Blogg: Skatteparadiser – Svindel, heksejakt og fornuft!

Jan K Eckbo

Panama-papirene, disse mer enn 11 millioner hemmelige dokumentene som ble lekket fra et advokatkontor i Panama, har skapt et voldsomt oppstyr verden over. Og med rette! For de dokumenterer at omfattende formuer og inntekter er blitt holdt skjult for å unngå at de blir alminnelig kjent eller beskattet. Store pengebeløp er tjent gjennom kriminell virksomhet som narkotika- og våpensalg, prostitusjon og regelrette røverier. Andre formuer er bygget opp ved å benytte sin makt og sine samfunnsposisjoner til å legge beslag på eller lure til seg store verdier som allmenheten ikke skal vite om. Mens atter andre pengebeløp kan være tjent på lovlige måter, men blir holdt skjult for å unngå beskatning. Og det er ikke hvem som helst som står bak hemmeligholdet. Blant de skyldige finner vi presidenter og konger, regjeringsmedlemmer og statsansatte, politikere og ledere av store, respekterte næringsvirksomheter – i tillegg til banditter og vanlige kriminelle.

Spesielt opprørende blir denne svindelvirksomheten fordi mange av de skyldige har hatt som ansvar å forvalte og forsvare lov og rett – og arbeide for åpenhet, skikkelighet og gode, etiske retningslinjer i all virksomhet.

Det er ikke til å undres over at befolkningen i alle samfunn blir opprørte og rasende når de oppdager hvorledes moralens voktere er blant de største synderne, eller når maktfolk tilrøver seg stadig mer av fellesskapets verdier – på bekostning av dem som har minst fra før.

Slik virksomhet må ganske enkelt avsløres og stanses.

Derfor er Panama-avsløringene et gode!

Men disse avsløringene viser også andre sider av samfunnet: nemlig hvorledes både media, politikere, og da særlig opposisjonspolitikere, samt den vanlige borger – du og jeg – elsker og fråtser i skandaleoppslag som rammer andre. Vi lukter blod og utvikler et gatens parlament på febrilsk jakt etter syndere som kan gi enda flere medieoppslag og skandaler. Og i denne jakten blir «alle andre» erklært skyldige – enten de har gjort noe galt og «umoralsk» eller ikke! Lysten etter å finne – eller konstruere – skandaler som rammer andre, er stor, for de gir mer å grafse i, de gir store oppslag som mediehusene tjener penger på, og de gir opposisjonspolitikere vind i seilene.

I denne hauseprosessen overser vi fullstendig at disse såkalte skatteparadisene også omfatter høyst lovlige virksomheter som drives på ypperlig måte innen forsvarlige, etiske og moralske rammer. Og vi glemmer at skatteparadis ikke er noen entydig betegnelse, men omfatter stabile og veldrevne stater og land med anerkjent rettsvesen som ganske enkelt har mindre byråkrati, enklere lover og lavere skattesatser enn mange andre.

Amerikanske stater omfattes av skatteparadisbegrepet – stater som er høyt anerkjente både nasjonalt og internasjonalt. Og Norge har vært – og oppfattes fremdeles på flere måter å være – et «skatteparadis»!

Tro det eller ei.

For både den norske retten til å trekke alle lånerenter fra inntekt, før denne beskattes, samt skattefrie gevinster ved salg av boliger og aksjer, ansees av mange utlendinger som «skatteparadisregler». Og for 30-40 år siden da den norske skipsbyggingsindustrien var i krise og verft trengte oppdrag, var Norge et enda bedre skatteparadis! For da innførte norske myndighetene særdeles gunstige skatteordninger for å trekke kapital fra inn- og utland til redere og skipsverftene.

Noe lignende ble gjort da Svalbard-skatten ble innført – nettopp for å trekke arbeidskraft og næringsliv dit opp. Så Svalbard ble – og er – et «skatteparadis».

Nordmenn har også i stort monn benyttet seg av slike skatteparadisordninger i utlandet – helt åpent. Utflaggingen av store deler av vår skipsflåte til Bahama, Singapore og Malta er eksempler på dette.

I bølgen av et rasende gatens parlament, som gjør de fleste blinde, glemmer vi også at mange gode virksomheter – fra anerkjente bedrifter og Oljefondet til veldedige organisasjoner som Norsk Folkehjelp og Røde kors, helt åpent benytter seg av skatteparadiser for å drive sin virksomhet. Og de gjør det da slett ikke for å skjule noe, men for å oppnå ryddige samarbeidsavtaler, for eksempel med utviklingsland.

Mange skatteparadiser er lovlydige og drives effektivt og billig. Samarbeidsavtaler og driften av samarbeidsprosjekter håndteres derfor enkelt og effektivt – i motsetning til hva man opplever i mange langt mer byråkratiske og kanskje korrupte land. Uten tilgang til velordnete skatteparadis, ville alternativet ofte være å inngå avtaler i et samarbeidsland med en høy grad av korrupsjon. For mange vestlige organisasjoner ville dette være uakseptabelt, og samarbeids- og bistandsprosjekter ville bli droppet. Dette ville gå ut over lokalbefolkningen i fattige land.

Den lokale befolkningen har selv ofte stor glede av «skatteparadisordninger, for de får betydelige inntekter fra utenlandsk virksomhet som betaler avgifter og skatter. Samtidig benytter slike utenlandske selskaper seg i liten grad av skatteparadisenes infrastruktur og forskjellige offentlige tjenester som betales for over statsbudsjettet. Dette i seg selv kan forsvare lavere skattesatser for utenlandsk eiet virksomhet.

Tilsvarende er det når lav beskatning av finanstjenester i store vestlige land (for eksempel England og Tyskland) trekker til seg utenlandsk kapital som gir disse landene gode inntekter. Og det skjer i USA hvor flere stater (for eksempel Delaware, Nevada og Wyoming) trekker til seg kapital og selskapsregistreringer fra andre stater – og forbedrer sin egen, offentlige økonomi på bekostning av andre stater. Og den norske lave beskatning på Svalbard er nettopp innført for å trekker til seg virksomhet dit.

Er dette «galt» – eller umoralsk?

Er det galt at noen land eller stater drives billigere eller mer effektivt – eller mindre byråkratisk – enn andre? Og derfor kan tilby lavere skatter og avgifter? Eller er det en sunn konkurranse mellom land som begrenser inntektshungrige politikeres muligheter til alltid å beskatte mer: for å kunne utvide det offentlige tilbudet og derved «kjøpe» stemmene til store deler av befolkningen – og sikre sin egen, fremtidige makt?

Mange, særlig dem som betaler for brorparten av offentlig sektor, ønsker mer skattekonkurranse. Skatteparadisene bidrar til dette. Politikernes forsøk på å fjerne disse, bør derfor motarbeides.

Men det som ER skadelig og som MÅ utryddes, er hele den ulovlige og kriminelle virksomheten som også trives i skatteparadisenes beskyttende omgivelser. I denne prosessen med å komme kriminalitet og korrupsjon til livs, hvor alle gode krefter bør bidra, må vi passe på å ikke hive ungen ut med badevannet!

Hvis vi lar politikere utrydde skattekonkurransen, gir vi dem samtidig fullmakt til å beskatte nesten ubegrenset. Det vil politikerne like, men alle dem som ikke lever av offentlige utbetalinger, vil fortvile.

— Jan Kerr Eckbo

Les Jans tidligere blogg-innlegg

Hør «Verbal ulydighet» 09:00 fredager, reprise klokken 15:00.
Også tilgjengelig som podkast.

Lesere og lyttere kan kommentere under, eller skrive inn med egne meninger og motsvar til studio@ordentligradio.no. Merk mailen «verbal ulydighet» i emnefeltet. Send gjerne også med lydopptak; disse vil kunne bli spilt av under programmet.

Blogg: Hva i alle dager er det som skjer i amerikansk politikk?

Jan K Eckbo

Fordi USAs politikk påvirker både Norge og resten av verden, er det ikke likegyldig hvilken politikk de følger – og hvilken president de velger. Det er derfor det som skjer i de amerikanske valgkampene, vekker så stor interesse hos oss – både nominasjonsprosessene og selve valgkampen for å bli neste president. Nominasjonsprosessene som nå foregår, vekker særlig undring – og bekymring og frustrasjon – blant mange her i Europa. Det er ikke uten grunn, for det er lenge siden kandidatene som kjemper om seieren, særlig blant republikanerne, har vært så fargerike og kontroversielle.

Den som skiller seg klarest ut som både fargerik og kontroversiell, er selvfølgelig Donald Trump. Og han oppleves ikke bare som fargerik og kontroversiell av oss, men også av svært mange amerikanere. At han ikke er favoritten til demokratene sier seg selv, men en betydelig andel av de republikanske velgerne – kanskje så mange som 60-70 % av dem – er også forundret og bekymret. For sjelden har republikanerne hatt en kandidat som har ledet i nominasjonsprosessen og vært SÅ kontroversiell. Ikke bare fremstår han som en bombastisk bajas som skjeller ut sine motstandere etter forgodtbefinnende – både med utgangspunkt i deres etniske opphav, religion og kjønn – men han serverer regelrette løgner mens han ser deg rett inn i øynene og påstår det er sannheter han kommer med! Nøytrale «sannhetskommisjoner» som sjekker alle kandidatenes uttalelser, påpeker at rundt 70% av «sannhetene» til Trump er regelrette løgner.

I likhet med de fleste europeerne, får i dag rundt 60-70% av amerikanerne frysninger på ryggen ved tanken på hva han kan finne på hvis han faktisk blir valgt til president.

Heldigvis er det svært små sjanser for at det skal skje, og store deler av det republikanske partiet gjør hva de kan for å hindre at han blir partiets kandidat. Men alternativet Ted Cruz synes heller ikke å være en forlokkende løsning – lite folkelig og usjarmerende som han fremstår. I tillegg er han en meget konservativ kristen som vil fjerne sivile goder (som retten til abort og likekjønnet ekteskap) som samfunnets liberalere har oppnådd i løpet av de siste ti-årene. Noe som ville gitt nordeuropeiske liberalere svettetokter hvis lignende var blitt foreslått her. I tillegg vil også Cruz «rive opp» frihandelsavtaler som USA har inngått med EU (NAFTA) og en rekke land i Asia land (TPP) – noe som får internasjonalister i begge partiene til å skjelve – og han vil sperre ulovlige innvandrere ute (særlig fra Mexico).

Så kan man spørre seg hvorledes republikanerne i det hele tatt kan vurdere å nominere slike kandidater?

For å forstå det, må man kjenne til den amerikanske historien – både den eldre og den nære.

Det amerikanske samfunnet ble etablert av europeere som flyktet fra diktatoriske, europeiske kongehus og maktelitens – inkludert Kirkens – privilegier og overgrep for 3-400 år siden. Hungersnød og fattigdom fortsatte å drive flyktningestrømmen godt inn i det 20. århundre. Så statsmakt og statskirker har de fleste amerikanere langt opp halsen (derfor er også amerikansk offentlig sektor kun omtrent halvparten av hva vi har i Nord-Europa).

Amerika er tuftet på hardt arbeidende folk som stort sett har greid seg selv – og tatt ansvar for egne liv. Og det har vært et land uten klasseskiller og adel – og med muligheter for alle som vil «brette opp ermene» og jobbe. Folket er – sammenlignet med de fleste europeerne – svært individualistiske, og de liker ikke «gratispassasjerer»: personer som høster av andres arbeidsinnsats uten å bidra tilstrekkelig selv. Og den jevne amerikaner – de typiske arbeiderne som utgjør samfunnets ryggrad – liker ikke den nye makteliten som har utviklet seg de siste tiårene: finansfolkene og «pengevekslerne» som de ironisk omtales som. Disse «Wall Street» folkene ansees av mange som forkledte kjeltringer som lurer vanlige, arbeidende folk – og de tjener penger, ofte «ufattelige» summer, uansett om økonomien går opp eller ned. Utviklingen de siste 10-15 årene bekrefter for mange dette synet: enorme summer fra vanlige skattebetalere er sprøytet inn i økonomien og gitt Wall Street-folkene gylne tider – mens den vanlige amerikaner ikke har opplevet annet enn stagnasjon eller lønnsnedgang og tapte arbeidsplasser. Dette skaper frustrasjon – og raseri blant mange. Særlig når overklassen boltrer seg i luksus og politikerne fortsetter å dele ut goder til «gratispassasjerer», og inngår handelsavtaler som den økonomiske eliten har stor glede av, men som flytter arbeidsplasser ut av landet og skaper arbeidsløshet i USA. Når så arbeidernes frustrasjonen ikke tas hensyn til av politikerne, utvikler det seg ikke bare en motvilje mot «Wall Street»-folkene – som er hovedsakelig er republikanere – men en betydelig politikerforakt. Politikerne blir sett på som glatte løgnhalser som danser med pengemakten og lurer vanlige folk, mens de meler sin egen kake.

Og dette er stemningen som både Trump (en «antipolitiker») og Cruz (en «antistat-person») nå utnytter med stort hell. Hver på sin måte skal de kneble «Washington», fjerne maktelitens handelsavtaler og privilegier, hente hjem alle arbeidsplassene som USA har mistet, slutte å gi milde gaver til «hele verden» og være verdens-politi.

De vil også stenge porten mot «verden» som misbruker og utnytter amerikanernes velvilje, og «trekke seg hjem». Og de vil ruste opp for å forsvare amerikanske interesser – og «gjøre Amerika storslagent igjen». Og Cruz vil i tillegg gjeninnføre god, gammeldags moral og bringe den opprinnelige, strenge gudstroen frem i rampelyset igjen.

Slike holdninger vekker stormende applaus hos mange (de hardt prøvde arbeiderne i Midtvesten og de religiøse Sydstatene), mens de vekker raseri hos liberalistene som har vunnet kampen om samfunnsnormene de siste tiårene – og frustrasjon blant Wall Street-folk og i den politiske eliten.
For mange virker imidlertid ikke demokratenes kandidat, Bernie Sanders, som vil øke statsmakten og skape enda flere «gratispassasjerer» gjennom milde gaver og romslige velferdsgoder, særlig forlokkende. Dette minner for meget om Europa som i stor grad nettopp har ødelagt sin økonomi gjennom slike velferdsordninger og gratispassasjerer (Sanders ville passe godt i Arbeiderpartiet).

Særlig forlokkende virker heller ikke Hillary Clinton som ansees som en videreføring av det korrupte, politiske miljøet i Washington.

Men hun er vel den som til syvende og sist vil få størst oppslutning til høsten – samtidig som betydelige folkegrupper til å rive seg i håret!

— Jan Kerr Eckbo

Les Jans tidligere blogg-innlegg

Hør «Verbal ulydighet» 09:00 fredager, reprise klokken 15:00.
Også tilgjengelig som podkast.

Lesere og lyttere kan kommentere under, eller skrive inn med egne meninger og motsvar til studio@ordentligradio.no. Merk mailen «verbal ulydighet» i emnefeltet. Send gjerne også med lydopptak; disse vil kunne bli spilt av under programmet.

Blogg: UFOer – er det liv utenfor solsystemet?

Jan K Eckbo

Myndighetene, forsvaret og vitenskapen har gjort hva de har kunnet for å hindre at UFO-observasjoner blir samtaletema som tas alvorlig av befolkningen. Og metodene som har vært benyttet, har inkludert ren avvisning til latterliggjøring og trussel om rettslige prosesser mot dem som gir ut informasjon om observasjonene. Men truslene har ikke virket: en rekke høyt utdannete og anerkjente personer med bunnsolid renomè har frigitt informasjon om UFO-observasjoner som de har hatt tilgang til.

La meg nevne noen av dem.

Kanskje den mest omtalte og mest berømte av alle UFO-hendelser, UFOen som krasjet på en ranch utenfor byen Roswell i New Mexico i 1947. Denne ble først funnet av lokale gårdsarbeidere og lensmenn, men et par dager etter funnet beslagla militære tropper hele området og tok kontroll med all informasjon. Og alle vrakrester ble umiddelbart transportert til en nærliggende militærbase. Informasjonen som ble frigitt, omtalte hendelsen som en værballong som hadde krasjet. Dette ble avvist av personene som først var kommet til stede.

Oberst og etterretningsoffiser Phil Corso var den gangen vanlig menig og stasjonert på militærbasen hvor vrakrestene ble oppbevart. Og han skrev i boken «The day after Roswell» vel seksti år senere, etter en lang karriere som leder for avdelingen for fremmed teknologi, om hendelsen og vrakgodset han hadde sett. Han hadde selv hatt anledning til å inspisere restene av Roswell-vraket, og han bekreftet at det slett ikke var noen værballong. Snarere var det en merkelig farkost av helt ukjente materialer, og med teknologi som var fullstendig ukjent for det amerikanske forsvaret. Corso observerte også flere av farkostens besetning – før de ble sendt av gåre for obduksjon ved militærsykehuset Walter Reed. Og Corso beskrev hvorledes han brukte en stor del av sin karriere på å forstå den nye teknologien som omfattet optiske fibre, integrerte mikrokretser, partikkel – stråler, lasere og kevlar – og overføre den til amerikansk forsvar og næringsliv.

Ikke uventet satte myndighetene i gang en omfattende bakvaskelseskampanje av Phil Corso og påstandene hans.

En annen mye omtalt hendelse er observasjonene som ble gjort av UFOer over Brüssel i årene 1989-1990. Tusenvis av mennesker, inkludert politifolk, militært personell – og den belgiske generalmajor Wilfried De Brouwer. Han beskrev hvorledes store, trekantete farkoster med 70-80 meters vingespenn i flere timer gled i lav høyde over landskapet og lyste opp terrenget under med kraftige lyskastere. De mystiske farkostene ble fotografert og filmet – og F-16 fly ble sendt opp for å undersøke dem. Men hver gang jagerne nærmet seg, forsvant de mystiske farkostene – både fra radar og syne. Og man fant aldri ut hva de kunne være – eller hvor de kom fra.

I 2006 ble UFOer observert over O`Hare flyplass – direkte over flyplassterminalen til United Airlines. De ble observert i mer enn ti minutter mens de svevet i 500-meters høyde, rett under et lavt skydekke. Bakkepersonell anslo dem til å være 20-30 meter i diameter før de forsvant i svimlende fart rett opp gjennom skydekket – og etterlot seg et stort hull i det.

I 1980 ble det gjort UFO-observasjoner som vakte spesiell oppmerksomhet – fordi de skjedde på et av de sikreste og mest bevoktete stedene i Europa: på USAs og NATOs militærbase i Rendlesham Forest i England. Dette er et sted hvor INGEN fremmede farkoster skal kunne trenge inn, og likevel skjedde det – flere ganger. Og farkostene ble igjen observert av en rekke av basens personell, inkludert basens sjef, oberst Charles Halt som beskrev et av hendelsesforløpene på en båndopptager han hadde med seg da han gikk ut for å se. Alle andre instrumenter på basen – inkludert radaren – sluttet å virke når den ukjente farkosten kom. Da basesjefen gikk ut, hadde den landet i et lite skogholt midt på basen. Og Halt beskriver den som liten og trekantet i form med sider på kanskje 5-6 meter. Den hadde en metallisk blank overflate som var varm å ta på, og den hadde sterke og pulserende blå og røde lys. Den sto stille i skogholtet i ca. 20 minutter før den nesten lydløst forsvant oppover mens husdyr i nærheten ble voldsomt skremt. Bakken hvor den hadde stått, var svidd og den etterlot sterkt radioaktive avtrykk.

Myndighetene i UK og USA forsøkte å dekke over hendelsene med meningsløse forklaringer som spesielle værfenomener osv. Men rapporten til Halt ble til slutt frigitt gjennom «Freedom of Information Act» og den beskrev hva han hadde observert.

My omtalte fenomener ble også observert av tusenvis av mennesker – inkludert statens guvernør -over Phoenix og stort sett hele staten Arizona i 1997. Og observasjonene ble my omtalt i de lokale media.

Nye UFO-fenomener ble observert over av piloter fra fly over Den engelske kanal i 2007.

Flere piloter som fløy mellom England og Frankrike, rapporterte om enorme farkoster som svevet over kanalen nær kysten til Normandi. De var sigarformete og anslått til å være 1,5 – 2 km. lange! De beveget seg ofte med flyene, men på trygg avstand og en av pilotene observerte dem med kikkert i mer enn 10 minutter.

Ingen kunne forklare hva de var.

I 2013 var det en større pressekonferanse i Russland hvor også statsminister Dmitry Medvedev deltok. Temaet var sikkerhetsforhold i Russland. Da pressekonferansen var over og Medvedev oppfattet at kamera og mikrofoner var slått av, ble han spurt av en av de ledende journalistene om de mange rapporterte UFO-observasjonene i Russland og om han trodde noe på dem.

Svaret han ga på spørsmålet, kan du lese via Internet – du finner det der.

Han svarte som følger:

«I tell you the first and last time. Together with a nuclear suitcase the president has a folder, which is top secret and devoted entirely to the report by the Russian secret service which handles the control of extraterrestrials in our country. After the term, the two folders and a small nuclear suitcase are transferred to the new president. How many of them are among us I cannot say because panic might begin.»

Så er det liv utenfor solsystemet?

Mange, også personer med høyeste troverdighet, hevder at det allerede er solid dokumentert at det er!

— Jan Kerr Eckbo

Les Jans tidligere blogg-innlegg

Hør «Verbal ulydighet» 09:00 fredager, reprise klokken 15:00.
Også tilgjengelig som podkast.

Lesere og lyttere kan kommentere under, eller skrive inn med egne meninger og motsvar til studio@ordentligradio.no. Merk mailen «verbal ulydighet» i emnefeltet. Send gjerne også med lydopptak; disse vil kunne bli spilt av under programmet.

Blogg: UFOer – ærlig talt, du tror vel ikke på dem?

Jan K Eckbo

UFOer er blitt et begrep vi benytter når vi hører noen fortelle om noe litt mystisk – og som vi har lyst til å bortforklare – helst latterliggjøre. For vi vet jo alle at UFOer og UFO-opplevelser er bare tull – de er noe som skrullete eller fulle folk ser! Disse såkalte fenomenene er bare synsbedrag, innbilninger eller rene bedrag.

DET er blitt ettertrykkelig slått fast av vitenskapen. Og vitenskapen har jo rett!

Så hvorfor snakkes og skrives det så ofte om UFO-opplevelser? Hvor kommer slike historier fra- og hvorfor få de i det hele tatt oppmerksomhet?

Merkelige og såkalte overnaturlige eller utenomjordiske fenomener er det blitt fortalt om mer eller mindre kontinuerlig opp gjennom historien, fra Stone Henge og Pyramidenes utforming til Maya-sagn og Foo Fighters under Den andre verdenskrigen.

Den moderne UFO-epoken begynte i juni, 1947 med Kenneth Arnold og hans observasjoner i staten Washington i USA. Han fløy sitt lille privatfly i nærheten av fjellet Mt. Rainier da han så en rekke flyvende gjenstander som beveget seg med nesten ufattelig hastighet. Og de syntes å hoppe og danse gjennom luften, slik flate stener kan danse på krusninger i vannet. Mens de fløy slik, ble sollyset reflektert fra dem og fikk dem til å se ut som skinnende blanke tallerkener som danset av gåre. Derved begrepet «flyvende tallerkener».

Og hastigheten ble anslått til omtrent 2000 km. pr. time – en ubegripelig høy hastighet på den tiden.

Lignende gjenstander ble også observert flere andre steder i USA – og dette var den første «UFO bølgen» som ble observert i moderne tid.

I forbindelse med disse observasjonene ble det så rapportert om et mystisk krasj i ørkenlandskapet utenfor byen Roswell i New Mexico. Og de første personene som kom frem til ulykkesstedet, meldte om en mystisk blank, tallerkenlignende gjenstand som hadde krasjet. De hadde tatt med seg noen vrakdeler tilbake, og disse ble beskrevet som å være laget at noen utrolig lette materialer med egenskaper som ingen tidligere hverken hadde sett eller hørt om.

Noen dager senere ble hele ulykkesområdet avsperret av styrker fra militærbasen i Roswell, og krasjet ble bortforklart med at en værballong hadde falt ned. Men dette ble ikke akseptert av personene som først hadde kommet til krasjstedet. De visste hva en værballong var – og de visste at det de hadde sett, ikke var noen slik. Vrakrestene de hadde tatt med, kunne også dokumentere det. Og dermed var rykteflommen i gang – og den ene konspirasjonsteorien etter den andre, ble lansert.

Ønske om å legge døde alle ryktene om utenomjordiske vesener i mystiske, flyvende maskiner ble ikke enklere av at UFOer stadig fortsatte å bli observert – ikke bare i USA, men også i Europa og Asia. Og på begge sidene av Atlanteren nedsatt myndighetene kommisjoner og faglige råd som en gang for alle skulle «begrave og legge dødt» alt snakket om slikt tull.

De var mest aktive var i USA hvor Flyvåpenet sto bak «begravelsesprosjektene» hvor prosjektene Sign, Grudge og Blue Book er de mest kjente.

Gjennom disse prosjektene ble alle «seriøse» UFO – observasjoner i USA undersøkt. Og frem til 1970, da alt arbeidet i det siste prosjektet, Blue Book, ble stanset, var flere enn 12.500 observasjoner grundig analysert. Professor Hynek, som selv var en anerkjent astronom og hadde ledet prosjektet, skrev i sluttrapporten at ingen av de undersøkte UFO-observasjonene ga noe som helst holdepunkt for å fortsette arbeidet. Alle observasjonene kunne forklares som naturlige fenomener – stjerner, skyformasjoner eller lysrefleksjoner på skyer, osv. Eller som rent juks. Ingen ga noe som helst holdepunkt for at de var utenomjordiske gjenstander.

Disse konklusjonene ble støttet av rapporten fra professor Edward Condon, en respektert fysiker ved Boulder universitet. Denne rapporten – Condon-rapporten – som også var bestilt av myndighetene, var resultatet av flere år med UFO-undersøkelser av et stort vitenskapelig team som ble ledet av professor Condon. Rapporten, som ble presentert i 1968, skulle en gang for alle begrave UFO-fenomenet. Og sammendraget i denne Condon-rapporten, som professor Condon selv hadde skrevet, slo igjen fast at UFOer var tull og tøys. Ikke noe av det arbeidet som var utført av forskningsteamet, ga grunnlag for videre arbeide med fenomenet, ble det hevdet.

Denne rapporten fikk bred oppmerksomhet i alle medier (som øyensynlig kun leste sammendraget) og ble ansett som det endelige svaret på UFO-spørsmålet.

Noen år senere, etter at Hynek ikke lenger arbeidet for myndighetene, ga han imidlertid ut en bok hvor han fortalte at så mange som 2-3000 av de undersøkte fenomenene, var totalt uforklarlige. De kunne overhode ikke være «naturlige fenomener eller juks».

Forvirringen omkring UFOer ble ikke mindre da professor Peter A. Sturrock ved Stanford Universitet, grep fatt i saken. For professor Sturrock er ingen hvem som helst. Han er en av USAs absolutt mest anerkjente astrofysikere og er leder for en rekke vitenskapelig samfunn og organisasjoner.

Han var selv interessert i UFO-problemstillingen og bestemte seg for å lese Condon-rapporten. Og han ble mildt sagt overasket da han oppdaget at rapportsammendraget til professor Condon overhode ikke reflekterte det arbeidet og de konklusjonene som prosjekt-teamet hadde utført og trukket. Tvert om: arbeidet som var utført, konkluderte utvetydig med at en betydelig andel av alle UFO-observasjonene kunne ganske enkelt ikke forklares av dagens vitenskap. Så her var det absolutt behov for videre arbeide. Sturrock begynte derfor på egenhånd å undersøke flere av de mest oppsiktsvekkende observasjonene. Og funnene han gjorde, ble beskrevet i boken «The UFO Enigma». Her bekrefter han kjernen i Condon-prosjektets arbeide: mange av UFOene er reelle hendelser, de er ikke resultater av naturlige fenomener og de kan ikke forklares med dagens vitenskapelige kunnskap.

Så hvorfor protesterte ikke forskningsteamet til professor Condon da han skrev et fullstendig villedende rapport-sammendrag?

Medlemmene hadde fått munnkurv – med trussel om å kunne bli saksøkt hvis de gikk ut med informasjon som Condon selv ikke hadde godkjent først!

I neste uke skal jeg fortelle litt om de mest oppsiktsvekkende UFO-observasjonene som er gjort i vår tid – og den nysgjerrige leser vil ganske sikkert oppdage at de er interessante!

Så følg med!

— Jan Kerr Eckbo

Les Jans tidligere blogg-innlegg

Hør «Verbal ulydighet» 09:00 fredager, reprise klokken 15:00.
Også tilgjengelig som podkast.

Lesere og lyttere kan kommentere under, eller skrive inn med egne meninger og motsvar til studio@ordentligradio.no. Merk mailen «verbal ulydighet» i emnefeltet. Send gjerne også med lydopptak; disse vil kunne bli spilt av under programmet.

Blogg: Internett og de sosiale medier – hva gjør de med oss?

Jan K Eckbo

I løpet av de siste tyve – tredve årene har internett og de sosiale mediene fått en voldsom utbredelse verden over. Ja, du kan vandre omkring i Sahara, eller på toppen av Mt. Everest, og kommunisere med personer på den andre siden av jordkloden. Online! Og takket være internett og de sosiale mediene, har mange samfunn vært i stand til å gå direkte fra gamle middelalder-samfunn og inn i det 21. århundret.

Denne utviklingen har vært til enorm nytte og glede for mange. Øyeblikkelig kontakt opprettholdes mellom familie og venner uansett avstand; opplevelser deles og hendelser – også uhell og katastrofer – beskrives og formidles umiddelbart; mennesker – både unge og gamle – kan enkelt følges opp; kunnskap og erfaringer kan lynraskt overføres, og likeledes kan demonstrasjoner og protester raskt og enkelt mobiliseres.

Vi er blitt et globalt informasjonssamfunn – og det vi har opplevd, er bare begynnelsen!

Men allerede i dag ser vi i hvilken grad vi er «blitt hektet» på internett og de mange sosiale mediene som stadig dukker opp og gir oss anledning til å overføre tekst, lyd og bilder i stadig større tempo. I våre omgivelser vandrer folk mer eller mindre kontinuerlig omkring med propper i ørene og datamaskiner (for det er det de er, alle disse forskjellige Ipadene, smarttelefonene og elektroniske hjelpemidlene vi stadig benytter) i hendene. Og vi sitter med venner på kafeer eller hjemme og «snakker sammen» via sosiale medier – ikke direkte med hverandre. I tillegg er dataspill blitt en livsstil i seg selv.
Nylige undersøkelser viser at bruken av sosiale medier er tredoblet siden 2007, og 92% av tenåringene benytter sosiale medier daglig via internett, mens 24% sier at de er «konstant på nettet». Tenåringer bruker i dag slike medier 27 timer i uken i snitt.

Men internett og sosiale medier har også helt andre konsekvenser for brukerne enn at de gjør det mulig å formidle all verdens informasjon lynraskt og effektivt.

Denne nye teknologien – som kommer i stadig flere utgaver og innpakninger – påvirker oss også som personer.

Omfattende studier ved de mest anerkjente universitetene i USA viser at hjernen vår formes av internett og de sosiale mediene. Og dette påvirker hvorledes vi tenker, hvorledes vi oppfører oss – og hvorledes vi fungerer i våre omgivelser.

For å forstå hva som skjer, må vi forstå at hjernen er plastisk i sin måte å fungere på. Nervebanene som sender signaler, utformes av hva vi holder på med – og hva vi tenker. De er ikke «låst fast» i et gitt mønster når vi er blitt voksne, og forblir slik resten av livet. Snarere påvirkes, utvikles og forandres hjernen gjennom hele livet av hva vi gjør – og hvorledes vi tenker. Det er våre tanker – vår bevissthet – som utformer hjernens nervebaner, ikke omvendt. Og jo lenger og mer intenst vi tenker og holder på med noe, jo kraftigere blir nervebanene som styrer nettopp disse aktivitetene.

Nervebanene som vokser i omfang, overtar plass i hjernen som ellers kunne vært benyttet av andre typer nervebaner.

Det er dette som gjør at vi blir flinkere jo mer vi trener og konsentrerer oss – enten det er sykling eller språk, lesing eller dans, osv.

Opp gjennom historien har mennesker utviklet seg ved å få informasjon fra andre, og ved selv å observere hva som skjer i omgivelsene. Informasjonen til og fra andre ble først overlevert muntlig, men så ble skriftspråket utviklet. Og så kom Gutenberg og bokpressen som gjorde at stort sett alle begynte å lese.

I vår kultur er lesing viktig.

Nesten all informasjon og all kunnskap som vi benytter daglig, formidles i skreven form. Og det er ikke nok at vi bare kan lese den, vi må også kunne huske den, både opplysninger, tall og data. For det er denne informasjonen vi benytter nå vi reflekterer, vurderer og analyserer forskjellige alternativer og valg opp mot hverandre. Og i våre moderne samfunn presenteres vi løpende for alternativer vi må vurdere og ta stilling til.

Lesing – dybdelesing hvor vi samler tankene og konsentrerer oss om en historie eller et tema og lever oss inn i det – gir hjernen den treningen den trenger nettopp for å bli god til å reflektere, vurdere og analysere.

Og det er her den omfattende bruken av internett og sosiale medier blir et problem.

Igjen har omfattende forskning vist at den utstrakte bruken av slike medier, svekker hjernens evne til å lagre informasjon – og vår evne til å huske og reflektere.

Vi blir flinke til å hente informasjon lynraskt fra en eller annen kilde, og så la den forsvinne mens vi retter oppmerksomheten mot en annen. Vi surfer og danser mellom kilder, kontakter og medier som en sjonglør med 10 baller i luften. Og hjernen utvikles til nettopp å kunne gjøre dette – til mentalt å sjonglere og vimse – fra bilde til bilde, fra tekst til tekst, uten å gå i dybden. Vi konsentrerer oss ikke lenger – ja, vi vet knapt hva konsentrasjon er! Vi tror at det å lese 3-4 setninger før vi haster av gåre på tastaturet, er konsentrasjon!

Og hjernen vå bærer preg av det. De nødvendige hjernebanene for hukommelse og konsentrasjon, er ikke der lenger.

I stedet er hjerne utviklet til å være overfladisk.

Og det preger stadig flere av oss!

Denne intense og avhengighetspregete bruken av internett, påvirker også vår omgang med mennesker.

Vi tror vi er i dybdekontakt med venner og bekjente når vi bruker de sosiale mediene, mens vi i virkeligheten er overfladiske. Og kommunikasjonen viser ingen refleksjon, ettertenksomhet eller vurderingsevne hvor tidligere erfaringer og kunnskap hentes frem i hukommelsen. For vår evne til å gjøre det, er ikke der lenger!

Snarere vimser vi omkring med den mest trivielle informasjon, med de mest trivielle synspunktene – og tror vi har nære, reflekterte og personlige kontakt med våre medmennesker.

Men vi vet ikke lenger hva det vil si å ha ordentlig personkontakt! Å virkelig bry seg. Å gå i dybden.

Vi er blitt overfladiske i måten å tenke på – og i måten å oppføre oss på.

Men skyld ikke på teknologien.

Vi bruker den feil – vi er blitt avhengige!

— Jan Kerr Eckbo

Les Jans tidligere blogg-innlegg

Hør «Verbal ulydighet» 09:00 fredager, reprise klokken 15:00.
Også tilgjengelig som podkast.

Lesere og lyttere kan kommentere under, eller skrive inn med egne meninger og motsvar til studio@ordentligradio.no. Merk mailen «verbal ulydighet» i emnefeltet. Send gjerne også med lydopptak; disse vil kunne bli spilt av under programmet.

Blogg: Samfunnets ledere – bør vi følge dem?

Jan K Eckbo

Det er mange samfunnsleder blant oss. For eksempel bedriftsledere, organisasjonsledere, partiledere, møteledere, gruppeledere, gjengledere, osv. Og noen leder store bedrifter og organisasjoner mens andre leder i det små. Kanskje helt nede på ungdomsklubben i nabolaget.

Men vanligvis forbinder vi en leder med en som har ansvar for noe ganske stort – for eksempel en større bedrift eller en større organisasjon. Og jo større oppgaven er – og ansvaret – jo mer synlig er lederen. Både blant kolleger og i media – og i befolkningen.

All ledere påvirker personer de omgås – og de mer synlige påvirker ikke bare i bedriftene og organisasjonene de leder, men i hele samfunnet. Og jo mer synlige de er, jo mer påvirker de andre. Og de blir raskt forbilder for oss. For vi liker mennesker som lykkes – mennesker som får til det vi andre ønsker å få til, – mennesker som når mål som vi andre også har, men uten å nå dem.

I våre samfunn forbindes en leder med det å lykkes, som igjen innebærer status og anseelse, penger og forbruk – innflytelse og makt.

Status og anseelse innebærer at andre, både i din omgangskrets og ellers i samfunnet, ser opp til deg. Beundrer deg. Og forsøker å ligne på deg. De blir dine «disipler». Og de fleste av oss liker å ha personer som ser opp til oss – og ønsker å ligne oss. For det gjør at vår status og innflytelse, vår stolthet og ære øker enda mer.

Det hele blir som en sneball som ruller og blir større: jo mer innflytelse og anseelse vi får, jo mer påvirker det andre til å bli med i tilhengerskaren, – som fortsetter å vokse.

Mye penger og stort forbruk gjør at glansen vi omgir oss med, øker både i styrke og omfang. Vi skinner kraftigere og blender – og forfører – andre. For alle ønsker mye penger og stort forbruk. Da kan de kjøpe «alt som er nytt», alt som gir prestisje og status i andres øyne. Og da øker også vår anseelse.

Innflytelse og makt i bedrifter og organisasjoner, er den raskeste veien til penger og forbruk, status og anseelse. Derfor søker alle de beste lederne etter slike stillinger.

Du kan dele ledertypene inn i tre hovedgrupper: Profitørene, Opportunistene og De ekte lederne.

Profitørene kjenner de færreste av oss personlig – heldigvis. De gjør stort sett hva som helst for å oppnå makt og innflytelse – og de bryr seg ikke om det de gjør, er ulovlig eller ikke. For de er kun etter makten – og pengene. Med disse midlene, vil de kjøpe seg innflytelse – og anseelse. Under veis kan de smigre og forføre, lure og bedra, og – om nødvendig – benytte vold for å oppnå sine mål. Vi finner slike ledere i organiserte og kriminelle gjenger og i mafia organisasjonene.

Heldigvis driver de så åpenbart på tvers av våre samfunnsnormer at de færreste av oss lar oss imponere. Så vi følger ikke etter dem.

Verre er det med den andre gruppen: Opportunistene. De er Profitørenes slektninger, men det de gjør, er på innsiden av loven. Opportunistenes liv og virksomhet er imidlertid ensporet, og drivkraften og målet er, til syvende og sist, egen vinning. Hensynet til omgivelsene teller lite. Når anledningen byr seg, og de kan velge mellom å berike seg selv og sin organisasjon eller gjøre det samfunnet er mest tjent med, seirer egeninteressen. Forutsatt at handlingen kan fremstå som lovlydig og i tråd med det ”mange andre” med lederansvar gjør. Behovet for å fremstå som en ansvarlig samfunnsborger, er stort. De ønsker jo at vi skal like dem og la dem fortsette å ha lederansvar. Slik at deres stolthet og ego kan fortsette å vokse.

Slike ledere dominerer i vårt samfunn, og sporene deres finnes over alt. De er lettest å se når de kan påvirke sin egen belønning. Da er grådigheten stor og belønningen tilsvarende. De gir inntrykk av å være opptatt av andre – av å være rimelige og anstendighet, men anstendighet og måtehold er begreper de ikke forstår.

De liker å kle seg i kapper av omsorg og ansvar, men er i virkeligheten ulver i fåreklær.

Den tredje gruppen ledere, omfatter De ekte lederne. De er ikke ulver i fåreklær, men vier oppriktig sine liv til å bistå andre, til å utvikle samfunnet for fellesskapets beste. Og de legger egeninteressen til side. For de søker hverken status eller makt og innflytelse. De er «ærerike» i den egentlige betydningen, slik Antikkens filosofer beskrev dem: ærlige og omsorgsfulle personer uten tanke for egen vinning.

Dessverre finnes det få slike ledere blant oss.

Dette er svært uheldig, for den selvsentrerte og grådige holdningen til Opportunistene som dominere våre bedrifter og organisasjoner, «smitter» og sprer seg til alle deler av samfunnet. Vi følger våre ledere.

Men det er særlig uheldig for den oppvoksende slekt som har tillit til den eldre generasjonen – og følger i deres fotspor. Det er jo den eldre generasjonens oppgave å vise veien for den yngre – veien til Det gode liv. Og de unge har tillit til at vi gjør det.

De fleste av oss eldre har erfart at det gode liv ikke finnes hverken i penger og forbruk eller i anseelse og makt. Slike opplevelser skaper kun illusjoner som kan gi en kortvarig beruselse og glede, men etterlater en følelse av tomhet, meningsløshet og frustrasjon. Og igangsetter i oss en enda mer frustrert søken etter makt og anseelse.

Men de yngre har ikke opplevd eller forstått dette, for de følger tillitsfullt i våre fotspor – trygge på at vi vil det beste for dem og viser den riktige veien til Det gode liv. Og når vi lar de opportunistiske lederne få dominere vårt samfunn, følger de unge etter. For våre ledere vet jo best, gjør de ikke? Vi har jo valgt dem nettopp for at de skal lede vei – være våre leder.

Derved ledes de unge inn i en verden preget av ego og selvopptatthet, grådighet og begjær. En verden hvor korrupsjon og maktspill råder. Og de unge blir enda bedre i dette spillet enn generasjonene før dem.

Er det virkelig en slik vei vi ønsker de skal følge? Bør de følge våre ledere?

— Jan Kerr Eckbo

Les Jans tidligere blogg-innlegg

Hør «Verbal ulydighet» 09:00 fredager, reprise klokken 15:00.
Også tilgjengelig som podkast.

Lesere og lyttere kan kommentere under, eller skrive inn med egne meninger og motsvar til studio@ordentligradio.no. Merk mailen «verbal ulydighet» i emnefeltet. Send gjerne også med lydopptak; disse vil kunne bli spilt av under programmet.

Blogg: Legemiddelindustrien – den lurer oss og gjør oss sykere for å tjene penger

Jan K Eckbo

Vi er alle berørt av legemiddelindustrien – kanskje uten at vi helt tenker over det. Men det er legemiddelindustrien som står bak når vi tar en Dispril eller litt hostesaft, et smertestillende middel eller sovemedisin – eller når vi går til legen eller behandles på sykehus. Legemiddelindustrien leverer alle medisinene og preparatene vi får – og som vi tar stadig oftere. Og i større mengder.

Men vi tar jo disse medisinene for å bli friske – og de hjelper jo, gjør de ikke?

De gjør oss friske – ikke sant?

Legemidlene kontrolleres og styres av myndighetene og vi får dem via leger, apotek og sykehus. Og alle disse – særlig myndigheten og legene – stoler vi på. Vi stoler på at de vet best. Og vil vårt beste. Derfor velger de alltid de legemidlene som er sikrest – og best for oss.

Tror vi.

Dessverre er det IKKE slik! Og for å forstå det, må du forstå hvorledes «legemiddelverdenen» faktisk fungerer.

Legemiddelselskapene er globale selskaper som har som oppgave å tjene penger for sine aksjonærer – slik alle andre aksjeselskaper har. Men det som gjør legemiddelselskapene spesielle, er metodene de benytter for å tjene disse pengene – og få aksjekursene opp. Og det gjør ikke bare eierne rike, det gjør også ledelsen i selskapene rike. Ofte ufattelig rike.

Legemiddelselskapene har, ved hjelp av sine enorme ressurser, greid å veve viktige støttespillere inn i sitt eget garn – og fått mer eller mindre full kontroll over markedet og informasjonen som kundene- du og jeg – mottar.

Det begynner med legestudiene som i stor grad finansieres av selskapene – for eksempel ved at universitetene og professorene mottar direkte og indirekte støtte til kurs som skal videreutvikle deres kompetanse, og til lærebøker og undervisningsmateriell. Og de mottar store midler til forskningsprosjekter. Forskningsprosjekter er viktige for å utdanne de beste legene – og fremheve universitetenes anseelse. Men prosjektenes resultater styres, stort sett indirekte, av bedriftene. For hvis ikke forskerne følger bedriftenes retningslinjer og målsetninger om å oppnå resultater som fremhever legemidlenes gode egenskaper, forsvinner den økonomiske støtten. Og da må forskningsprosjektene stanses – og både forskerne og universitetene mister sin anseelse.

Alle leger ønsker å bli godkjente av legenes medlemsorganisasjoner. Det er et kvalitetsstempel. I USA er AMA – American Medical Association – den dominerende. Og der er tilsvarende organisasjoner i andre land, men AMA er toneangivende for de fleste. Ulempen er at både AMA og stort sett alle de andre foreningene også finansieres av legemiddelindustrien. Dette blir de gjennom tilskudd og omfattende annonsering for eksempel i organisasjonenes tidsskrifter og ved å motta informasjon og støtte til konferanser, osv. Derved er legenes organisasjoner også avhengig av legemiddelindustrien og de følger industriens retningslinjer.

De fleste legene som utdannes, er derfor opplærte i og «striglet» etter informasjonen og budskapene fra legemiddelindustrien. Og når de skriver bøker, så henviser de til denne informasjonen – og til andre bøker av andre professorer og leger som er fôret med samme informasjon. Derved virker bøkene og rapportene som om de er objektive, fordi informasjonen tilsynelatende kommer fra mange kilder. Men samtlige kilder har stort sett (men heldigvis ikke fullstendig) hentet sin informasjon fra samme brønn – legemiddelindustriens. Og myndigheten som skal godkjenne legemiddelindustriens produkter, benytter leger og professorer som er utdannet i dette systemet. I tillegg mottar myndigheten også faglig støtte og bistand fra industrien – og er avhengig av denne.

Derved er alle personer og instanser av betydning, fanget i legemiddelindustriens garn.

Og det vises.

Industrien utvikler nye produkter og tester dem i lang tid. Men mange produkter holder rett og slett ikke mål. Og de er ofte skadelige – eller direkte livsfarlige. Men dette skjules av industrien som «luker bort» dårlige testresultater – som for eksempel at mennesker dør av medisinene. Bare «gode resultatene» vises frem. Og de testresultatene som vises, er gjerne trikset med for å fremstå som langt bedre enn de egentlig er. De riktige testresultatene kan ha vært dårlige – ja SVÆRT dårlige, men fremstilles som revolusjonerende gode.

Ofte viser testene at produktene ikke er noe bedre enn andre på markedet, men dette underslås. Det gjør også testene som viser at vi kan få forferdelige bivirkninger av produktene – eller faktisk dø av dem. Slik informasjon forsøkes holdt skjult eller underslås – for at inntektsmuligheten ikke skal ødelegges.

For alt er tillatt i denne bransjen.

De faktiske forhold omkring legemidlene blir fortegnet, resultatene blir skjønnmalt, virkningene overdrevne eller forfalsket. Hele industrien preges av juks, løgn og bedrageri.

Er du i tvil, så les bøkene fra professorene og legene som har greid å frigjøre seg fra legemiddelindustriens ødeleggende omfavnelse, og tørr fortelle hva som faktisk skjer. Eller hent selv informasjon fra internet! For etter hvert er det kommet mye informasjon om all svindelen og bedrageriet til denne mafia-lignende industrien.

Les rapportene om lipidene – blant legemiddelindustriens stjerneprodukter som nå anbefales til stor sett alle. Problemet er at disse medisinene gjør langt mer skade enn nytte. Lipider gjør mennesker syke, ofte veldig syke. Og mange dør.

Tilsvarende er det med en rekke andre medisiner, inkludert smertestillende og blodtrykksdempende. Men det hele forsøkes altså holdt skjult, eller blir underslått.

Og hvor er legene i dette bildet?

De gjør så godt de kan – basert på informasjonen de får fra legemiddelindustrien. For det er den som informerer legene, og myndighetene, om alt det fortreffelige den gjør. Og om hvilke legemidler som skal anvendes på hvilke sykdommer. Og legene følger rådene.

Men både legemiddelindustrien (og legene og myndighetene) kunne gitt helt andre råd – hvis den VIRKELIG ville vårt beste. For der er gode og gjennomprøvde behandlinger mot alle disse livsstilssykdommene vi rammes av. Behandlinger som overhode ikke har negative bieffekter. Og som er veldig billige.

De heter: Spis mindre, og spis sunt! Spis frukt, grønnsaker og fisk. Og mosjoner daglig!

Gjør du det, forsvinner livsstilsykdommene av seg selv.

Men legemiddelindustrien gir ikke slike råd, for de tjener ikke penger på dem.

I stedet fortsetter de å lure oss.

For de er ikke interesserte i hva som er best for oss.

De er kun interesserte i å tjene mest mulig penger – og bruker alle tenkelige metoder for å gjøre det.

Også «mafiametoder».

— Jan Kerr Eckbo

Les Jans tidligere blogg-innlegg

Hør «Verbal ulydighet» 09:00 fredager, reprise klokken 15:00.
Også tilgjengelig som podkast.

Lesere og lyttere kan kommentere under, eller skrive inn med egne meninger og motsvar til studio@ordentligradio.no. Merk mailen «verbal ulydighet» i emnefeltet. Send gjerne også med lydopptak; disse vil kunne bli spilt av under programmet.