Verbal ulydighet – episode 28: Klimadebatt på feilspor

Er klimadebatten et feilspor?

Last ned mp3 | Abonner på RSS feed | Abonner på iTunes

Verbal Ulydighet Podkast

Blogg: Er klimadebatten et feilspor?

Jan K Eckbo

De fleste vel fått med seg at det globale samfunn har – gjennom FN og Paris-avtalen – satt seg som mål å begrense fremtidige CO2 utslipp slik at den globale temperaturstigning blir maks 2 grader – men helst ikke mer enn 1,5.
Evnen til å gjennomføre beslutninger er ikke imponerende – hverken her hjemme på berget eller i verdenssamfunnet. Politikerne liker best å strø om seg med fagre løfter for å bli gjenvalgt, – men å faktisk GJENNOMFØRE dem, er de ikke opptatte av. Derfor gir de sjeldent noen konkret beskrivelse, noe målbart, av hvilke resultater som skal oppnås. Snarere snakker de om høyere ambisjoner, om «større fokusering», økte bevilgninger, osv.
Slikt snakk gir aldri løfter om fremtidige resultater som er målbare – og kontrollerbare.
Men en sjelden gang setter politikerne konkrete og målbare mål – slik de gjorde i Paris i 2015.
2-graders målet kan kontrolleres i ettertid for å slå fast om politikerne faktisk gjorde jobben sin.
Betyr det at politikerne har forandret seg?
Nei, slett ikke – for når de til slutt setter noen mål, ligger disse så langt inn i fremtiden at politikerne for lengst er pensjonerte og kanskje gått i graven, før det kan slås fast at målene ikke ble nådd.
Hvem skal man da stille til ansvar?
Men ansvar og etterrettelighet – å være til å stole på – er ikke egenskaper som preger politiker.
Og sannsynligvis preger de ikke oss andre heller, – for vi gjenvelger de samme politikerne stadig vekk.
Vi må mao. like holdningene politikerne har – og da er det alles ansvar at mål aldri blir nådd!

Realismen i 2-graders målet er ørlite, mange vil hevde ikke-eksisterende.
Det globale samfunn satte seg lignende mål for snart 30 år siden. Da ble det besluttet at hele verden skulle gå sammen om å redusere de globale CO2 -utslippene fra 5,6 milliarder tonn og ned til 3,5 milliarder innen år 2000. Alle klappet og gratulerte hverandre med et flott mål.
Hva skjedde?
Det globale CO2-utslippet økte til 9 milliarder tonn.
Så 2-graders målet kommer ikke til å bli nådd.
Ikke med de politikerne og det folket vi i dag har. Politikerne kan vi bytte ut, men ikke folket. Vi vil ikke «byttes ut» – bli annerledes.
Derfor fortsetter galskapskarusellen videre.
Men det verste med det hele, er at politikerne ikke bare har fått oss til å konsentrere oss om et mål som ikke vil bli nådd, men som sannsynligvis er et feilspor!
Hvis målet er å redde naturen fra vår ødeleggelse – og det burde det være, for naturen er alle avhengig av – så vil ikke alt arbeidet for å begrense bruken av fossile brensler og bevege oss mot et fremtidig «null-utslipp» samfunn, løse problemet.

Naturødeleggelsene skyldes ikke først og fremst en global temperaturhevning, men at selve livsgrunnlaget for alt liv ødelegges. På mange måter er Naturen en eneste stor biotop for alt liv på jorden – hvor alt henger sammen med alt. På godt og vondt.
Når biotopen ødelegges, dør livet. Og det ville ramme oss – den mest avanserte skapningen som finnes – selv med vår avanserte teknologi.
For den blender oss!
Vi er fremdeles totalt avhengig av en frisk og livskraftig natur som kan fortsette å reprodusere seg selv.
Vår naturødeleggelse skyldes i hovedsak to forhold: utbredelsen og den fortsatte veksten av våre moderne samfunn, og forgiftningen vi utsetter alt liv for gjennom måten vi produserer på.
Samfunnsveksten legger naturen under sine føtter – og dekker den med veier, parkeringsplasser og bygninger. Og enda større arealer ødelegges av vårt jord- og skogbruk som kanskje er de største miljøsynderne av alle. Gjennom sine intense og ensrettete dyrking og produksjon, blir all natur frisert og striglet slik at den naturlige artsrikdommen forsvinner. Det samme gjelder for parker og grøntarealer vi liker å omgi oss med.
Og dermed ryker livs-veven vi alle er avhengige av.
Situasjonen forverres av at stort sett all levende natur – både på landjorda og i havet – daglig forgiftes av industriutslipp, avfall og sprøytemidler av alle slag. Dette rammer over alt – fra livet i pol-områdene, via de oksygenproduserende algene i de store verdenshavene til de store grønne lungene av natur som fremdeles er igjen. Enn så lenge.
Diskusjonen om 2-gradersmål og nullutslipp berører ikke noe av dette.
Snarer får den oss til å tro at bare vi kan skaffe oss energien uten utslipp – som fra sol, vind eller kjernekraft, eller ved å «fange» alle utslipp – så er alle problemer løst!
Men det er de overhode ikke!

Med troen på at vi endelig løste «klimaproblemet» (det er fullt ut teknisk mulig), vil samfunnsutviklingen fortsette for fullt. Byer og samfunn vil vokse og spre seg utover – og legge stadig nye naturområder under asfalt og betong. Og over og rundt det hele vil vi spre våre miljøgifter.
Derfor er klimadebatten et feilspor!
Snarere skulle vi finne frem til måter å utvikle våre samfunn på slik at natur ikke ødelegges. Og slik at vi ikke produserer og benytter alle miljøgiftene som til slutt vil ta knekken på alt liv.
Hadde vi dreiet vår oppmerksomhet bort fra klima og til natur – en sterk og livskraftig natur – ville de store CO2 -utfordringene også bli løst. Nettopp fordi CO2 er en viktig bidragsyter til forsuringen av verdenshavene – noe som dreper de store korallrevene og de minste organismene i havet. Og disse små organismene er vi helt avhengige av – de produserer 53% av alt oksygenet på jorden.
Tar vi knekken på dem – gjennom giften vi slipper ut, og samtidig asfalter over regnskogene eller pløyer dem opp for å dyrke, ligger vi tynt av.
Da blir det ikke mye oksygenproduksjon igjen.
Å begrense bruken av fossilt brensel er selvfølgelig et gode.
Men det burde ikke gjøres med et enøyd blikk på global temperaturstigning.
Det er den livskraftige naturen som må berges.
Berger vi den, blir utslippsproblemene med klimagasser automatisk også løst!
Men i stedet lar vi tyngden av politisk makt få bestemme – og når den samles, går det sjeldent godt. For den er så overveldende i sitt omfang at all motstand feies til side.

Les Jans tidligere blogg-innlegg

Hør «Verbal ulydighet» 09:00 fredager, reprise klokken 15:00.
Også tilgjengelig som podkast.

Lesere og lyttere kan kommentere under, eller skrive inn med egne meninger og motsvar til studio@ordentligradio.no. Merk mailen «verbal ulydighet» i emnefeltet. Send gjerne også med lydopptak; disse vil kunne bli spilt av under programmet.

Verbal ulydighet – episode 27: Datamaskinen Dr. Watson overtar

Datamaskinen Dr. Watson overtar – og gir uendelig med nye muligheter for oss!

Last ned mp3 | Abonner på RSS feed | Abonner på iTunes

Verbal Ulydighet Podkast

Verbal ulydighet – episode 26: Oljeproduksjon

Manglerud sykehjem, en suksesshistorie.

Og skal myndighetne betale for vår reproduksjon?

Last ned mp3 | Abonner på RSS feed | Abonner på iTunes

Verbal Ulydighet Podkast

Verbal ulydighet – episode 25: Manglerudhjemmet og reproduksjon

Manglerud sykehjem, en suksesshistorie.

Og skal myndighetne betale for vår reproduksjon?

Last ned mp3 | Abonner på RSS feed | Abonner på iTunes

Verbal Ulydighet Podkast

Blogg: Skal myndighetene betale for vår reproduksjon?

Jan K Eckbo

Myndighetene har foreslått å sette strammere grenser for hvem som skal få hjelp til assistert befruktning. Aldersgrensen foreslås senket til under 39 år. Og dette er det blitt mye debatt om. De fleste går imot den foreslåtte innskrenkningen, først og fremst fordi det er synd på barnløse kvinner og at det er urettferdig at bare de velstående skal kunne få hjelp ved å betale selv, mens de mindre velstående ikke har råd.

Men hvorfor skal det offentlige – mao. du og jeg – betale for at andre skal få barn?

Vi mennesker er fra naturens side godt utstyrt til å reprodusere oss. Det viser utviklingen fra vi – Homo Sapiens – først gjorde vår entre her på jorden for kanskje 200.000 år siden.

Fra å være noen få tusen den gangen, ble vi rundt 200 millioner ved begynnelsen av vår tidsregning for 2000 år siden. Så rundet vi milliarden rundt år 1800, deretter 3 milliarder i 1960 og nå er vi flere enn 7 milliarder. FN beregner at vi vil runde 8 milliarder rundt 2025.

Det er åpenbart ikke noe i veien med vår evne til å reprodusere oss – frivillig og uten hjelp.

Samtidig har flere vestlige land opplevd en synkende befolkningsvekst fordi den innfødte befolkningen ikke reproduserer seg i tilstrekkelig grad. Dette er myndigheten bekymret over, de hevder at utviklingen undergraver vår fremtidige velstand: vi blir for mange gamle som ikke jobber og for få unge som må dra lasset alene – med de gamle som passasjerer.

Men det er ikke bekymringen for velferdsstaten som nå får kvinnene til å gå på barrikadene for å sikre at staten fortsetter å betale for vår reproduksjon hvis vi ikke får det til på egenhånd. Det er noe langt mindre altruistisk.

Flere hensyn ligger bak protestene, og for de aller fleste kan disse samles i et EGOET som ikke synes å ha noen grenser. Hele samfunnsutviklingen er formet for å tilfredsstille våre lyster, begjær og stolthet. Vi er blitt et «se på meg» samfunn hvor alt kan ofres, bare det bidrar til et større og mer synlig ego.

Vi arbeider oss syke for å få råd til å kjøpe alt det vi slett ikke trenger – bortsett fra for å polere våre ego. Vi stresser, møter veggen, sender småbarn og unge på oppbevaringsinstitusjoner – på kennel – for at de ikke skal være i veien og hindre oss i vår egen karriere og lønnsutvikling. Og over alt omgir vi oss med speil, både tradisjonelle så vel som andre mennesker og sosiale medier, som vi kan speile oss i for å skinne i vår egen glans.

I dette kjøret etter gullkalven, ryker både ekteskap og helse. Og fordi årene går, også ofte evnen til reproduksjon. Kvinnene lar karriere, inntekt og selvrealisering gå foran familie og barn.

Menn er forresten ikke det døyt bedre – de dyrker sine ego på samme måten som kvinnene. Og de har gjort det mye lenger. Men de mister altså ikke i samme grad evnen til å reprodusere pga. høy alder.

Barnløshet er – for de aller fleste – selvforskylt.

Ego har gått foran kjærligheten til familie og barn.

Det hevdes at det er en menneskerett å få barn – men det er det selvfølgelig ikke! Det er et privilegium – som de fleste får del i. Hvis de skikker sine liv som naturen opprinnelig planla.

Det er også et paradoks at vi i dag i det hele tatt vurderer assistert befruktning – i en verden hvor millioner av barn er foreldreløse og på flukt. Drevet av sult, fattigdom og krig – på søken etter noen som kan ta vare på dem.

Noen som kan gi dem trygghet og kjærlighet – og et hjem.

Og så går vi – som har overflod av det meste – hen og planlegger kunstig produksjon av mennesker!

Fordi da reproduserer vi våre egne gener.

Egoismens omfang og dybde synes å være uten grenser.

Hadde vi virkelig vært omsorgsfulle og gode mennesker, hadde vi – både de barnløse og andre – grepet muligheten til å gi hjemløse barn en ny familie. Det ville berike våre liv som bare barn kan. Og det ville kunne løse befolkningsnedgangen og det mange oppfatter som en trussel mot velferdssamfunnet

Men de fleste tenker ikke slik. Ganske enkelt fordi andres barn ikke er like gode som ens egne. De har ikke våre gener! Som om det overhode har noen betydning for omsorg og kjærlighet.

Det har imidlertid betydning for ens EGO – for «meg, mitt og mine» – holdningen i vårt samfunn.

Det hele vitner om et menneskesyn som burde vekke skam tvers i gjennom sjelen.

En liten gruppe kvinner er motstandere av offentlig finansiert barneproduksjon ut i fra et miljøperspektiv. Vi er allerede alt for mange mennesker på Jorden, hevder de, og det store antallet er i ferd med å fullstendig ødelegge Naturen – selve livsgrunnlaget som vi alle er avhengige av. Også våre barn.

Men det er ikke det store antallet mennesker som er selve drivkraften i de enorme naturødeleggelsene vi er vitne til. Der er helt andre drivkrefter ute og går: en enorm skjevhet i fordelingen av godene, en enorm fråtsing og overforbruk – og et tilsynelatende ubegrenset ønske om alltid å skaffe seg mer.

Og bak det hele ligger den neste uimotståelige fristelsen til alltid å ville dyrke sitt ego, – til å utvikle «meg, mitt og mine» – samfunnet.

Hadde vi tøylet vårt ego og rettet blikket bort fra oss selv, ville vi omfavnet foreldreløse barn og gitt dem nye hjem. Vi ville vist omsorg for fremmede og fordelt, og tøylet, vår overflod.

Og gjennom en slik livsførsel ville Naturen blomstre – til glede for oss selv og fremtidige generasjoner.

Det at vi i det hele tatt mener at myndighetene skal finansiere en barneproduksjon, reflekterer en uforstand, en kynisme og et egoistisk menneskesyn som synes å være grenseløst.

— Jan Kerr Eckbo

Les Jans tidligere blogg-innlegg

Hør «Verbal ulydighet» 09:00 fredager, reprise klokken 15:00.
Også tilgjengelig som podkast.

Lesere og lyttere kan kommentere under, eller skrive inn med egne meninger og motsvar til studio@ordentligradio.no. Merk mailen «verbal ulydighet» i emnefeltet. Send gjerne også med lydopptak; disse vil kunne bli spilt av under programmet.

Verbal ulydighet – episode 24: Tesla og Einstein

En diskusjon om to av verdens viktigste vitenskapsmenn: Tesla og Einstein.

Last ned mp3 | Abonner på RSS feed | Abonner på iTunes

Verbal Ulydighet Podkast