Blogg: Har vi mistet evnen til å engasjere oss?

Jan K Eckbo bloggbilde 1

Den nylige historien om 13-åringen som kollapset og døde på familiens hytte på Beitostølen i Øystre Slidre, får meg til å undres over om vi som folk har mistet evnen til engasjere oss og bry oss personlig om våre medmennesker.

I korthet går denne tragiske historie ut på at en liten jente som begynner på barneskolen i Bærum, etter noen år blir mobbet av sine medelever. Og mobbingen blir etter hvert så grov at denne blide og utadvendte skolejenta blir stille og innesluttet, hun holder seg borte fra sine medelever – og hun slutter å spise som normalt. Hun utvikler spisevegring.

Moren har hele tiden søkt hjelp, men opplever at datteren etter hvert blir en kasteball i byråkratiet mellom systemer og hjelpeapparat. Hun og datter er en rekke ganger inne til samtaler og behandling hos skolens ledelse og skolehelsetjeneste, barne- og ungdomspsykiatrien (BUP), fastlege og barnevernet, uten at situasjonen bedres. Til slutt blir hun innlagt for anoreksi i fem uker på Drammen sykehus – uten at dette løser problemet.

Det er mao. mange personer i det offentlige hjelpeapparatet som har kjent til denne 13-åringens forferdelige opplevelser som mobbeoffer – uten at de har grepet direkte inn for å løse hennes problemer.

Til slutt gir moren beskjed til skolen og hjelpeapparatet i Bærum om at hun og datteren «flykter» til familiens hytte på Beitostølen for å unnslippe «torturtilværelsen» i Bærum. Men det er for sent – datteren kollapser og dør nyttårsaften.

Hjelpeapparatet og skolen toer sine hender og feller sine krokodilletårer – og byråkratiet anklager deretter moren for mishandling og forsømmelse av sin datter! Datterens død er morens skyld, sier skolen, hjelpeapparat og byråkratene som hele tiden har kjent til mobbeproblemet, uten å gjøre noe med det.

Og så arrangeres det minnestund på Bærumskolen, hvor skoleansatte og jentas medelever med foreldre står i ring i skolegården, holder hverandre i hendene og gråter mens de får hjelp av psykologer og kriseteam. De synes så forferdelig synd på seg selv, disse elevene som gjorde 13-åringens liv u-utholdelig, og disse voksne som så hva som skjedde, men lukket sine øyne og overlot det hele til byråkratiet og hjelpeapparatet.

Det var ingen av dem som grep inn og etablerte en direkte og kontinuerlig kontakt med mor og datter for å hjelpe dem i nødens stund.

De systemansatte lukket sine øyne og brydde seg ikke. De gjorde bare jobben sin.

De brydde seg ikke personlig, dypt nede i sjelen.

I stedet lot de systemene gå sin langsomme gang, de fylte ut skjemaer og skrev sine rapporter – og overlot problemet til andre. For «problemet» var jo ikke deres. De systemansatte gjorde det som var mulig, hevdet de – de fulgte jo reglene og prosedyrene som gjelder i «slike saker». I mens ble 13-åringen stadig sykere – og så døde hun.

Og jeg stiller meg spørsmålet: har vi – du og jeg og alle oss andre i dette landet, mistet evnen til å bry oss, virkelig bry oss – langt inn i sjelen?

Det å hjelpe hverandre i nødens stund har vært en grunnleggende egenskap ved oss opp gjennom historien – og denne egenskapen har karakterisert vårt samfunn. Vi har brydd oss om hverandre, virkelig brydd oss – og vært villige til å ofre noe av vårt eget for å bistå våre medmennesker.

Vi kjenner alle til hvorledes sjøfolk umiddelbart legger sine egne planer og interesser til side og bistår havarerte skip og folk i nød. Og hvorledes naboer og folk i bygda har strømmet til når det er brann, når folk er tatt av skred eller de har gått seg bort i fjellet. Vi har hjulpet folk som har falt på gaten og glatte fortauet eller er blitt utsatt for overfall. Og vi har åpnet våre dører når folk har lidd av sult eller vært drevet på flukt av nød og vold.

Men er vi i ferd med å miste disse uendelig verdifulle kvalitetene i vårt samfunn – fordi vi har bygget ut «verdens beste velferdsstat» som skal ta vare på oss og våre behov – fra vugge til grad? Vi overlater bistand og hjelp til profesjonelle systemer og hjelpeapparat, til byråkrater, helsepersonell, psykologer, sosionomer, pedagoger og andre eksperter som har dette som sin profesjon, som sin jobb. De gjør det for å tjene penger på det. Og når arbeidsdagen er over, går de hjem. Da er jobben gjort og de låser døren og legger jobben bak seg. De har ikke lenger noe ansvar.

Vi ser denne holdningen – at bistand og hjelp blir en profesjon og et yrke, og ikke er et personlig, mellommenneskelig engasjement – stadig oftere i vårt byråkratiserte og gjennomregulerte samfunn. Vi ser det i dagliglivet hvor eldre blir «stuet» bort i oppbevaringssiloer, barn blir parkert i heldags barnehager og skoler som bikkjer i kennel – slik at vi voksne kan vie mest mulig tid til våre egne gjøremål. Og vi ser det når de gamle dør i ensomhet, fordi vi andre er så travelt opptatte med å tjene våre egne penger. Vi ser det også når byråkratiet vårt – for det er VÅRT byråkrati, det er vi som vil ha det – river familier med små barn ut av sine hjem, midt på natten, for å jage dem ut av landet. Fordi de tar plassen vår og våger å forsyne seg av alle våre bugnende goder. Og vi ser det når vi lar mennesker hutre på fortauet i regn og vinterkulde, og tigge til seg noen slanter for å overleve – mens vi haster forbi på vei til jobben – slik at vi kan tjene enda mer penger for å kunne kjøpe enda mer av alt det vi ikke trenger.

Er det virkelig slik vi ønsker å være – er det virkelig et slikt samfunn vi ønsker å ha? Et samfunn hvor byråkrater og systemer driver omsorgsarbeide – som en profesjon. For å tjene penger. Og vi slipper å bry oss, virkelig bry oss – personlig. For det er ikke lenger vårt ansvar?

– Jan Kerr Eckbo

Hør «Verbal ulydighet» 09:00 fredager, reprise klokken 15:00.