Blogg: Vi lever oss i hjel!

Jan K Eckbo

Vi blir stadig fortalt at Norge er et av verdens beste land å bo i. Og vi boltrer oss i velstanden – og det synes. Vi fråtser i alle godene – fra klær, kosmetikk og pynt til utstyr og mat. Og gratis helsetjenester.

For mens vi løper rundt for å nå møter og holde avtaler, eller i kjøpesentre for å kjøpe ting vi ikke trenger, eller på treningsstudio for å se «bra ut» – så blir vi stadig sykere!

Dette er et paradoks – at vi, den norske befolkningen, har aldri hatt det så godt som vi har det i vår tid – og så blir vi SYKERE!

Vi har aldri benyttet så liten tid på arbeide og så mye tid på ferie og fritid. Og vi har aldri hatt arbeidsplasser som har vært så miljøvennlige og rene, og så godt tilpasset jobben som skal gjøres, som i dag. Heller ikke har utstyret og hjelpemidlene vi bruker, noen gang vært så gode og de fysiske belastningene på oss vært så skånsomme som de er nå. Og hjelpeapparatet rundt oss som tar vare på oss, har aldri vært så omfattende som det er i dag. Vi har heller aldri hatt så lite ansvar – hverken for oss selv eller våre medmennesker – som vi har i dag.

Og så blir vi altså stadig SYKERE!

Vårt registrerte sykefravær er ca. 6,5 % – det dobbelte av hva det var i «gamle dager». Og for at det faktiske sykefraværet ikke skulle vises i statistikken, blir enda flere, 9,5% av befolkningen, registrert som «uføretrygdede» – fordi de hevder å ha «møtt veggen» og ikke orker å arbeide mer. I tillegg kommer de hundretusener som er førtidspensjonerte – mennesker som kan arbeide og bidra i samfunnet, men som velger å ikke gjøre det.

Ikke noe annet land bruker så stor andel av sitt brutto nasjonalprodukt (BNP) for å ta vare på de syke og uføretrygdede blant oss – til sammen rundt 600.000 av oss, eller over 20% av arbeidskraften.

Og dette skjer i «verdens beste land å bo»!

Hovedforklaringen på dette bemerkelsesverdige fenomenet er livsstilen vår. For de aller fleste av disse sykdommene er livsstilssykdommer.

Den skrøpelige helsen vår er altså i overveldende grad SELVFORSKYLT!

Den har ingen ting med «tradisjonelle sykdommer» å gjøre – som kolera og poliomyelitt, eller lungebetennelse, meslinger og vannkopper. Den skyldes hjerte- og kar sykdommer, diabetes 2 og kreft. Og psykiske lidelser.

Vi har lenge visst at hjerte- og karsykdommene så vel som diabetes 2 og kreft – og en rekke andre folkesykdommer, skyldes vår livsstil. Vi spiser for mye av all den maten vi ikke har godt av. Og vi beveger oss alt for lite. Vi tilbringer store deler av livet i stoler og sofaer – i hjemmet, på jobben, i bilen – og på hytta. Mens vi stapper i oss usunne kalorier – rundt 3500 kk. hver dag. Mens vi bare trenger omtrent 1800. Og det synes på oss.

Nesten 50% av oss er overvektige – og en alt for stor andel er direkte fete (eller obese som det heter på engelsk).

Og denne livsstilen forårsaker disse vanlige folkesykdommene, hjerte- og karsykdommer, diabetes og kreft.

Psykiske lidelser er en av de aller største sykdomsgruppene vi har. Omtrent halvparten av den voksne, norske befolkningen rammes i løpet av livet, og ca. en tredjedel i løpet av et år. Og andelen blant unge er foruroligende høy – og voksende. De viktigste årsakene til psykiske lidelser er angst, depresjoner og alkoholmisbruk. Og disse årsakene henger både sammen med vår livsstil – for eksempel at vi spiser for mye usunn mat, at vi beveger oss for lite og blir overvektige og ute av form. Og de henger sammen med samfunnet vi har skapt. Et samfunn hvor unge ikke får ansvar hjemme i ung alder, men sendes på forskjellige institusjoner som barnehager og skole hvor de mer eller mindre «underholdes». Og de får ikke delta i arbeidslivet for å få ansvar for egen inntekt og eget liv før de er godt voksne.

Denne «barnehagetilværelsen» – som også omfatter alt for mange studenter – kombinert med en usunn livsstil, – gjør noe med vår psyke. Vi utvikler ikke evnen til å prestere, til å nå mål – til å lære å sette mål. Og til å få ansvar, til å ta ansvar – og etterleve dette ansvaret. Vi behandler mennesker som barn lenge etter at de er biologisk voksne – og lenge etter at samfunnet i «gamle dager» aksepterte dem som voksne.

For å bli helbredet for alle disse psykiske lidelsene, og de andre livsstilssykdommene, går vi til leger for å bli friske. Men mange blir enda sykere, – for legene behandler stort sett alt med medisiner (det er det legemiddelselskapene tjener penger på). Og de har utviklet begrepet «pillepsykiatri» – en behandling som doper ned mennesker og gjør dem enda mer utilpass.

Alle disse negative bieffektene fra legemidler er blant de viktigste dødsårsakene her i landet!

Og så går vi altså til legene for å bli friske!

I stedet kunne vi tatt ansvar selv – og gjort noe med vår egen livsstil. Vi vet at frukt, grønnsaker, og fisk – sammen med jevnlig mosjon og lavt alkoholkonsum – forebygger livsstilsykdommer, både kreft, hjerte- og karsykdommer og diabetes. I tillegg kan vi «stå opp om morran», gå ut og ta ansvar. For der er alltid oppgaver som kan gjøres, både hjemme og i samfunnet ellers. Og vi får jo – av samfunnet – allerede tak over hodet og mat på bordet. Så hvorfor ikke levere noe tilbake?

Å komme seg opp og ut i livet, delta og bidra, gjør også noe med oss. Noe med vår psyke.

Vi lærer ansvar. Vi lærer å gjøre ting. Vi får selvtillit. Og vi lærer å gå med rak rygg og se fremover.

Det er bemerkelsesverdig at ikke hele hjelpeapparatet rundt oss velger disse enkle – og billige -alternativene for å få en frisk befolkning. I stedet for en mengde byråkratisk behandling og store mengder legemidler.

Men langt de fleste av oss trenger ikke et hjelpeapparat – heller ikke de selvforskylt syke. For vi er ikke skapt som svake, hjelpeløse vesener. Vi har gjort oss selv til slike.

Hvis vi vil, kan vi ta ansvaret for vår egen helse – og gjøre oss selv friske.

Ved å forandre vårlivsstil.

Det er forbausende effektivt – og veldig billig!

— Jan Kerr Eckbo

Les Jans tidligere blogg-innlegg

Hør «Verbal ulydighet» 09:00 fredager, reprise klokken 15:00.
Også tilgjengelig som podkast.

Lesere og lyttere kan kommentere under, eller skrive inn med egne meninger og motsvar til studio@ordentligradio.no. Merk mailen «verbal ulydighet» i emnefeltet. Send gjerne også med lydopptak; disse vil kunne bli spilt av under programmet.

Blogg: Vi realiserer oss selv – eller gjør vi ikke det?

Jan K Eckbo

Det har i mange år blåst en vind over landet – en vind for å realisere oss selv. Og vi alle synes å være påvirket av denne vinden, for vi halser av gåre fra tidlig om morgen til sent på kveld for å gjøre nettopp det – å realisere oss. Tror vi.

Små barn vekkes på morgenkvisten og blir avlevert, mer eller mindre i svime, på en barnehage – egentlig en kennel for mennesker – hvor de tilbringer dagen. Mens våre noe eldre poder er selvgående til en annen institusjon – skolen – hvor de også tilbringer dagen. Og vi voksne haster på jobb og fra møter til møter med papirer under armen og stresskoffert i hånden. For jobben og karrieren har høyeste prioritet – det er jo den som viser hvor flinke vi er. Og den er springbrettet fremover og oppover – til nye karrierer.

Mellom møter og skjema som fylles ut, rekker vi akkurat å stikke innom butikken og kjøpe noe lettvint og ferdiglagd – som kan serveres på minutter etter en runde i mikroovnen. Derved tar middagen også bare noen minutter – heldigvis. For vi skal jo nå treningsstudio og joggeturene som holder kroppen i form. Og hvor vi svetter og sliter slik at vi tar oss godt ut når vi er sammen med venner og bekjente og kan vise oss frem. Vi kan fortelle om jobben vi gjør, om den lille som vi nesten ikke ser – og om den eldre som greier seg selv et eller annet sted, sammen med egne venner vi ikke kjenner.

Utseende er viktig – i alt vi gjør. Fra kropp og klær, hår og hud til hus og bil. Og «fritiden» benyttes i varehus og på shoppingsentre for å finne frem til det aller nyeste – og på kafebarer og restauranter for å vise oss enda mer frem.

Når vi så «møter veggen» fordi vi ikke rekker alt vi hadde planlagt å gjøre, går vi til psykologer og terapeuter som forteller at det er synd på oss. Det er ikke vår skyld at vi stresser og maser og skal ha med oss alt i livet – og på første klasse. At det ikke er vår skyld at vi fyller «tallerkenen» – våre tilmålte 24 timer i døgnet – med alt for mye, slik at den renner over. For vi lever i en verden som «tvinger» oss til å løpe rundt på denne tredemøllen – hver dagen og gjennom hele livet. Vi blir ikke fortalt at alle mennesker i alle tider har fått utdelt 24 timer hvert døgn. 24 blanke timer som vi kan gjøre hva vi vil med – for vi lever i et fritt demokrati hvor ingen tvinger oss til noe som helst. Alt vi gjør, velger vi selv. Så hvis tallerkenen renner over, er det vi selv som har fylt for mye på den. Ingen andre.

Men dette blir vi ikke fortalt – for vi vil ikke høre det.

Så hvorfor gjør vi dette? Stresser oss i hjel så vi kan tjene mer og få råd til å kjøpe enda mer av alt det vi ikke trenger? Og haster av gåre så vi ikke rekker å bli kjente med hverken barn eller ektefelle?

Jo vi skal realisere oss selv!

Og dette gjør vi uten å vite hva «å realisere seg selv» egentlig innebærer!

Det var Antikkens store filosofer – Sokrates, Platon og Aristoteles og flere – som forklarte at det var ethvert menneskes viktigste oppgave å realisere seg selv. Og med det mente de å finne frem til sjelens indre og høyeste kvaliteter – de som har med livets moral og grunnleggende verdier å gjøre. Og i vår tid videreførte Maslow disse tankene. Øverst i hans pyramide for menneskets utvikling, var selvrealisering – å utvikle sitt høyeste psykologiske potensial. Og slik selvrealisering var nødvendig for å oppnå forståelsen for hva livet er, og harmoni og lykke.

Å realisere seg selv har derfor ikke noe med forbruk og utseende å gjøre. Det er en indre reise i filosofi – i sjelens verden hvor tanker og verdier kan foredles.

Det vi kaller selvrealisering, er i realiteten en orgie i dyrking av oss selv og vårt ego. En dyrking av våre dårligste egenskaper: selvopptatthet, misunnelse og grådighet.

Stort lenger unna en egentlig selvrealisering går det neppe an å komme.

Denne misforståtte selvrealiseringen kom i kjølvannet av kvinnenes frigjøring på 1960-tallet. En frigjøring som i aller høyeste grad var berettiget og på høy tid. I alt for lang tid – faktisk fra tidenes morgen – har mannen dominert i alle samfunn. Og med makt, vold og grådighet har han formet sine omgivelser og undertrykket de svakere. Inkludert kvinner.

Verden rundt oss i dag, bærer preg av det. Vold og krig herjer på alle kontinenter, millioner av mennesker er på flukt – både fra krig og fattigdom, mens den enorme velstanden som er skapt, er samlet på noen få hender. 1 % av befolkningen eier 90% av velstanden. De sterkeste mennene har benyttet sin makt – og grafset til seg. Mens naturen rundt oss – den som er grunnlaget for alt liv, også vårt eget – ødelegges.

Det er var på høy tid at kvinnen forlangte, på 1960-tallet, å få sin plass i styringen av våre samfunn. Slik mannen har utviklet verden, kunne gjerne kvinnen få all makt – i like lang tid som mannen har hatt den. I 10.000 år siden siste istid. Men da måtte forutsetningen være at hun benytter sine gode egenskaper, og ikke forsøker å kopiere mannens. Ikke forsøker å bli en «kvinnemann». Gjør hun det, blir det jo ingen forskjell. Galskapen vil fortsette – kun rollene er byttet.

Men kvinnefrigjøringen gikk raskt over i en «selvrealisering», denne gangen i kjølvannet av «mannens næringsliv» som benyttet alle tenkelige markedsføringsgrep for å selge stadig flere forbruksvarer. Og galskapen har faktisk fortsatt – i stadig større tempo. Veksten i forbrukersektoren har gjort mannen enda rikere – og økte hans makt. I denne galskapskarusellen har kvinne løpt etter for å bli en del av utviklingen.

Og sammen raser vi av gåre for å «realisere oss selv» i en orgie av selvsentrering og forbruk som ødelegger både oss selv og naturen rundt oss.

Som sagt, stort lenger unna en ekte selvrealisering går det ikke an å komme.

— Jan Kerr Eckbo

Les Jans tidligere blogg-innlegg

Hør «Verbal ulydighet» 09:00 fredager, reprise klokken 15:00.
Også tilgjengelig som podkast.

Lesere og lyttere kan kommentere under, eller skrive inn med egne meninger og motsvar til studio@ordentligradio.no. Merk mailen «verbal ulydighet» i emnefeltet. Send gjerne også med lydopptak; disse vil kunne bli spilt av under programmet.

Blogg: Vi lar oss forføre av liksom-vitenskap!

Jan K Eckbo bloggbilde 1

Nesten alt vi er omgitt av i vårt moderne samfunn, kan vi takke vitenskapen for. Og det er i dag nesten umulig å gjøre noe som helst i vestlige samfunn uten at vi på en eller annen måte trekker på vitenskapens kunnskap og resultater.

Dette gjelder uansett hva vi holder på med.

Vitenskapens utrolige utvikling begynte for omtrent 500 år siden da bl.a. Galileo la grunnlaget for vitenskapelig arbeidet med sine rullende kuler og astronomiske observasjoner. Og arbeidet ble videreført av utallige andre personer; mange er fremdeles godt kjente, men de fleste er gått i glemmeboken. Disse kunnskapssøkende personene utviklet de klassiske fagområdene fysikk, kjemi og biologi for å forstå Naturen og hvorledes den fungerer – både i universet, i våre synlige omgivelser her på Jorden, og nede på atomnivå. Og deres nesten spektakulære oppdagelser og kunnskapen de utviklet, ga oss en innsikt som gjør at vi forstår svært mye (men på langt nær alt) av det som skjer i verden. Og det er denne kunnskapen vi har tatt i bruk for å skape dagens samfunn.

Etter hvert som vitenskapen marsjerte fremover og presenterte sine oppdagelser – som for de fleste ble oppfattet som nesten mirakuløse – fikk personene bak utviklingen en nesten opphøyet posisjon. De ble sett på som forvaltere av endelige sannheter, – både Naturens og livets. Dette skyltes i stor grad at vitenskapen var i stand til å presentere teorier og lover som både beskrev – og kunne forutsi – naturens fenomener. Det, at disse lovene faktisk kunne beskrive naturens fenomener og hendelser gang etter gang, og med stor nøyaktighet, ga vitenskapen en enorm tillit. Og status.

Vitenskapens opphøyde posisjonen ble kraftig forsterket av at den også kunne forklare Naturen bedre enn Bibelen. Gang på gang viste vitenskapen at Kirkens forklaringer på hvorledes verden og livet var skapt og fungerte, var feil. Når dette skjedde, protesterte Kirken voldsomt – men måtte gi vitenskapen rett. Dette svekket selvfølgelig Kirken anseelse – og forsterket vitenskapens.

Denne utviklingen skjedde over tid, men ga som sluttresultat at et flertall i Vesten snudde ryggen til Kirken og betrakter nå Vitenskap som sannhet. Kirken er for mange blitt en anakronisme, et sted vi kan feire spesielle anledninger – men som er uten betydning for livet forøvrig.

Vitenskapens «sannheter» er blitt vår nye religion.

En slik posisjon, å bli ansett som forvaltere av «sannhet», ønsket selvfølgelig alle profesjoner. Og utdannete mennesker innen nær sagt alle typer fagområder – inkludert humaniora og samfunnsfagene – stormet frem og erklærte seg som «vitenskapsfolk».

Og vi har latt oss blende – og forlede til å tro at informasjon og påstander blir vitenskap bare de får betegnelsen «vitenskap» og «forskning».

Denne utviklingen er kraftig forsterket gjennom årene – særlig innen samfunnsfagene, men også innen de klassiske fagområdene fysikk, kjemi og biologi.

Man synes fullstendig å ha glemt – eller oversett – at vitenskap er en prosess for å avklare reell innsikt og overordnete sammenhenger. Og at vitenskap er en prosess under kontinuerlig utvikling, hvor ny og bedre innsikt erstatter gammel – fordi den beviselig er bedre.

Evnen til å beskrive sammenhenger og hendelser med teorier som eventuelt lar seg motbevise, er selve grunnlaget for, og utfordringen i, vitenskapelig arbeide. Virkelige vitenskapsfolk er særlig interesserte i å snakke med personer som kan underbygge hvorfor deres teoriene og påstandene er feil. For da kan kunnskapsnivået forbedres og nye teorier erstatte gamle.

Det er mye kunnskap og mange teorier som opp gjennom tidene er blitt kassert – fra teorien om flogiston (Lavoisier beviste at brennende materialer slett ikke avgav et stoff, flogiston, når det brant. Snarere kombinerte det seg med et stoff, oksygen), via den første atommodellen (plumpudding-modellen) til Newtons forklaring på gravitasjon (som Einstein viste var feil, gravitasjon er slett ingen tiltrekningskraft mellom legemer) og kjernepartiklene som endelige og udelelige (materie forklares nå – enn så lenge – med vibrerende energi som man slett ikke forstår, noe kvantemekanikken og usikkerhetsprinsippet så klart viser).

Dagens såkalte vitenskapsfolk soler seg i stor grad i suksessen fra sine forgjengere og tror at de har funnet endelige forklaringer. Om nødvendig manipulerer de egne forskningsresultater for å oppnå ønskete resultater. Og er overhode ikke interesserte i å tilegne seg kunnskap som viser at viktige teorier er mangelfulle eller feil – som Evolusjonsteorien, Klimateorien og Gen-teorien om vår helse og våre egenskaper. Og de er slett ikke interesserte i å forstå helt nye fagområder, som bevissthetsforståelse og parapsykologi, som viser at selve grunnlaget for den klassiske vitenskapen også kan være mangelfullt – eller direkte feil.

De fleste er blitt arrogante og sneversynte og har mistet de grunnleggende egenskapene for utvikling av vitenskapen: nysgjerrighet og kreativitet.

Snarere er de mest opptatte av å beskytte sine posisjoner og sin anseelse. De kler seg i vitenskapens kappe, men er i realiteten demagoger og sjarlataner.

Enda verre er det med alle dem, særlig innen samfunnsfagene, som tror de utvikler vitenskapelig kunnskap ved å håndplukke informasjon og data som er tilpasset egne meninger, og deretter anvende disse data i sammenlignbare analyser.

Ikke vet de hva objektiv informasjon er; ikke vet de hvorledes man utvikler representative modeller av en større virkelighet – de vet knapt hva modeller er; ikke kan de modellanalyse og ikke forstår de betydningen av å utvikle teorier som kan testes og eventuelt motbevises. De forstår ikke at modeller av en virkelighet som omfatter store antall personer, i seg selv forutsetter tusenvis av deltagere for å kunne oppnå tilnærmet riktige resultater. Man kan ikke lage en modell av en stor befolkningsgruppe ved å håndplukke 30 – 50 personer som analyseres. Slike analyser har ingenting med vitenskap å gjøre – uansett hvor mange ganger man anvender begrepene «vitenskap» og «forskning» for å beskrive dem. Resultatene er meningsløse i den store sammenhengen. Personer som driver med slik «kunnskapsutvikling» er ikke bare demagoger og sjarlataner – de er mer lik klovner.

Men vi lar oss forføre og fortsetter å dyrke vår nye religion – det vi er blinde nok til å tro er vitenskap, men som er liksomvitenskap.

Vi har sluttet å tenke selv, men følger blindt folkeforførerne – de falske profetene for vitenskapen – som soler seg i sin opphøyde status.

Både vi og vitenskapens representanter er på ville veier!

— Jan Kerr Eckbo

Les Jans tidligere blogg-innlegg

Hør «Verbal ulydighet» 09:00 fredager, reprise klokken 15:00.
Også tilgjengelig som podkast.

Lesere og lyttere kan kommentere under, eller skrive inn med egne meninger og motsvar til studio@ordentligradio.no. Merk mailen «verbal ulydighet» i emnefeltet. Send gjerne også med lydopptak; disse vil kunne bli spilt av under programmet.

Blogg: Myndighetene – fra service til kontroll og makt

Jan K Eckbo bloggbilde 1

Trenger vi myndighetene og deres byråkrati?

Ja – selvfølgelig! Det er takket være myndighetene at vi nå kan kontrollere kapitalkreftene og sørge for at mennesker med makt ikke overtar alle verdiene i samfunnet. Og bruker dem kun på seg selv og sine – mens resten av befolkningen får smulene som faller fra de rikes bord. Tviler du på dette, så ta en titt på historien da kongelige og deres administrasjon – sammen med næringslivets ledere – hadde all makt. Disse maktmenneskene utgjorde en bitte liten andel av befolkningen, men de kontrollerte nesten alt som skjedde i samfunnet – og ble svært velstående. Mens resten av befolkningen slet og levde i fattigdom.

Vi vil ikke tilbake til den tiden!

Vi vil heller ikke tilbake til den tiden da loven ikke gjaldt for alle. Til den tiden da rett og galt ble definert av de velstående. Det de gjorde, ble stort sett akseptert av myndigheten, mens vanlige folk ble straffet for småplukk. For makt korrumperer – og absolutt makt korrumperer absolutt.

Og vi vil ikke tilbake til den tiden da ulykker, skader og sykdom kunne medføre at man mistet alt og ble avhengig av «fattigkassa» eller måte leve et liv i slummen – eller i rennesteinen.

Våre demokratisk valgte myndigheter og et velfungerende byråkrati sørger for at velstanden blir fordelt, at lov og rett gjelder likt for alle og at mennesker i nød blir hjulpet.

Men samfunnet blir ikke stadig bedre i takt med et alltid voksende byråkrati. Etter hvert får byråkratiet en størrelse da det ikke lenger forbedrer våre liv, men sakte men sikkert ødelegger det. For byråkratiet går fra å være et nyttig serviceapparat for personer som arbeider og skaper, til å bli et meningsløst kontroll- og maktapparat. Vi slutter da å skape verdier og velstand – selve grunnlaget for myndighetens makt og byråkratiets eksistens. I stedet blir vi storforbrukere av myndighetenes tjenester og velferdsordninger – som VI betaler for. Men som myndighetene kontrollere og deler ut – og innbiller oss at det er dem som skaper verdiene som gjør velferdsordningene mulige! Og snart forbruker vi flere verdier gjennom alle velferdsordningene enn dem vi skaper gjennom vårt eget arbeide.

Da klapper byråkratiet og alle velferdsordningene sammen – for systemet er ikke lenger bærekraftig.

Det er denne utviklingen som skjedde i Hellas.

Flere forhold bidrar til denne utviklingen.

Men la meg ned en gang slå fast at myndighetene slett ikke bevisst planlegger den. Der er ikke noen stor konspirasjon bak det hele for å overta all makt. Det bare skjer – fordi myndigheten søker stadig mer makt, og vi – du og jeg – lar det skje.

Sammen er vi – du og jeg på den ene siden, og myndighetene på den andre – som et parløp i dans. Vi er gjensidig avhengige av hverandre. Vi gir fra oss makt og innflytelse i bytte mot stadig bedre velferdsgoder. Og et omfattende hjelpeapparat som bistår oss når vi slutter å være ansvarlige for egen livsførsel. Som når vi ikke tar vare på egen helse fordi vi sitter stille og spiser oss i hjel på mat vi ikke har godt av; eller stresser oss i hjel fordi vi ønsker å delta i forbrukskarusellen for å fremstå som lykkelige og tilfredse. Vi ønsker stadig mer og arbeider stadig mer – for å få råd til å kjøpe alt det vi ikke trenger. Til slutt møter vi veggen og trenger psykolog – som myndighetene betaler. Eller vi blir syke og får glede av myndighetenes omfattende helse- og trygdevesen, og pensjonsordninger når vi ikke lenger ønsker å delta i spillet. Andre synes dette jaget etter å være vellykket er totalt meningsløst og dropper tidlig ut av samfunnets runddans – ofte med depresjoner fordi de ikke har lyktes. Andre blir gjeldsslaver fordi de kjøper mer enn de har råd til – en situasjon som også myndighetene betaler dem ut av.

Og myndighetene og byråkratiet står alltid klare til å bistå oss – og overta ansvaret for oss og vår egen livsførsel. For etter hvert har de utviklet en tro på vi ikke er i stand til å ta vare på oss selv, men at de vet så meget bedre. Myndighetene hevder at det som skjer, ikke er vår skyld. At vi selv er uten ansvar.

I stedet anbefaler, lokker og veileder de oss slik at de får mer makt og flere oppgaver – og vi mindre og færre.

Etterhvert blir hele samfunnet styrt av byråkrater og «vesener» fylt med helse- og livsstileksperter, veiledere, sosionomer, pedagoger, terapeuter og et vell av andre profesjoner som hevder de kan ta bedre vare på oss selv enn det vi selv kan. Det er denne troen – og vår egen uansvarlighet – som driver byråkratiet og dets makt mot stadig nye høyder.

Og vi lar det skje. For vi liker det!

Det er så utrolig behagelig å ikke være ansvarlig for eget liv! Å kunne skylde på andre hver gang vi får problemer – og rope om hjelp fra myndighetene.
Det er utrolig behagelig – helt til det hele klapper sammen.

For utviklingen vi lar skje – og som myndighetene ønsker – ødelegger oss som individer. Vi ødelegger ikke bare vår helse og vår evne til å bidra til utviklingen av det gode samfunn, men vi mister vår individuelle frihet. Den friheten som våre forfedre kjempet og døde for, slik at vi kunne få den.
Og denne friheten som er grunnleggende for at vi skal utvikle oss som selvstendige og ansvarlige mennesker, og som har vært selve drivkraften bak oppbyggingen av våre moderne samfunn, bytter vi bort for et hjelpe- og bistandsapparat som lokker oss inn i en meningsløs livsførsel som sakte men sikkert kveler oss.

Er det til å undres over at stadig flere av oss får psykiske problemer, møter «veggen» og synes livet i seg selv er meningsløst?

For med en slik utvikling BLIR livet meningsløst.

Men utviklingen vil fortsette – fordi myndighetene lokker oss videre med et stadig større byråkrati i ryggen. Makten har korrumpert dem og de søker stadig mer makt – for maktens skyld. Og vi – dansepartneren de er avhengige av – lar det skje fordi vi ikke ønsker ansvaret for egne liv.

Som sagt, til slutt klapper det hele sammen – både vår hjelpeløse tilværelse og myndighetenes maktgrunnlag.

Det kan bli veldig smertefullt!

— Jan Kerr Eckbo

Les Jans tidligere blogg-innlegg

Hør «Verbal ulydighet» 09:00 fredager, reprise klokken 15:00.
Også tilgjengelig som podkast.

Lesere og lyttere kan kommentere under, eller skrive inn med egne meninger og motsvar til studio@ordentligradio.no. Merk mailen «verbal ulydighet» i emnefeltet. Send gjerne også med lydopptak; disse vil kunne bli spilt av under programmet.

Blogg: Næringslivet – ulven i fåreklær?

Jan K Eckbo bloggbilde 1

Vi trenger næringslivet. Næringslivet skaper arbeidsplasser og gir oss alle produktene vi gleder oss over! Og som vi tilbringer timer – og dager – i butikkene og shopping-sentrer for, for å få tak i.

Så hva er galt med næringslivet?

Mye – og først og fremst med personene som utvikler det. Og dernest med oss selv som lar oss forlede.
Det var en gang da næringslivet stort sett utviklet produkter som gjorde tilværelsen lettere for oss. Og da næringslivet undersøkte hvorledes dette best kunne gjøres: hvilke behov vi hadde og hvilke produkter vi derfor trengte. Hele spekteret av produkter – både forbrukerprodukter og industriprodukter ble opprinnelig utviklet på denne måten: reelle behov sto i sentrum fro utviklingen.

Men så skjedde det noe – for omtrent femti år siden.

Næringslivet med sine nye maskiner og nye teknologi kunne produsere langt flere produkter enn det var behov for – hvis de fortsatt la våre grunnleggende behov for å få en enklere tilværelse til grunn. Men da utviklet næringslivets ledere en snedig plan: de bestemte seg for å overbevise oss om at vi egentlig ikke visste vårt eget beste. Vi hadde langt flere behov enn det vi var klare over, hevdet disse lederne – så vi skulle bare overlate det hele til dem og la dem fortelle oss hva vi trengte i livet! De appellerte til våre sletteste egenskaper – selvopptattheten, misunnelsen og grådigheten – og skapte innbilte behov. Og de lyktes!

Dermed begynte en helt ny utvikling – som er godt beskrevet i klassikerboken fra 1964, «Det endimensjonale mennesket» av den tyskamerikanske filosofen Herbert Marcus.

Næringslivet tok i bruk alle triks for å lokke og overbevise oss om å følge dem, til å bli deres «kjøps- og forbruksslaver» slik at de kunne fortsette å produsere stadig mer. Og tjene stadig mer penger.

Markedsføringen ble intensivert og budsjettene vokste astronomisk etter hvert som lyd, bilder og film i alle formater ble spredt i våre omgivelser verden over – med et hovedbudskap: kjøp dette så blir du tilfreds, lykkelig og populær! Og kjendiser ble betalt store summer for å prostituere seg ved å ta i bruk produkter som de egentlig ikke ønsket, men gjorde fordi de ble betalt. I TV-ens tidlige periode gikk næringslivslederne så lang at de introduserte lynraske glimt av produktreklame i vanlige programmer. Glimtene var så raske at de var nesten umerkelige, men ble registrert av seernes hjerner – og påvirket deres fremtidige valg når de var ute og handlet. Slik «hjernevaskings-reklame» ble etter hvert forbudt, men den mer tradisjonelle hjernevaskingen fortsatte med det samme reklamebudskapet: «kjøp våre produkter, så blir du lykkelig!».

Og næringslivet har til de grader lyktes med sin innsats for å gjøre forbruksslaver av oss. Vi kjøper mer enn noen sinne, og forbrukersektoren utgjør i dag mer enn 50% av nasjonaløkonomien (i USA mer enn 70%). Og vi halser av gåre og jobber stadig mer, så vi kan får mer lønn som vi bruker på å kjøpe alt det vi ikke trenger. Men som vårt ego – vår forfengelighet, vår misunnelse og vår grådighet – sier vi «trenger». Og i dette stadige jaget etter mer, skaper vi stress og tidsklemmer, vi ødelegger vår helse og vi sender barna på «heldagskennel» for at de ikke skal være i veien i vår forbruksmaraton. Men næringslivet er fornøyd. De har full kontroll. Og myndighetene er fornøyde for de påstår at det blir arbeidsløshet hvis vi ikke utvikler denne altoppslukende forbruksøkonomien. Noe som selvfølgelig er det reneste sludder, for å si det mildt. For forbruksøkonomien legger beslag på enorme ressurser – din og min arbeidskraft – som kunne vært benyttet på helt andre ting.

Der er jo et vell av nyttige arbeidsoppgaver rundt oss som ikke blir utført – fordi vi velger å bruke nesten alle ressursene på forbruk. Vi kunne tatt bedre vare på våre medmennesker som faller utenfor forbrukskarusellen og lider i det stille; vi kunne vedlikeholde bygg og tekniske anlegg (vannforsyningen, avløp, veier, osv.) som forfaller; vi kunne gjete buskapen og la våre rovdyr få utvikle seg uten å være en trussel mot noen, og vi kunne pleie naturen slik at den forblir frisk og bærekraftig, bare for å nevne noen oppgaver som ikke får ressursene de trenger – din og min arbeidskraft. Disse oppgavene vil skape nesten uendelig med arbeidsplasser, men de øker ikke inntekten til bedriftslederne innen forbrukersektoren. Og denne forbrukssektoren er jo nesten blitt hellig – til enorm skade både for oss selv, våre omgivelser og naturen.

Så hvorfor lar vi oss lede av næringslivets falske profeter, av bedriftslederne som er som ulver i fåreklær når de hevder at de vil oss vel, men som kun er på jakt etter våre penger? For det er til syvende og sist vi – du og jeg – som har ansvaret for utviklingen. Vi LAR oss lede inn i den altoppslukende forbrukskarusellen. Vi lar oss blende av image og selvbilde – av grådighetens og misunnelsens refleks. Og de eldre lokker den yngre generasjonen etter seg – og gjør dem til enda mer drevne shoppere. Til evig glede for næringslivet.

Vi har latt oss bli lydige pudler som logrer med halen hver gang et nytt produkt holdes opp foran oss – med løfte om at det skal gi oss den endelige lykken hvis vi forter oss og kjøper det. Og karusellen går stadig raskere mens vi hyler av fryd – helt til vi har frydet oss til døde og faller av.

Vi har gitt fra oss vår individuelle frihet og lar oss nå bli styrt av maktens mennesker i næringslivet. Vi er blitt som ørnen som tidligere svevet hvor den ville over landskapet, men som lot sine vinger bli klippet og nå sitter i bur og blir fôret i hjel.

Hele utviklingen ligner på historien om rottefangeren fra Hameln. Her gikk rottefangeren foran med sin fløyte og spilte forførende toner, mens rottene fulgte lystig etter. Ut i elven – hvor de druknet.

Forskjellen er at nå er det næringslivets ledere som er rottefangeren – og vi som er rottene!

Hvorfor lar vi det skje? Hvorfor protesterer vi ikke!

For det er til syvende og sist vi som har makten!

— Jan Kerr Eckbo

Les Jans tidligere blogg-innlegg

Hør «Verbal ulydighet» 09:00 fredager, reprise klokken 15:00.
Også tilgjengelig som podkast.

Lesere og lyttere kan kommentere under, eller skrive inn med egne meninger og motsvar til studio@ordentligradio.no. Merk mailen «verbal ulydighet» i emnefeltet. Send gjerne også med lydopptak; disse vil kunne bli spilt av under programmet.

Blogg: Hvorfor protesterer vi ikke?

Jan K Eckbo bloggbilde 1

Det er ikke mye vi opplever av protester lenger, her hjemme i lille Norge. Alt synes å gå så stille og rolig for seg, mens vi overlater det meste til våre folkevalgte og deres byråkrati – til deres eksperter som vet så meget bedre enn oss andre. Og vi følger dem i flokk, stiller oss i kø og tar i mot beskjeder og nye regler – og innordner oss. Lydige og stille.

Samtidig er det mye som skjer rundt oss som vi ikke liker. Men vi protesterer ikke! I hvert fall ikke veldig høylytt. Vi synes å akseptere det meste – særlig hvis det ikke berører oss direkte, ikke forstyrrer vår hverdag. Uansett hvor uakseptabelt det er, det som skjer.

Så hvorfor er det slik? Og har det alltid vært slik – at vi overlater det hele til våre myndigheter, til dem som passer på oss, mens vi konsentrerer oss om våre daglige gjøremål?

Svaret på det siste er NEI! – det har ikke alltid vært slik. Tvert om, det var tider da vi som folk protesterte ofte og kraftig.

Det skjedde for eksempel i mellomkrigstiden – i løpet av 1930-tallet – da arbeidskonflikter og voldsomme opprør dominerte nyhetsbildet. Bakgrunnen var all urimeligheten som arbeiderne på den tiden ble utsatt for av mektige industrieiere.

Og det skjedde på 1960-tallet da flere store samfunnsopprør fant sted – som hippiebevegelsen som var et opprør mot de etablerte samfunnsordningene hvor mennesker med makt og innflytelse stort sett dikterte hvorledes resten av samfunnet skulle leve; som de store borgerrettighetsbevegelsene til forsvar minoritetenes rettigheter og som frigjøringen da kvinnene virkelig sto opp, kastet åket som mannssamfunnet hadde lagt på dem, og forlangte deres rett og likestilling. Og kort etter fulgte de langvarige og voldsomme protestene mot Vietnamkrigen som av mange ble sett på som vestlig imperialisme.

Men også nærmere vår tid har det vært omfattende og til dels voldsomme protester. Særlig minnes miljøbevegelsens mobilisering av både unge og eldre på 1970- og 80-tallet da «lenkegjenger» ble dannet for å stanse de planlagte utbyggingene av Mardøla og Alta-vassdraget.

Er nå alle de store konfliktene ryddet av veien – løst til alles fordragelighet? Er det derfor vi ikke lenger protesterer? Igjen er svaret NEI! Fortsatt er miljøproblemene rundt oss – og de tiltar i styrke og omfang og truer vårt livsgrunnlag. Og denne naturødeleggelsen er i stor grad drevet frem av vestens materielle forbruksgalskap – en galskap som vi forsøker å eksportere til alle andre land for å øke vår egen velstand. De underliggende ulikehetene som denne utviklingen forårsaker, bare vokser. Den franske økonomen Piketty anslår at 99% av verdens verdier nå kontrolleres av 1% av verdens befolkningen, og denne katastrofale skjevheten er i ferd med å undergrave hele vår samfunnsstruktur. Den store folkevandringen og flyktningsstrømmene vi nå opplever, er i stor grad resultater av denne skjevheten – i tillegg til å være drevet av vold og krig. Det synes ikke å være noen grense for hva mennesker med makt og våpen tillater seg å gjøre mot sine medborgere. I tillegg er vi inne i en samfunnsutvikling hvor familier oppløses og familiebegrepet omdefineres for å tilpasses våre moderne livssyn. Ekteskapsbegrepet og får nytt innhold og foreldre er ikke lenger hva de var, det er heller ikke Kirken som nå mer og mer ligner alminnelige klubblokaler hvor man stort sett kan gjøre hva man vil – og gjør det.

For å kunne gjennomføre denne reisen på første klasse, hvor vi velter oss i stadig mere velstand, bygger vi opp driftunderskudd og forsyner oss av oljeformuen i en takt som en dag vil få det hele til å sprekke. Slik trollet sprakk da solen skinte på det. Og det er den yngste generasjonen som vil oppleve de største smertene ved denne utviklingen.

Rundt det hele har vi bygget et offentlig apparat – et finmasket nettverk av regler og påbud som vi må følge for å unngå å bli fanget i garnet – som passer på oss fra vugge til grav. Og som hevder at «de vet best». Vi – ja, du og jeg og alle oss andre – lar dette skje fordi det er så utrolig behagelig å ikke ha ansvar, men i stedet kunne klage på «myndighetene» når det svikter.

Å joda, der er mange ting vi kunne gått i demonstrasjonstog og skapt en voldsom protestbølge mot – hvis vi hadde villet. Hvis vi hadde brydd oss om alt det negative skjer rundt oss. Men det gjør vi altså ikke. Mangel på sterke protester viser det.

Hvorfor er det blitt slik?

Jeg er ikke i tvil.

Den samfunnsutviklingen som har funnet sted de siste omtrent 30-40 årene, drevet frem av en eldregenerasjon (min) som har forført og lokket de yngre generasjonene etter seg – helt de ble sittende fast i fellen og var overbeviste om at det skulle være slik (for vi voksne skal jo være et forbilde!) – har gjort oss alle mer eller mindre likegyldige. Vi er kun opptatte av oss selv og vårt: vår inntekt, vårt utseende og image, vår status og vår anseelse blant dem vi omgås. Vi er blitt «se på meg mennesker» og illusjoner og shopping er blitt en livsstil – en livsoppgave. Det ytre – vår eget ytre – er blitt alt. Vi lever en illusjon, i en boble, og innordner oss andre – flokken vi omgås. Og myndighetene.

I denne boblen har ikke personlig ansvar noen plass og i særdeleshet ikke vårt ansvar for fremmede – dem utenfor boblen vår.

Derfor bryr vi oss ikke lenger. Ansvar er noe som andre har. Vi er oss selv nok, som Peer Gynt – hykleren som Henrik Ibsen skapte for å beskrive den norske folkesjelen som nå så tydelig skrider frem. Og derfor lar vi en 13-årig skolejente bli mobbet i hjel på skolen sin.

Arnulf Øverland sier i sitt dikt «Du må ikke sove»:

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!

Kanskje dette er ord som vi burde ta til oss? Vi alle – også du og jeg?

– Jan Kerr Eckbo

Hør «Verbal ulydighet» 09:00 fredager, reprise klokken 15:00. Også tilgjengelig som podkast.

Blogg: Har vi mistet evnen til å engasjere oss?

Jan K Eckbo bloggbilde 1

Den nylige historien om 13-åringen som kollapset og døde på familiens hytte på Beitostølen i Øystre Slidre, får meg til å undres over om vi som folk har mistet evnen til engasjere oss og bry oss personlig om våre medmennesker.

I korthet går denne tragiske historie ut på at en liten jente som begynner på barneskolen i Bærum, etter noen år blir mobbet av sine medelever. Og mobbingen blir etter hvert så grov at denne blide og utadvendte skolejenta blir stille og innesluttet, hun holder seg borte fra sine medelever – og hun slutter å spise som normalt. Hun utvikler spisevegring.

Moren har hele tiden søkt hjelp, men opplever at datteren etter hvert blir en kasteball i byråkratiet mellom systemer og hjelpeapparat. Hun og datter er en rekke ganger inne til samtaler og behandling hos skolens ledelse og skolehelsetjeneste, barne- og ungdomspsykiatrien (BUP), fastlege og barnevernet, uten at situasjonen bedres. Til slutt blir hun innlagt for anoreksi i fem uker på Drammen sykehus – uten at dette løser problemet.

Det er mao. mange personer i det offentlige hjelpeapparatet som har kjent til denne 13-åringens forferdelige opplevelser som mobbeoffer – uten at de har grepet direkte inn for å løse hennes problemer.

Til slutt gir moren beskjed til skolen og hjelpeapparatet i Bærum om at hun og datteren «flykter» til familiens hytte på Beitostølen for å unnslippe «torturtilværelsen» i Bærum. Men det er for sent – datteren kollapser og dør nyttårsaften.

Hjelpeapparatet og skolen toer sine hender og feller sine krokodilletårer – og byråkratiet anklager deretter moren for mishandling og forsømmelse av sin datter! Datterens død er morens skyld, sier skolen, hjelpeapparat og byråkratene som hele tiden har kjent til mobbeproblemet, uten å gjøre noe med det.

Og så arrangeres det minnestund på Bærumskolen, hvor skoleansatte og jentas medelever med foreldre står i ring i skolegården, holder hverandre i hendene og gråter mens de får hjelp av psykologer og kriseteam. De synes så forferdelig synd på seg selv, disse elevene som gjorde 13-åringens liv u-utholdelig, og disse voksne som så hva som skjedde, men lukket sine øyne og overlot det hele til byråkratiet og hjelpeapparatet.

Det var ingen av dem som grep inn og etablerte en direkte og kontinuerlig kontakt med mor og datter for å hjelpe dem i nødens stund.

De systemansatte lukket sine øyne og brydde seg ikke. De gjorde bare jobben sin.

De brydde seg ikke personlig, dypt nede i sjelen.

I stedet lot de systemene gå sin langsomme gang, de fylte ut skjemaer og skrev sine rapporter – og overlot problemet til andre. For «problemet» var jo ikke deres. De systemansatte gjorde det som var mulig, hevdet de – de fulgte jo reglene og prosedyrene som gjelder i «slike saker». I mens ble 13-åringen stadig sykere – og så døde hun.

Og jeg stiller meg spørsmålet: har vi – du og jeg og alle oss andre i dette landet, mistet evnen til å bry oss, virkelig bry oss – langt inn i sjelen?

Det å hjelpe hverandre i nødens stund har vært en grunnleggende egenskap ved oss opp gjennom historien – og denne egenskapen har karakterisert vårt samfunn. Vi har brydd oss om hverandre, virkelig brydd oss – og vært villige til å ofre noe av vårt eget for å bistå våre medmennesker.

Vi kjenner alle til hvorledes sjøfolk umiddelbart legger sine egne planer og interesser til side og bistår havarerte skip og folk i nød. Og hvorledes naboer og folk i bygda har strømmet til når det er brann, når folk er tatt av skred eller de har gått seg bort i fjellet. Vi har hjulpet folk som har falt på gaten og glatte fortauet eller er blitt utsatt for overfall. Og vi har åpnet våre dører når folk har lidd av sult eller vært drevet på flukt av nød og vold.

Men er vi i ferd med å miste disse uendelig verdifulle kvalitetene i vårt samfunn – fordi vi har bygget ut «verdens beste velferdsstat» som skal ta vare på oss og våre behov – fra vugge til grad? Vi overlater bistand og hjelp til profesjonelle systemer og hjelpeapparat, til byråkrater, helsepersonell, psykologer, sosionomer, pedagoger og andre eksperter som har dette som sin profesjon, som sin jobb. De gjør det for å tjene penger på det. Og når arbeidsdagen er over, går de hjem. Da er jobben gjort og de låser døren og legger jobben bak seg. De har ikke lenger noe ansvar.

Vi ser denne holdningen – at bistand og hjelp blir en profesjon og et yrke, og ikke er et personlig, mellommenneskelig engasjement – stadig oftere i vårt byråkratiserte og gjennomregulerte samfunn. Vi ser det i dagliglivet hvor eldre blir «stuet» bort i oppbevaringssiloer, barn blir parkert i heldags barnehager og skoler som bikkjer i kennel – slik at vi voksne kan vie mest mulig tid til våre egne gjøremål. Og vi ser det når de gamle dør i ensomhet, fordi vi andre er så travelt opptatte med å tjene våre egne penger. Vi ser det også når byråkratiet vårt – for det er VÅRT byråkrati, det er vi som vil ha det – river familier med små barn ut av sine hjem, midt på natten, for å jage dem ut av landet. Fordi de tar plassen vår og våger å forsyne seg av alle våre bugnende goder. Og vi ser det når vi lar mennesker hutre på fortauet i regn og vinterkulde, og tigge til seg noen slanter for å overleve – mens vi haster forbi på vei til jobben – slik at vi kan tjene enda mer penger for å kunne kjøpe enda mer av alt det vi ikke trenger.

Er det virkelig slik vi ønsker å være – er det virkelig et slikt samfunn vi ønsker å ha? Et samfunn hvor byråkrater og systemer driver omsorgsarbeide – som en profesjon. For å tjene penger. Og vi slipper å bry oss, virkelig bry oss – personlig. For det er ikke lenger vårt ansvar?

– Jan Kerr Eckbo

Hør «Verbal ulydighet» 09:00 fredager, reprise klokken 15:00.