Blogg: Om Tesla og Einstein

Jan K Eckbo

De fleste av oss har hørt om Tesla og Einstein, men hva vet vi om dem – disse to personene som kom til å prege ikke bare verden på sin egen tid, men hele verden i overskuelig fremtid?

Hva gjorde de – og hvorfor ble de så berømte?

La meg begynne med å fortelle litt om Nicola Tesla, mannen som virkelig utviklet elektrisitetsteknologien vi i dag er omgitt av, og som mange mener «oppfant det 20. århundret».

Han ble født i 1856 i Øst-Europa (i dagens Croatia) hvor han også fikk sin utdannelse. I 1884 flyttet han til USA og ble ansatt av oppfinneren og industrimannen Thomas Edison. Hos Edison var oppgaven hans å forbedre Edisons likestrømbaserte elektromotorer og generatorer – og Tesla ble lovet en bonus på $50.000 hvis han lyktes (Teslas lønn var da $18 i uken). Og det gjorde han – men Edison gikk tilbake på sitt ord og nektet å utbetale bonusen, noe som medførte at Tesla sluttet og begynte i stedet å arbeide med industrialisten George Westinghouse som ønsket å konkurrere med Edison, men som manglet strømkompetanse. Den fikk han til de grader med Tesla!

Tesla var overbevist om at Edison var på feilspor når han la hele sin prestisje – og sin formue – i å utvikle elektriske kraftforsyningsnett basert på likestrøm – m.a.o. den type strøm vi får fra batterier. Slik strøm har lave spenninger og er upraktisk for distribusjon over lengre avstander. Med Edisons konsept ville det derfor være nødvendig med nye kraftstasjoner omtrent hver 1,5 – 2 km., noe som passet Edison godt, for han tjente penger på å selge kraftstasjoner!

Tesla, derimot, utviklet vekselstrømkonseptet – og dette var likestrømmen suverent overlegent: vekselstrøm kan produseres med svært høye spenninger og distribueres over store avstander med minimale tap av energi. Og denne vekselstrømmen kunne omformes til hvilken som helst spenning brukeren ønsket, i motsetning til Edisons likestrøm hvor brukeren måtte ha egne kraftverk for hvert spenningsnivå.

Det brøt ut en «strøm-krig» mellom Edison på den ene siden, og Tesla og Westinghouse på den annen. Edison satset all prestisje og nesten hele sin formue for å vinne denne krigen og overbevise verden om at likestrøm representerte fremtiden, ikke vekselstrømmen til Tesla og Westinghouse. Krigen som ble både blodig og brutal, varte i ti år!

Heldigvis vant Tesla/Westinghouse og Edison tapte.

For med Edisons likestrøm hadde vi ikke fått den nesten ufattelige og mirakuløse utviklingen av elektrisitetsteknologi som fant sted med vekselstrømmen til Tesla. Han utviklet elektriske motorer og generatorer, radioteknologi og trådløs overføring av elektrisk kraft, fjernstyrte roboter, turbiner og fly som kunne ta av vertikalt (VTO-fly), og mye mer. Og hans motorer og generatorer brukes fremdeles!

I hvilken grad han ruvet innen utviklingen av elektrisitetsteknologien vi i dag omgir oss med, gir utsagnet til en av næringstoppene på den tiden, inntrykk av:

«Hvis vi skulle fjerne fra den industrielle verden alle resultatene fra Teslas arbeide, ville industriens hjul slutte å gå rundt, de elektriske bilene og togene ville stanse, byene ville bli mørklagte og møllene ville spinne kraftløse og dø. Hans navn markerer en epoke i utviklingens vitenskap.»

Nicola Tesla levde i mange år i sus og dus i sin suite på luksushotellet Waldorf Astoria i New York, omgitt at samfunnets mest prominente skikkelser, men han døde til slutt ensom og i fattigdom!

Albert Einstein derimot, var hverken prangende eller levde i sus og dus – men han hadde minst like stor påvirkning på utviklingen av våre moderne samfunn. For det var han som skjøv Isaac Newton ned fra tronen for dem som best forsto den fysiske verden. Den posisjonen hadde Newton hatt i to hundre år – gjennom hele den industrielle revolusjonen og frem til mirakelåret 1905 da Einstein, bare 26 år gammel, publiserte sine korte, vitenskapelige artikler som skulle forandre verden. Det han i ettertid huskes best for, er hans forklaringer på hvorledes universet egentlig fungerer – de forklaringene vi gjerne omtaler som Einsteins relativitetsteorier, for det var to av dem. Men det vi har mest glede av i det daglige, er oppdagelsene han gjorde omkring lys og mulighetene for å produsere elektriske impulser ved hjelp av sollys – den såkalte fotoelektriske effekten. Uten disse oppdagelsene ville vi ikke hatt vår moderne teknologi dag – teknologi som TV, video, datamaskiner, mobiltelefoner, internet, osv. At disse er resultater av Einsteins fotoelektriske effekt, tenker vi ikke så mye på, men uten dem hadde mange av oss blitt ganske frustrerte!

Pussig nok er det han er mest kjent for, relativitetsteoriene (den første ble publisert i mirakelåret 1905, den andre i 1916) – og ligningen E=mC2 – denne ligningen som viser at det er sammenheng mellom masse og energi, noe av det folk skjønner aller minst av! For relativitetsteoriene viser at gravitasjonskraften til Newton – den som Newton mente hadde umiddelbar virkning selv på de fjerneste delene av universet(!), og den som skulle holde galakser og solsystemer på plass – og Jorden i bane rundt solen og få legemer til å falle, – den eksisterer ikke!

Der finnes ikke noen tiltrekningskraft mellom legemer, sier Einstein. At ting faller, er en illusjon, for de faller ikke, de beveger seg bare med forskjellige hastigheter i forhold til hverandre. Og det er dette relativitetsteoriene forklarer – at massene til alle himmellegemene omkring, som stjerner og planeter og sorte hull, krummer verdensrommet og påvirker retningen de beveger seg i. De tiltrekkes ikke av noe, men følger det «kuperte terrenget» som verdensrommet blir når massene påvirker det.

Og disse teoriene viser at alt faktisk beveger seg i rette linjer i en «rom-tid sammenheng»!

Forstå det den som kan!

Alt dette kom Einstein frem til, etter å ha fundert over lyset i 16-års alderen, og etter å ha grublet i et trekkfylt, lite rom mens han studerte fysikk i Bern i Sveits.

Ble han umiddelbart berømt – og rik?

Nei, andre vitenskapsfolk trodde ikke noe på ham og hans teorier om lys og gravitasjon. For de «visste» at Newton hadde rett.
Men til slutt – etter nesten 20 år – fikk Einstein den anerkjennelsen han fortjente. Men rik ble han ikke – han brydde seg ikke om penger. Han var mest opptatt av å tenke – å filosofere omkring naturens mysterier.

— Jan Kerr Eckbo

Les Jans tidligere blogg-innlegg

Hør «Verbal ulydighet» 09:00 fredager, reprise klokken 15:00.
Også tilgjengelig som podkast.

Lesere og lyttere kan kommentere under, eller skrive inn med egne meninger og motsvar til studio@ordentligradio.no. Merk mailen «verbal ulydighet» i emnefeltet. Send gjerne også med lydopptak; disse vil kunne bli spilt av under programmet.

Verbal ulydighet – episode 23: Strikkmoral

Tilpasser vi oss etter moralen, eller tilpasser vi moralen etter oss?

Last ned mp3 | Abonner på RSS feed | Abonner på iTunes

Verbal Ulydighet Podkast

Blogg: Strikkverdier og strikkmoral

Jan K Eckbo

Våre grunnleggende verdier er elastiske som en strikk – men skal de være det?

A-magasinet beskrev for en tid tilbake hvorledes vi moderne mennesker har forandret våre grunnleggende verdier – sammenlignet med de verdiene våre forfedre hadde opp gjennom historien og frem til for noen generasjoner siden. Inntil for omtrent femti år siden, hadde vi en offentlig og akseptert liste over våre dårligste egenskaper, de såkalte «Bibelens syv dødssyndene». Altså en samlet oversikt over de verste egenskapene vi mennesker kunne ha. Og egenskapene som ble nevnt, fungerte som varsellamper og røde lys for hvorledes vi IKKE skulle oppføre oss og leve våre liv.

De fleste av oss i dag aner vel knapt at der noen gang har vært en slik liste, men det har det altså vært. Og for mange av våre medborgere i dag eksisterer den fremdeles og benyttes for å skille mellom gode og dårlig egenskaper.

For den som lurer på hvilke egenskaper denne listen over «dødssynder» omfatter, så er de: stolthet (hovmod), grådighet, begjær, misunnelse, fråtseri, vrede og latskap.

Men hvem var det som fant på å lage en slik liste – og er den i det hele tatt noe å bry seg om?

Det første spørsmålet er enkelt å besvare. Det var pave Gregor den store som for 600 år siden fikk denne listen over våre dårligste egenskaper utarbeidet, – og han hentet informasjonen fra Bibelen. Hvorvidt denne listen så er noe å bry seg om, er et vanskeligere spørsmål – for det går rett inn i problemstillingen rundt Utviklingslæren og hvorvidt livet på Jorden – inkludert du og jeg – er blitt til ved en ren tilfeldighet (som evolusjonstilhengerne hevder) eller om vi er skapt av Gud (som de religiøse hevder).

Det enkleste – på kort sikt – er selvfølgelig å ikke bry seg om gamle leveregler og advarsler mot et syndig liv, for da kan du stort sett gjøre hva du vil og leve ut alle dine lyster og begjær. Og det var nettopp det som sto sentralt i hele Hippierevolusjonen på 1960-tallet. Hippiene bestemte seg for å snu ryggen til Vestens etablerte samfunnsmoral og normer, og gjøre akkurat det som til enhver tid passet dem. Og det gjorde de til gangs – og uten hemninger. Den fullstendig frie livsstilen ble en norm, med fri og uhemmet narkotikabruk og sex med stort sett hvem som helst og når som helst. Arbeide og samfunnsbidrag, ansvar og etterrettelighet ble gjort narr av, og det ble en livsoppgave for hippiene å få alle andre i befolkningen til å følge deres eksempel. Og det greide de faktisk: for første gang i historien fikk den oppvoksende generasjonen de eldre til å følge deres eksempel. De eldre la egen, nedarvet etikk og moral til side og fulgte Hippiebevegelsens marsordre! Og våre vestlige samfunn ble forandret for alltid.

I kjølvannet fra denne samfunnsrevolusjonen som hippiebevegelsen utgjorde, fulgte både kvinnenes høyst berettigete frigjøringsbevegelse hvor de kastet åket som mannssamfunnet hadde lagt på dem, og den vidtfavnende såkalte selvrealiseringsbølgen som fremdeles preger vårt samfunn.

Å realisere oss selv er blitt livsmål for både unge og gamle, kvinner og menn – og hele vår kultur er blitt en «se-på-meg»-kultur. Våre verdier og vår livslykke er nå forankret i å dyrke oss selv og bli akseptert og sett opp til av våre omgivelser. Og med den stadig mer omfattende og intense reklame- og markedsføringsvirksomheten som internet og sosiale medier gir oss muligheter til, blir vi avhengige av nesten løpende tilbakemeldinger fra vår omgivelser for å få bekreftelse på vår egen suksess og det vi tror er livslykke. Og får vi ikke de ønskete tilbakemeldingene, går våre liv og vår lykke i grus.

I en slik tilværelse blir nedarvet etikk og moral – og advarsler om livets dødssynder – både uinteressante og meningsløse. For livet – og livslykke – dreier seg om her og nå. Fremtiden og langsiktige konsekvenser for både liv og sjel, skyves bort som noe ikke-eksisterende.
Som skrullete tåkeprat.

Men vi liker alle å omgi oss med et skjær av anstendighet og tilsynelatende hensynsfullhet og altruisme. Og gamle dyder som ære og kjærlighet lyder fremdeles godt i våre omgivelser, mens grådighet, begjær, misunnelse og egoisme fremdeles kjennetegner skamfulle egenskaper.

Problemet oppstår når dydene kommer i veien for den livsførselen vi ønsker å leve, mens de skamfulle egenskapene lar oss gjøre nettopp det vi ønsker.

Hva gjør vi da?

Jo, vi tøyer, vrir og omdøper!

Vi beholder navn på dyder vi gjerne vil kle oss med, men gir dem nytt innhold. Likeledes omdøper vi syndige egenskaper vi ikke ønsker å vedkjenne oss – og gjør dem til hedersbetegnelser.

Det hele for å kunne realisere oss selv.

Således er det gamle begrepet «ære», som opprinnelig innebar indre kvaliteter som oppofrelse, sannferdighet og altruisme, nå blitt betegnelsen på en livsførsel som i realiteten er selvsentrert og egoistisk. Og kjærlighet, som opprinnelig var en omsorgsfull livsførsel som ikke søkte seg selv, blitt betegnelsen på det som egentlig er begjær. Samtidig har vi pyntet på de dårlige egenskapene misunnelse og grådighet, og kaller dem rettferdighet når andre får mer enn en selv.

Og den verste av alle de gamle dødssyndene, stolthet, som er samlebegrepet for alle de dårlige egenskaper forbundet med egoisme og selvopptatthet, er blitt løftet opp til å bli en hedersbetegnelse!

På denne måten kan vi leve våre liv som vi vil, drevet av lyster og begjær – og uhemmet av gamle moralbegreper som tidligere søkte å tøyle vår forfedres liv. I stedet kler vi oss i disse tidligere tiders hedersbetegnelser og dyder, samtidig som vi lar, uten hemninger, våre sletteste egenskaper styre vår liv. Og dette får vi til ved å la våre verdier og vår moral være fleksible og elastiske som strikk.

Rett og galt er ikke lenger noen absolutte begreper, men er situasjonsbetingete.

Det som tjener min sak og mine behov, er riktig, mens det som ikke gjør det, er galt.

Og slik kan vi fortsette inn i fremtiden og la våre sletteste egenskaper styre våre liv, men vi fremstår som rene og uskyldige. Det får vi til ved å være fleksible og la den hvite kappen få drapere alt vi gjør, uansett hvor grumsete og skittent det er.

Spørsmålet blir likevel om Fanden blir god og snill selv om han ikler seg prestekappen?

— Jan Kerr Eckbo

Les Jans tidligere blogg-innlegg

Hør «Verbal ulydighet» 09:00 fredager, reprise klokken 15:00.
Også tilgjengelig som podkast.

Lesere og lyttere kan kommentere under, eller skrive inn med egne meninger og motsvar til studio@ordentligradio.no. Merk mailen «verbal ulydighet» i emnefeltet. Send gjerne også med lydopptak; disse vil kunne bli spilt av under programmet.

Verbal ulydighet – episode 22: Unnskyldninger og avlat, del 2

Staten sier unnskyld, men mener de det eller er det bare avlat? Del to.

Last ned mp3 | Abonner på RSS feed | Abonner på iTunes

Verbal Ulydighet Podkast

Blogg: Vi ber om unnskyldning, men skammer vi oss?

Jan K Eckbo

Som jeg har beskrevet i min forrige blog, har vi bedt mange av våre medborgere om unnskyldning opp gjennom årene for smerte, urett, lidelser og trakassering vi har utsatt dem for – ofte gjennom et langt liv. Dette har vi for eksempel gjort overfor tatere, romafolket, barnehjemsbarn, krigsbarn, samer, krigsseilere, jøder som ble sent fra Norge til utryddelsesleire i Tyskland, krigsveteraner, uvitende pasienter på Rikshospitalet som ble prøvekaniner for nye behandlingsmetoder og Nordsjødykkerne.

Og nå diskuteres det blant politikerne om ikke også «tyskerjentene» også skal få en unnskyldning. Som jeg skrev tidligere, var det et stort antall norske kvinner – kanskje så mange som 100.000 – som hadde kjærlighetsforhold til tyske soldater. Og i mange tilfeller resulterte forholdet i at barn ble født – såkalte «tyskerbarn». Etter krigen ble disse norske mødrene, det var kanskje 2-3000 av dem, kalt «tyskertøser» av resten av den norske befolkningen. De ble utskjelt, mishandlet (gjerne snauklippet), sett på som forrædere, fratatt sitt norske statsborgerskap og sendt til Tyskland.

Hele vår nasjon skammet seg over disse kvinnene som hadde «gått over til fienden», og de er blitt sett på med forakt helt opp til vår tid.
Nå mener mange at de er blitt straffet nok, andre mener de ble urettmessig straffet – for de «fulgte bare sine hjerter og kjærlighetens vei».
Hva er det egentlig rett?

Hvis vi beveger oss litt under overflaten og avdekker de faktiske forhold, kan vi få helt andre bilder av situasjonen for over 70 år siden. Men de færreste gjør det, for vi har slått oss til ro med den virkelighetsbeskrivelsen myndighetene har gitt oss – disse myndighetene som delvis flyktet fra landet da krigen brøt ut, delvis selv så aktivt samarbeidet med tyskerne under krigen og delvis søkte – og sikret – egen makt etter krigen.

Sannheten er ikke pen, – og det sier mye om oss som folk når vi har valgt å fordekke den i så mange år.

Norge, sier professor Hagtvet, opplevde aldri noen egentlig krig med tyskerne her til lands.

Joda, vi opplevde heltemodig innsats av grupper av nordmenn som forsøkte å forsvare nasjonen flere steder under og like etter invasjonen. Bl.a. ved Drøbak da Blücher ble senket, rundt Elverum da konge og regjering skulle beskyttes, oppover Gudbrandsdalen og i Valdres og flere andre steder. Og i Narvik hvor norsk motstand nesten lyktes å stanse den tyske fremrykkingen. Heller ikke skal vi glemme tungtvannsaksjonene i 1943 og 1944 og de mange heltemodige sabotasjeaksjonene av motstandsbevegelsen i løpet av krigens siste år.

Disse motstandsfolkene utgjorde kanskje 25-30.000 personer – men de representerte overhode ikke holdningen til det brede laget av det norske folk.

Hverken da vi ble angrepet eller etter at vi var okkuperte.

For bare noen dager etter invasjonen 9. april, sto tusenvis av nordmenn i kø for å samarbeide med tyskerne: vi hjalp dem med å bygge flyplasser i Oslo og Trondheim slik at de kunne få fly på vingene og bombe de få nordmennene som sloss mot dem; og vi hjalp tyskerne ved å produsere krigsmateriell i Horten og på Kongsberg – krigsmateriell som ble brukt mot både nordmenn og våre allierte.

Og to måneder etter invasjonen, overga vi oss fullstendig.

10. juni, 1940 undertegnet vi en kapitulasjonsavtale hvor alle krigshandlinger ble innstilt. Norge var ikke lenger i krig med Tyskland. Deretter innordnet vi oss tyskerne og drev det norske næringslivet og hele det norske samfunnsapparatet for dem. De var så tilfredse med vårt gode samarbeide at Terboven høsten 1940 rapporterte til Hitler at han var storfornøyd med den norske innsatsen for tyskerne – nordmennene kunne ikke være mer samarbeidsvillige!

I denne situasjonen, da stort sett hele det norske folk hadde forsonet seg med den nye virkeligheten og tjente til dels gode penger på tyskersamarbeidet, var det altså at kjærlighet utviklet seg mellom norske kvinner og tyske menn.

Var det uventet – og var det galt?

Var det mer galt enn at tusenvis av norske byråkrater drev statsapparatet for tyskerne – og utarbeidet lover og regler som rammet de få nordmenn som saboterte og gjorde motstand? Eller at mange hundre tusener nordmenn i bedrifter og virksomheter produserte for tyskerne? Og hva med de kanskje 350.000 nordmennene som trakk i tysk uniform og sloss sammen med tyskerne – mot egne landsmenn og våre allierte?

Trakasseringen av disse såkalte tysker-kvinnene etter krigen fortoner seg mer som en hevnakt fra folkets side, dels for å stille noen til ansvar for det som hadde skjedd – men kanskje mest for å tilsløre egen manglende motstand, og eget svik.

For disse tysker-kvinnene sto lagelig til for hugg da syndere skulle utpekes av det norske folk. Mens alle de virkelig store overløperne i næringsliv og statsapparat gikk fri – og fikk ledende samfunnsstillinger etter krigen. Og resten av folket kunne løpe ut i gatene som om de hadde vunnet krigen. Men det hadde de jo ikke!

De var blitt befridde.

Hele det norske folket hadde sviktet da det gjaldt. Og det var det norske folket som burde straffes – gjennom en erkjennelse av skam over eget svik.
Men det var enklere å la skammen gå ut over tyskerjenten.

Som igjen bare bekrefter vår svikefulle natur.

Tysklandsbrigaden – Norges kontingent i Tyskland etter krigen – illustrerer igjen falskheten og til det norske folk.

Denne brigaden på 4-5000 mann var en del av de alliertes okkupasjon av Tyskland etter at landet kapitulerte i 1945. Og den var under engelsk kommando og i engelsk uniform for vi hadde ikke lenger norsk uniform. Vårt land hadde jo selv kapitulert i 1940, og deretter hadde vi samarbeidet med tyskerne.

Mens de norske soldatene var i Tyskland som okkupasjonsstyrke i perioden 1947 – 1953, utviklet det seg – ikke uventet – igjen kjærlighetsforhold mellom nordmenn og tyskere.

Men nå var rollene snudd.

Det var vi som var okkupasjonsmakten og Tyskland den okkuperte stat. Og nå var det norske menn som erobret tyske kvinner. Hele 42% av de norske soldatene hadde kjærlighetsforhold og samleie med tyske kvinner! Og det ble barn av det også.

Ble disse norske mennene senere trakassert og vanæret – og fratatt sitt statsborgerskap?

Overhode ikke.

Tyskerjentene fortjener en dyptfølt unnskyldning fra oss alle, og vi burde rette blikket mot oss selv og skamme oss over eget svik. Men det krever mot – og det har vi ikke!

— Jan Kerr Eckbo

Les Jans tidligere blogg-innlegg

Hør «Verbal ulydighet» 09:00 fredager, reprise klokken 15:00.
Også tilgjengelig som podkast.

Lesere og lyttere kan kommentere under, eller skrive inn med egne meninger og motsvar til studio@ordentligradio.no. Merk mailen «verbal ulydighet» i emnefeltet. Send gjerne også med lydopptak; disse vil kunne bli spilt av under programmet.

Blogg: Er det tilstrekkelig å be om unnskyldning?

Jan K Eckbo

Under krigen var det et stort antall norske kvinner – kanskje så mange som 100.000 – som hadde kjærlighetsforhold til tyske soldater. Og i mange tilfeller resulterte forholdet i at barn ble født – såkalte «tyskerbarn». Etter krigen ble de norske mødrene, det var kanskje 2-3000 av dem, kalt «tyskertøser» av resten av den norske befolkningen. De ble utskjelt, mishandlet (gjerne snauklippet), sett på som forrædere, fratatt sitt norske statsborgerskap og sendt til Tyskland.

Hele vår nasjon skammet seg over disse kvinnene som hadde «gått over til fienden», og de er blitt sett på med forakt helt opp til vår tid.

I dag, mer enn 70 år etter krigen, mener mange at disse kvinnene har lidt nok og bør bli tilgitt. Andre mener at behandlingen de fikk etter krigen, var urettferdig og at det norske samfunn derfor bør be dem om unnskyldning.

Opp gjennom tiden har vi nordmenn behandlet mange mennesker i vårt eget land på måter som har vært dypt urettferdig. Og vi har påført dem smerter og lidelser som ikke bare har preget deres liv, men som har gjort livene deres til en eneste lang, smertefull lidelsesprosess.

Men det tar lang tid før vi erkjenner dette – og er villige til å la en av våre folkevalgte representanter be om unnskyldning. Og for liksom å gjøre det hele godt igjen overfor disse menneskene, betaler vi ut en liten økonomisk kompensasjon for lidelsene og uretten de er blitt påført av oss.

Og så er vi ferdige med saken.

La meg gi noen eksempler.

Under krigen hjalp det norske folk, med politiet i spissen, med å samle tusenvis av våre jødiske borgere for å deportere dem til Tyskland – til konsentrasjonsleire hvor de fleste ble drept. Disse menneskene ble fratatt hjem, eiendeler og virksomheter som ble plyndret, stjålet eller beslaglagt av nordmennene som ble igjen og fortsatte samarbeidet med tyskerne. Det var ikke bare okkupasjonsmyndighetene – som var godt bemannet av tyskervennlige nordmenn – som gjorde dette. Plyndring og stjeling av eiendelene til jødene som ble sendt bort, ble også utført deres tidligere naboer og venner som nå snudde dem ryggen – og utnyttet situasjonen for å berike seg selv. Det var mange som gjorde dette – alt i alt ble over tusen jødiske hjem og bedrifter plyndret på denne måten.

I ettertid erkjente vi at dette ikke hadde vært en riktig behandling av jødene.

Men det tok lang tid, 55 år fra krigen var slutt, før vi kom til denne erkjennelsen!

Og hva gjorde vi da?

Jo, i 1999 ba vi de få som fremdeles var i live, og de etterlatte, om unnskyldning. Og ga dem NOK 200.000 for tort og svie – eller «restitusjon» som det ble kalt. Dermed var vi ferdige med den saken – og fortsatte våre liv som før, uten å vie de jødiske familiene noen ytterligere tanker – i den grad vi noen gang tidligere hadde gjort det.

Behandlingen av de norske jødene var ikke noe enkeltstående tilfelle av dårlige behandling av svake grupper her i landet.

Jeg kan i fleng ramse opp krigsseilere, tatere, romafolket, barnehjemsbarn, krigsbarn, samer, krigsveteraner, uvitende pasienter som ble prøvekaniner på Rikshospitalet og Nordsjødykkere.

Tatere og romafolket ble fratatt sine barn og steriliserte på Svanevigen misjonsstasjon helt frem til 1989 – med myndighetenes og Kirkens velsignelse. Myndighetene drev eksperimentering med strålebehandling på uvitende kreftpasienter i 10 år, fra 1971 til 1981 – og lemlestet og skadet mange.

Krigsseilerne var en helt spesiell gruppe nordmenn. Det var rundt 35.000 av dem som seilte vår utenlandske handelsflåte og sikret forsyninger og krigsmateriell til de allierte – under intense kamphandlinger og psykiske påkjenninger. Halve flåten ble senket og 4.500 sjøfolk omkom. Gunnar Sønsterby, Norges høyest dekorerte borger, omtalte dem som de eneste nordmenn som gjorde en innsats av betydning for å vinne krigen. Disse krigsseilerne fikk først 27 år etter krigen, i 1972, en hederlig omtale fra myndighetene – og utbetalt et gratiale på NOK 180 (!!) for hver måned de hadde vært i krigsfart. Til sammen rundt NOK 2000 pr. år – og det på en tid da gjennomsnittlig årslønn var NOK 40.000. Krigsseilerne fikk mao. rundt en månedslønn eller to i kompensasjon for det helvete de hadde vært i gjennom i krigsårene.

Og vi andre syntes vi hadde gjort vårt: vi hadde bedt om unnskyldning og gitt dem en slant. Så var vi ferdige med den saken.

Først i år 2000 fikk krigsbarna en unnskyldning fra Staten for den overlast de var blitt utsatte for i oppveksten. Og for vel ti år siden samlet vi like godt stort sett alle gjenværende gruppene som var blitt mishandlete og lidt som følge av våre handlinger, i en stor unnskyldningskunngjøring og ga dem NOK 20.000 i billighetserstatninger.

Da syntes vi disse gruppene hadde fått tilstrekkelig.

Dette skulle kompensere for overgrep på barnevernsinstitusjoner, tapt skolegang og livslang mobbing, kroniske smerter og psykiske lidelser, ødelagte familier og tapte hjem som det norske samfunnet – VI – hadde påført dem!

Og det er da jeg undrer meg over disse unnskyldningene som vi fremsetter med jevne mellomrom – og det har vært mange av dem, som vi har sett: hvor alvorlige ment er de egentlig?

En ekte unnskyldning innebærer en dyp selvransakelse av oss selv og det vi har stått for, et oppgjør med våre verdier og den skade vi har påført andre – og en dyptfølt anger for det vi har gjort. Gjennom unnskyldningen lover vi aldri å gjøre slikt igjen.

Men når vi så fortsetter å gjøre det samme – å plage, mishandle og trakassere utsatte grupper – om og om igjen, hvor ekte er da denne unnskyldningene vi gir?

Og vi overlater jo hele «botsøvelsen» til noen av våre frontfigurer – som strør rundt seg med noen av våre vekslepenger for synsskyld – og soler oss i selvgodhet. Uten at vi egentlig har hverken ofret mer enn noen smuler fra våre bord – eller tatt et oppgjør med oss selv og våre holdninger og verdier.
Og vi har slett ingen dyptfølt anger for det vi som folk har gjort.

Unnskyldningene minner mer om en jevnlig tur gjennom svingdøren for å skrifte, for så å komme ut igjen og fortsette våre liv – som før.
Slikt er ikke anger. Der er avlat.

Og det er svikefullt.

— Jan Kerr Eckbo

Les Jans tidligere blogg-innlegg

Hør «Verbal ulydighet» 09:00 fredager, reprise klokken 15:00.
Også tilgjengelig som podkast.

Lesere og lyttere kan kommentere under, eller skrive inn med egne meninger og motsvar til studio@ordentligradio.no. Merk mailen «verbal ulydighet» i emnefeltet. Send gjerne også med lydopptak; disse vil kunne bli spilt av under programmet.

Verbal ulydighet – episode 21: Unnskyldninger og avlat

Staten sier unnskyld, men mener de det eller er det bare avlat?

Last ned mp3 | Abonner på RSS feed | Abonner på iTunes

Verbal Ulydighet Podkast