Blogg: Vi ber om unnskyldning, men skammer vi oss?

Jan K Eckbo

Som jeg har beskrevet i min forrige blog, har vi bedt mange av våre medborgere om unnskyldning opp gjennom årene for smerte, urett, lidelser og trakassering vi har utsatt dem for – ofte gjennom et langt liv. Dette har vi for eksempel gjort overfor tatere, romafolket, barnehjemsbarn, krigsbarn, samer, krigsseilere, jøder som ble sent fra Norge til utryddelsesleire i Tyskland, krigsveteraner, uvitende pasienter på Rikshospitalet som ble prøvekaniner for nye behandlingsmetoder og Nordsjødykkerne.

Og nå diskuteres det blant politikerne om ikke også «tyskerjentene» også skal få en unnskyldning. Som jeg skrev tidligere, var det et stort antall norske kvinner – kanskje så mange som 100.000 – som hadde kjærlighetsforhold til tyske soldater. Og i mange tilfeller resulterte forholdet i at barn ble født – såkalte «tyskerbarn». Etter krigen ble disse norske mødrene, det var kanskje 2-3000 av dem, kalt «tyskertøser» av resten av den norske befolkningen. De ble utskjelt, mishandlet (gjerne snauklippet), sett på som forrædere, fratatt sitt norske statsborgerskap og sendt til Tyskland.

Hele vår nasjon skammet seg over disse kvinnene som hadde «gått over til fienden», og de er blitt sett på med forakt helt opp til vår tid.
Nå mener mange at de er blitt straffet nok, andre mener de ble urettmessig straffet – for de «fulgte bare sine hjerter og kjærlighetens vei».
Hva er det egentlig rett?

Hvis vi beveger oss litt under overflaten og avdekker de faktiske forhold, kan vi få helt andre bilder av situasjonen for over 70 år siden. Men de færreste gjør det, for vi har slått oss til ro med den virkelighetsbeskrivelsen myndighetene har gitt oss – disse myndighetene som delvis flyktet fra landet da krigen brøt ut, delvis selv så aktivt samarbeidet med tyskerne under krigen og delvis søkte – og sikret – egen makt etter krigen.

Sannheten er ikke pen, – og det sier mye om oss som folk når vi har valgt å fordekke den i så mange år.

Norge, sier professor Hagtvet, opplevde aldri noen egentlig krig med tyskerne her til lands.

Joda, vi opplevde heltemodig innsats av grupper av nordmenn som forsøkte å forsvare nasjonen flere steder under og like etter invasjonen. Bl.a. ved Drøbak da Blücher ble senket, rundt Elverum da konge og regjering skulle beskyttes, oppover Gudbrandsdalen og i Valdres og flere andre steder. Og i Narvik hvor norsk motstand nesten lyktes å stanse den tyske fremrykkingen. Heller ikke skal vi glemme tungtvannsaksjonene i 1943 og 1944 og de mange heltemodige sabotasjeaksjonene av motstandsbevegelsen i løpet av krigens siste år.

Disse motstandsfolkene utgjorde kanskje 25-30.000 personer – men de representerte overhode ikke holdningen til det brede laget av det norske folk.

Hverken da vi ble angrepet eller etter at vi var okkuperte.

For bare noen dager etter invasjonen 9. april, sto tusenvis av nordmenn i kø for å samarbeide med tyskerne: vi hjalp dem med å bygge flyplasser i Oslo og Trondheim slik at de kunne få fly på vingene og bombe de få nordmennene som sloss mot dem; og vi hjalp tyskerne ved å produsere krigsmateriell i Horten og på Kongsberg – krigsmateriell som ble brukt mot både nordmenn og våre allierte.

Og to måneder etter invasjonen, overga vi oss fullstendig.

10. juni, 1940 undertegnet vi en kapitulasjonsavtale hvor alle krigshandlinger ble innstilt. Norge var ikke lenger i krig med Tyskland. Deretter innordnet vi oss tyskerne og drev det norske næringslivet og hele det norske samfunnsapparatet for dem. De var så tilfredse med vårt gode samarbeide at Terboven høsten 1940 rapporterte til Hitler at han var storfornøyd med den norske innsatsen for tyskerne – nordmennene kunne ikke være mer samarbeidsvillige!

I denne situasjonen, da stort sett hele det norske folk hadde forsonet seg med den nye virkeligheten og tjente til dels gode penger på tyskersamarbeidet, var det altså at kjærlighet utviklet seg mellom norske kvinner og tyske menn.

Var det uventet – og var det galt?

Var det mer galt enn at tusenvis av norske byråkrater drev statsapparatet for tyskerne – og utarbeidet lover og regler som rammet de få nordmenn som saboterte og gjorde motstand? Eller at mange hundre tusener nordmenn i bedrifter og virksomheter produserte for tyskerne? Og hva med de kanskje 350.000 nordmennene som trakk i tysk uniform og sloss sammen med tyskerne – mot egne landsmenn og våre allierte?

Trakasseringen av disse såkalte tysker-kvinnene etter krigen fortoner seg mer som en hevnakt fra folkets side, dels for å stille noen til ansvar for det som hadde skjedd – men kanskje mest for å tilsløre egen manglende motstand, og eget svik.

For disse tysker-kvinnene sto lagelig til for hugg da syndere skulle utpekes av det norske folk. Mens alle de virkelig store overløperne i næringsliv og statsapparat gikk fri – og fikk ledende samfunnsstillinger etter krigen. Og resten av folket kunne løpe ut i gatene som om de hadde vunnet krigen. Men det hadde de jo ikke!

De var blitt befridde.

Hele det norske folket hadde sviktet da det gjaldt. Og det var det norske folket som burde straffes – gjennom en erkjennelse av skam over eget svik.
Men det var enklere å la skammen gå ut over tyskerjenten.

Som igjen bare bekrefter vår svikefulle natur.

Tysklandsbrigaden – Norges kontingent i Tyskland etter krigen – illustrerer igjen falskheten og til det norske folk.

Denne brigaden på 4-5000 mann var en del av de alliertes okkupasjon av Tyskland etter at landet kapitulerte i 1945. Og den var under engelsk kommando og i engelsk uniform for vi hadde ikke lenger norsk uniform. Vårt land hadde jo selv kapitulert i 1940, og deretter hadde vi samarbeidet med tyskerne.

Mens de norske soldatene var i Tyskland som okkupasjonsstyrke i perioden 1947 – 1953, utviklet det seg – ikke uventet – igjen kjærlighetsforhold mellom nordmenn og tyskere.

Men nå var rollene snudd.

Det var vi som var okkupasjonsmakten og Tyskland den okkuperte stat. Og nå var det norske menn som erobret tyske kvinner. Hele 42% av de norske soldatene hadde kjærlighetsforhold og samleie med tyske kvinner! Og det ble barn av det også.

Ble disse norske mennene senere trakassert og vanæret – og fratatt sitt statsborgerskap?

Overhode ikke.

Tyskerjentene fortjener en dyptfølt unnskyldning fra oss alle, og vi burde rette blikket mot oss selv og skamme oss over eget svik. Men det krever mot – og det har vi ikke!

— Jan Kerr Eckbo

Les Jans tidligere blogg-innlegg

Hør «Verbal ulydighet» 09:00 fredager, reprise klokken 15:00.
Også tilgjengelig som podkast.

Lesere og lyttere kan kommentere under, eller skrive inn med egne meninger og motsvar til studio@ordentligradio.no. Merk mailen «verbal ulydighet» i emnefeltet. Send gjerne også med lydopptak; disse vil kunne bli spilt av under programmet.

Blogg: Er det tilstrekkelig å be om unnskyldning?

Jan K Eckbo

Under krigen var det et stort antall norske kvinner – kanskje så mange som 100.000 – som hadde kjærlighetsforhold til tyske soldater. Og i mange tilfeller resulterte forholdet i at barn ble født – såkalte «tyskerbarn». Etter krigen ble de norske mødrene, det var kanskje 2-3000 av dem, kalt «tyskertøser» av resten av den norske befolkningen. De ble utskjelt, mishandlet (gjerne snauklippet), sett på som forrædere, fratatt sitt norske statsborgerskap og sendt til Tyskland.

Hele vår nasjon skammet seg over disse kvinnene som hadde «gått over til fienden», og de er blitt sett på med forakt helt opp til vår tid.

I dag, mer enn 70 år etter krigen, mener mange at disse kvinnene har lidt nok og bør bli tilgitt. Andre mener at behandlingen de fikk etter krigen, var urettferdig og at det norske samfunn derfor bør be dem om unnskyldning.

Opp gjennom tiden har vi nordmenn behandlet mange mennesker i vårt eget land på måter som har vært dypt urettferdig. Og vi har påført dem smerter og lidelser som ikke bare har preget deres liv, men som har gjort livene deres til en eneste lang, smertefull lidelsesprosess.

Men det tar lang tid før vi erkjenner dette – og er villige til å la en av våre folkevalgte representanter be om unnskyldning. Og for liksom å gjøre det hele godt igjen overfor disse menneskene, betaler vi ut en liten økonomisk kompensasjon for lidelsene og uretten de er blitt påført av oss.

Og så er vi ferdige med saken.

La meg gi noen eksempler.

Under krigen hjalp det norske folk, med politiet i spissen, med å samle tusenvis av våre jødiske borgere for å deportere dem til Tyskland – til konsentrasjonsleire hvor de fleste ble drept. Disse menneskene ble fratatt hjem, eiendeler og virksomheter som ble plyndret, stjålet eller beslaglagt av nordmennene som ble igjen og fortsatte samarbeidet med tyskerne. Det var ikke bare okkupasjonsmyndighetene – som var godt bemannet av tyskervennlige nordmenn – som gjorde dette. Plyndring og stjeling av eiendelene til jødene som ble sendt bort, ble også utført deres tidligere naboer og venner som nå snudde dem ryggen – og utnyttet situasjonen for å berike seg selv. Det var mange som gjorde dette – alt i alt ble over tusen jødiske hjem og bedrifter plyndret på denne måten.

I ettertid erkjente vi at dette ikke hadde vært en riktig behandling av jødene.

Men det tok lang tid, 55 år fra krigen var slutt, før vi kom til denne erkjennelsen!

Og hva gjorde vi da?

Jo, i 1999 ba vi de få som fremdeles var i live, og de etterlatte, om unnskyldning. Og ga dem NOK 200.000 for tort og svie – eller «restitusjon» som det ble kalt. Dermed var vi ferdige med den saken – og fortsatte våre liv som før, uten å vie de jødiske familiene noen ytterligere tanker – i den grad vi noen gang tidligere hadde gjort det.

Behandlingen av de norske jødene var ikke noe enkeltstående tilfelle av dårlige behandling av svake grupper her i landet.

Jeg kan i fleng ramse opp krigsseilere, tatere, romafolket, barnehjemsbarn, krigsbarn, samer, krigsveteraner, uvitende pasienter som ble prøvekaniner på Rikshospitalet og Nordsjødykkere.

Tatere og romafolket ble fratatt sine barn og steriliserte på Svanevigen misjonsstasjon helt frem til 1989 – med myndighetenes og Kirkens velsignelse. Myndighetene drev eksperimentering med strålebehandling på uvitende kreftpasienter i 10 år, fra 1971 til 1981 – og lemlestet og skadet mange.

Krigsseilerne var en helt spesiell gruppe nordmenn. Det var rundt 35.000 av dem som seilte vår utenlandske handelsflåte og sikret forsyninger og krigsmateriell til de allierte – under intense kamphandlinger og psykiske påkjenninger. Halve flåten ble senket og 4.500 sjøfolk omkom. Gunnar Sønsterby, Norges høyest dekorerte borger, omtalte dem som de eneste nordmenn som gjorde en innsats av betydning for å vinne krigen. Disse krigsseilerne fikk først 27 år etter krigen, i 1972, en hederlig omtale fra myndighetene – og utbetalt et gratiale på NOK 180 (!!) for hver måned de hadde vært i krigsfart. Til sammen rundt NOK 2000 pr. år – og det på en tid da gjennomsnittlig årslønn var NOK 40.000. Krigsseilerne fikk mao. rundt en månedslønn eller to i kompensasjon for det helvete de hadde vært i gjennom i krigsårene.

Og vi andre syntes vi hadde gjort vårt: vi hadde bedt om unnskyldning og gitt dem en slant. Så var vi ferdige med den saken.

Først i år 2000 fikk krigsbarna en unnskyldning fra Staten for den overlast de var blitt utsatte for i oppveksten. Og for vel ti år siden samlet vi like godt stort sett alle gjenværende gruppene som var blitt mishandlete og lidt som følge av våre handlinger, i en stor unnskyldningskunngjøring og ga dem NOK 20.000 i billighetserstatninger.

Da syntes vi disse gruppene hadde fått tilstrekkelig.

Dette skulle kompensere for overgrep på barnevernsinstitusjoner, tapt skolegang og livslang mobbing, kroniske smerter og psykiske lidelser, ødelagte familier og tapte hjem som det norske samfunnet – VI – hadde påført dem!

Og det er da jeg undrer meg over disse unnskyldningene som vi fremsetter med jevne mellomrom – og det har vært mange av dem, som vi har sett: hvor alvorlige ment er de egentlig?

En ekte unnskyldning innebærer en dyp selvransakelse av oss selv og det vi har stått for, et oppgjør med våre verdier og den skade vi har påført andre – og en dyptfølt anger for det vi har gjort. Gjennom unnskyldningen lover vi aldri å gjøre slikt igjen.

Men når vi så fortsetter å gjøre det samme – å plage, mishandle og trakassere utsatte grupper – om og om igjen, hvor ekte er da denne unnskyldningene vi gir?

Og vi overlater jo hele «botsøvelsen» til noen av våre frontfigurer – som strør rundt seg med noen av våre vekslepenger for synsskyld – og soler oss i selvgodhet. Uten at vi egentlig har hverken ofret mer enn noen smuler fra våre bord – eller tatt et oppgjør med oss selv og våre holdninger og verdier.
Og vi har slett ingen dyptfølt anger for det vi som folk har gjort.

Unnskyldningene minner mer om en jevnlig tur gjennom svingdøren for å skrifte, for så å komme ut igjen og fortsette våre liv – som før.
Slikt er ikke anger. Der er avlat.

Og det er svikefullt.

— Jan Kerr Eckbo

Les Jans tidligere blogg-innlegg

Hør «Verbal ulydighet» 09:00 fredager, reprise klokken 15:00.
Også tilgjengelig som podkast.

Lesere og lyttere kan kommentere under, eller skrive inn med egne meninger og motsvar til studio@ordentligradio.no. Merk mailen «verbal ulydighet» i emnefeltet. Send gjerne også med lydopptak; disse vil kunne bli spilt av under programmet.

Blogg: Svikefulle Norge

Jan K Eckbo

Da Erna Solberg, Norges statsminister, nylig var i Washington D.C. sammen med de andre nordiske landene og møtte President Obama, ble partene enige om at næringsvirksomheten i Arktis i større grad må tilpasses klimaet og en føre-var tankegang. Og Obama fremhevet at partene har en moralsk plikt – både til denne og kommende generasjoner – til å møte klimaendringene og beskytte kloden vår, inkludert vårt vakre Arktis.

Dette var Erna Solberg helt enig i, der hun solte seg i glansen fra det Hvite Hus.

Men hun var ikke mer enn kommet ut av møtet og forlatt Washington, før hennes olje – og energiminister opplyste at regjerningen nå åpner for boring og petroleumsutvinning i Arktis. Gjennom 23. konsesjonsrunde igangsetter Norge nå, for første gang på 20 år, oljeleting i helt nye områder – og disse ligger i Barentshavet, tett opptil iskanten i Nordishavet.

Ja nettopp: i Arktis.

Og Erna Solberg forklarer at Norge benytter den beste teknologien som finnes, og er den nasjonen som er best skikket til å utvinne olje og gass der oppe i nord.

I tillegg slår hun fast at Norge følger en null-utslipp filosofi, og derved blir alle miljøhensyn ivaretatt.

Slik fortsetter hun og regjeringen å fargelegge landet i miljøvennlig grønt og pakker utviklingen inn i vakre markblomster, mens våre fotspor er satt i den sorteste oljen og vårt kjølvann damper av stadig nye klimagasser.

Var det igangsettelse av oljeleting i Arktis Obama mente de var blitt enige om under toppmøtet? Nei, slett ikke – for han vet hva avtalens intensjon var! Å dreie blikket bort fra Arktis, legge alle krefter i å utvikle bærekraftige samfunn – og utvikle varige samfunnskulturer som sikrer en livskraftig natur. Og da særlig i de mest verdifulle og sårbare naturområdene vi har igjen: vårt vakre Arktis.

Men Erna Solberg – og Norge – var «bondefule» igjen.

For avtalens ordlyd sier ikke presist det som var intensjonen – ordlyden er rund og vennlig i sin retningsbeskrivelse. Og det benytter det opportunistiske og svikefulle Norge seg av – igjen.

For det er ikke første gang vi inngår vidløftige avtaler og proklamerer våre gode hensikter – og gjør det stikk motsatte.

Vi var tidlig ute med å fremheve oss som en miljønasjon. Enhver måtte jo kunne se det, så mye vakker natur vi har i vårt land. Men vi fortalte aldri at vi forurenset og ødela mer natur enn de fleste. For vi slapp våre kommunale avløp mer eller mindre urenset ut i elver og fjorder, vi slapp gift fra industrien rett ut i naturen og vi skamferte våre naturskoger – mens vi vernet snaufjellet hvor det nesten ikke er hverken dyr eller planteliv.

Vi var omgitt av så meget natur at den lenge absorberte alt vårt søppel og avfall, og all vår hensynsløse fremferd. Men til slutt var det åpenbart for alle at noe var riktig galt i samfunnet, for elver, vann og fjordarmer døde, dyrelivet forsvant og luften gjorde befolkningen syk.

Først da begynte vi å rense opp – men ikke mer enn at bare de mest synlige problemene ble borte. Alle de andre, som fortsetter å medføre skader, lot vi være som før.

Og slik har vi gjort med vår oljeutvinning.

Vi proklamerte oss som naturens beste venn, – og pumpet olje så raskt vi bare kunne. Denne oljen gjorde oss rike, ufattelig rike – mens den bidro til store miljøproblemer i andre land, der den ble brent. Men det brydde ikke vi oss om, for de miljøproblemene var forårsaket av landene som brukte oljen vår. Ikke av oss som produserte den – og ble rike av at andre kjøpte den.

Og slik har vi fortsatt å være miljøvennlige med den ene hånden – og kynisk miljøødeleggende med den andre. For vårt miljøengasjement har aldri stukket dypere enn at det er blitt lagt til side hver gang det kom i konflikt med våre kortsiktige egeninteresser. Med vårt enorme – og stadig voksende -materielle forbruk. Et forbruk som plasserer oss blant miljøverstingene.

Denne tosidigheten – denne svikefull oppførselen – er ikke ny av dato.

Den ligger i en kultur som har vært med oss lenge.

Vi så denne legningen til svik og unnfallenhet da vi ledet Hitlers soldater oppover Karl Johan – eskortert av seks norske politifolk – og lot dem overta hovedstaden den vårdagen i april. Og ble den første hovedstaden som noen gang er blitt overtatt av fremmede makter uten at et eneste skudd ble avfyrt!

Deretter, bare noen få dager senere, sto vi i kø for å arbeide for tyskerne – for å bygge flyplasser i Oslo og Trondhjem, og produsere krigsmateriell i Horten og på Kongsberg. Flyplasser og krigsmateriell som tyskerne trengte for å bekjempe norske og allierte styrker rundt Narvik.

Ja, vi sto i kø for å hjelpe tyskerne sloss mot våre landsmenn – for vi tjente på det!

Og det tok ikke mer enn to måneder fra invasjonen, før vi kapitulerte og innordnet oss fullstendig det tyske regimet. Ikke rart at Terboven rapporterte til Hitler at han var strålende fornøyd med det norske folk. De kunne ikke være mer samarbeidsvillige!

Og under krigen var det ti ganger flere nordmenn i tysk uniform enn det var nordmenn som kjempet med de allierte mot naziregimet.

Men vår svikefulle kultur har enda lengre røtter.

Ibsen skrev et sviende dikt – En Broder i Nød – om vår svikefulle natur som vi til fulle viste da vi unnlot å hjelpe Danmark, vårt broderfolk, i kampen mot Tyskland den gangen på 1860-tallet. På tross av at vi tidligere høytidelig hadde lovet å hjelpe hvis det ble krig.

Og han forlot Norge i forargelse og skam over den norske folkesjelen, og bosatte seg i utlandet i nesten 30 år. Det var i utlandet han skrev Peer Gynt- om denne svikefulle opportunisten som var seg selv nok. Diktet er en eneste lang beskrivelse av den norske folkesjelen.

Vi trykker både historien – og dikteren – til våre bryst, for de gir oss heder og berømmelse. Uten å være klar over at de begge håner og gjør narr av oss.

Av vår selvgodhet, vår opportunisme og av vår svikefulle karakter.

Vi har aldri tatt et oppgjør med denne kulturen – og det vises.

For vi forsetter å leve på samme måten.

— Jan Kerr Eckbo

Les Jans tidligere blogg-innlegg

Hør «Verbal ulydighet» 09:00 fredager, reprise klokken 15:00.
Også tilgjengelig som podkast.

Lesere og lyttere kan kommentere under, eller skrive inn med egne meninger og motsvar til studio@ordentligradio.no. Merk mailen «verbal ulydighet» i emnefeltet. Send gjerne også med lydopptak; disse vil kunne bli spilt av under programmet.

Blogg: Er journalister og redaktører viktige for demokratiet?

Jan K Eckbo

Som jeg beskrev i forrige ukes innlegg, så overtar datamaskiner og såkalte algoritmer – m.a.o. matematiske formler som internetselskapene benytter for å velge ut informasjon – informasjonsstrømmen i samfunnet. Og den informasjonen som velges ut, er den som er mest populær. Den som du og jeg, og stort sett alle de andre, liker best – og derfor ønsker oss stadig mer av. Det er derfor denne informasjonen som internetselskaper som Google og Facebook formidler til oss og tjener mest penger på. For slike selskaper har kun en oppgave – å tjene mest mulig penger, slik at eierne og aksjemarkedene blir tilfredse.

Og som jeg beskrev, så etterspør vi først og fremst underholdning i en eller annen form. Og det er derfor det vi får levert. Algoritmene velger ut slik informasjon for oss – og den formidles av de store internetselskapene. Lynraskt og effektivt.

Men disse selskapene produserer ikke selv denne informasjonen – det gjøres helt andre steder i verden. Og ofte vet vi slett ikke hvem det er som står bak – vi bare mottar den. Internetselskapene har heller ikke noe ansvar for informasjonen som leveres til oss, for de er bare formidlere – som posttjenesten er av brev og pakker.

Men spiller det egentlig noen rolle hvilken informasjon vi mottar – så lenge vi er «blide og fornøyde»?

De gamle, tradisjonelle mediene – de gamle avishusene – som Aftenposten, Dagbladet, New York Times og Washington Post og alle de andre, hadde slett ikke som oppgave å underholde – å servere den informasjonen leserne til enhver tid ønsket. Deres oppgave var å informere om viktige hendelser, å belyse samfunnsforhold fra alle sider, å avdekke maktmisbruk og korrupsjon – og å drive frem den «åpne og opplyste offentlige samtalen» slik det står nedfelt i Grunnlovens paragraf 100. Dette samfunnsoppdraget hadde mediene fått gjennom en stilltiende pakt med myndighetete: dere tar dere av samfunnets politiske kommunikasjon, og vi gir dere trykkefrihet og lovbeskyttelse og økonomisk støtte.

Derved ble pressen og media, representert ved journalistene og redaktørene, den fjerde statsmakten. Og Journalistene og redaktørene var selv ansvarlige for kvaliteten og sannferdigheten til den informasjonen som ble presentert. Nettopp denne troverdigheten ble de ledende avisenes emblem – og gjorde at folk ville lese dem. For avisenes informasjon ga innsyn i hva som skjedde i samfunnet – også bak lukkede dører og i hemmelige rom.
Denne pressefriheten har vært en grunnleggende forutsetning for å utvikle og forsvare vårt demokrati. Det er den som avdekker korrupsjon, maktmisbruk, overgrep og vold. Og det er den som avdekker hemmelige agendaer, graver i skjulte arkiver, river i maktapparatet og beskytter de svake mot overgrep fra de sterke – for å få frem sannheten.

Men når journalistene og redaktører erstattes av matematiske formler som styrer datamaskiner, er dette samfunnsoppdraget borte. For datamaskiner har ikke noe ansvar – de gjør kun det de er programmert til å gjøre. Og Google og Facebook har slett ikke noe ansvar, for de ser på sin oppgave som Postens: å formidle annen manns informasjon.

Så hvem har da – når journalistene blir borte – ansvar for å grave og undersøke, spore opp og avdekke?

Ingen!

Og våre utfordringer stanser ikke der.

For i takt med den økende bruken av sosiale medier, blir stadig flere av oss hektet på våre datamaskiner og mobiltelefoner – og de stadig nye «appene» som serveres oss. Vi sjonglerer mellom stadig flere maskiner og utstyr – gjerne mange på en gang. Og jo raskere vi gjør dette, jo mer «informerte» tror vi at vi blir – og jo mer anerkjennelse får vi fra våre omgivelser.

Internet hjelper oss ikke bare til å utvikle vårt ego og våre selvsentrerte egenskaper ved å formidle «kosmetikkinformasjon» – til å bli «meg, mitt og mine» mennesker. Internet medvirker også til at hjernen omformes. Vi sløver den, og vi mister etter hvert evnen til å reflektere og filosofere, til ettertanke og grubling. Derved mister vi også evnen til å forstå hva dyp informasjon er, og hva dybdetenking innebærer.

Da vet vi ikke lenger hva dyp, grundig og etterrettelig informasjon og synspunkter er. Og vi tror at dybde er det vi finner i en vannpytt på fortauet, fordi den er dyp sammenlignet med dampen på speilet vi stadig bruker. Og denne livsformen – rastløst opptatt av oss selv og vår egen image, av underholdning og kosmetikkinformasjon – preger oss stadig sterkere. Og vi tror at det skal være slik – og at vi faktisk er opplyste.

Hvis vi lar denne selvsentrert og overfladiske livsformen få utvikle seg – for det er ikke noen naturlov at den skal det, det vi som har valgt den – hvem viderefører da samfunnsoppdraget som pressen og journalistene en gang fikk? Og som dannet grunnlaget for vårt moderne demokrati? Hvem vil ha evne til å grave frem og avdekke og hindre at makten og de korrupte får sterkere fortfeste og til slutt overtar samfunnet – og gjøre slutt på demokratiet?

Hvem vil avdekke morgendagens Watergate-skandaler og hemmelig avlytting av folkevalgte? Hvem vil avdekke morgendagens Panama-papirer og korrupsjon i næringsliv og offentlig forvaltning? Hvem vil avdekke miljøskandaler og overgrep mot barn og samfunnets utsatte?
Algoritmene og datamaskinene gjør det i hvert fall ikke, men gode journalister og redaktører kan – hvis vi beholder dem.

Den teknologiske utviklingen som nå skjer, er ikke bare en ny teknologiutvikling – slik overgangen fra fjærpenn til kulepenn, og fra manuell trykking til skrivemaskiner og databehandling en gang var.

Den som når skjer, er i ferd med å fjerne de uavhengige journalistene og redaktørene – og gjøre pressefriheten illusorisk. For det vil ikke lenger være noen som graver frem informasjon og virkelig mener noe om viktige tema. I stedet presenteres vi underholdning og kosmetikkinformasjon.

Derved undergraves en av demokratiets viktigste bærebjelker.

Hvorvidt denne utviklingen skal fortsette, avgjør, til syvende og sist, du og jeg – hvis vi vil.

Men da må vi ha evnen til å forstå hva solid og sannferdig dybdeinformasjon er – og være interesserte i å motta den fra kvalifiserte journalister og redaktører som tar ansvar. Og vi må også gi dem rammebetingelser som gjør det mulig å fortsette å ivareta dette grunnleggende samfunnsoppdraget som bærer hele vår kultur og vår frihet.

Vi må snu oss bort fra våre egne speilbilder og igjen begynne å engasjere oss i de viktige problemstillingene i livet.

For også vi har et samfunnsansvar.

— Jan Kerr Eckbo

Les Jans tidligere blogg-innlegg

Hør «Verbal ulydighet» 09:00 fredager, reprise klokken 15:00.
Også tilgjengelig som podkast.

Lesere og lyttere kan kommentere under, eller skrive inn med egne meninger og motsvar til studio@ordentligradio.no. Merk mailen «verbal ulydighet» i emnefeltet. Send gjerne også med lydopptak; disse vil kunne bli spilt av under programmet.

Blogg: Hva skjer hvis journalister og redaktører erstattes av datamaskiner?

Jan K Eckbo

Utbredelsen av internet og datamaskiner påvirker stort sett alle deler av våre samfunn – også hvorledes vi tilegner oss informasjon. Og det viser seg at måten vi får informasjon på, påvirker også hva slags informasjon vi får, og hva vi gjør med denne informasjonen.

La oss se litt på utviklingen de siste 20 årene.

Den gangen, på midten av 1990-tallet, var Norge det mest avislesende landet i verden. De aller fleste av oss – 90% – leste en papiravis hver dag, og i gjennomsnitt leste hver av oss 2 aviser om dagen! I dag er situasjonen annerledes. Internet og sosiale medier har skjøvet papiravisene til side, slik at nå er det bare 53% av oss som leser en papiravis daglig. Og i snitt leser vi mindre enn en avis hver dag – tallet i 2015 var 0,8.

Avislesingen er faktisk blitt så lav at den truer hele avisdistribusjonen. For de store avisene distribueres samlet rundt omkring i samfunnet, til abonnenter og til løssalg i butikker, kiosker og hoteller, osv. Slik samdistribusjon gjøres for å spare penger. Men når antall aviser synker, koster distribusjonen mer pr. avis – og til slutt, når avisantallet er lavt nok, blir slik distribusjon for dyr. Da kollapser hele systemet, for det omfattende løssalget blir borte.

Vi er i dag nær dette punktet for kollaps, for dagsopplaget til Dagbladet har falt med 200.000 og for VG med 300.000 eksemplarer. Disse gamle og ærverdige mediehusene knaker i sammenføyningene pga. sviktende økonomi. For fallende avissalg gir selvfølgelig dårlig inntjening – og dårlig økonomi. Fortsetter dette, forsvinner egenkapitalen i selskapene og de går til slutt konkurs fordi eierne ikke lenger vil bidra med kapital.
I et forsøk på å unngå et slikt utfall, reduserer mediehusene sine omkostninger. De reduserer staben sin. Og antall ansatte er i dag omtrent halvparten av hva den var i de gode gamle dagene. Dette har gått hardt ut over journalistene – nettopp de personene som er selve bærebjelken i avisene. For det er jo journalistene som samler inn eller «graver opp» informasjon og nyheter, som så bearbeides før det hele presenteres i avisene for at du og jeg skal kunne lese om det. Når disse reduseres i avisenes desperat kamp for å overleve, reduseres også tilfanget av kvalitetsinformasjon som er helt avgjørende for at aviser skal være det de er: sannferdige kilder til informasjon om viktige hendelser i samfunnet. Uten slik informasjon, vil avisene bli mer som blader med «eventyr og underholdning». Og da er de jo ikke lenger opplysende – eller kilder til viktig og sannferdig samfunnsinformasjon.
Som sagt, det er internet og de sosiale mediene som har skjøvet avisene tilbake – og mange av dem ned i avgrunnen. For mens avisene har tapt terreng, har internet økt. For 20 år siden var internet-bruken 0, i dag er den 88% – og stigende. Og det er internetselskaper som Google og Facebook som stikker av med reklamekronene, mens avisene mister dem. Bare i Norge forventes det at de to mediegigantene i år vil trekke til seg rundt NOK 4 milliarder. Og disse er ikke alene – i tillegg kommer selskaper som Twitter og Snapchat, osv. Og da har jeg ikke nevnt underholdningskanaler som Netflix og HBO, og strømmetjenester. Alle skal finansieres og tiltrekke seg stadig mer kapital for å vokse, slik at eiere og finansmarkeder fortsetter å støtte dem – og kursen drives opp.

Hvorfor lykkes disse internetselskapene så godt i konkurransen med avishusene?

Det skjer hovedsakelig fordi befolkningen – du og jeg – ønsker informasjonen stadig raskere. Vi ønsker den mer eller mindre med en gang! Øyeblikkelig – mens det skjer. Og det får vi gjennom Facebook, Twitter og Google.

Avisene derimot, kommer jo bare ut en gang om dagen. Og det synes vi er forhistorisk – som i «dinosaurer-tiden». Ting skjer jo hele tiden og vi må være «oppdaterte» – da kan vi ikke vente på avisen i morgen.

Den informasjonen vi får via Google og Facebook, kan ikke sammenlignes med informasjonen via aviser. For internetselskapene og de sosiale mediene formidler informasjon, informasjon som noen andre har produsert. På samme måten som Postevesenet formidler – eller distribuerer – brev og pakker. Postvesenet er ikke ansvarlige for informasjonen som formidles, så lenge det hele følger norsk lov. Ansvarlige for informasjonen er heller ikke internetselskapene – de bare distribuerer. Og hvorledes velger de ut den informasjonen som blir distribuert? Jo, de har utviklet hemmelige «algoritmer» – hemmelige, matematiske formler som beskriver hvilken informasjon som skal velges ut blant alle de millioner av sidene og historiene som florerer rundt omkring i «eteren» over hele verden. Og disse formlene for hvorledes informasjon skal velges ut av datamaskinene, må være hemmelige – for ellers blir de misbrukt av konkurrenter eller fylt med spam: søppel du ikke vil ha.

Den informasjonen som velges ut, har ett eneste formål: å være mest mulig interessant for mottakeren, slik at stadig mer informasjon innhentes.
Jo mer vi bruker Google og Facebook og de andre internetselskapene, jo mer penger tjener de. Og jo mer fornøyde blir eierne.

Den informasjonen vi etterspør stadig mer av, er underholdning og dramatikk, rykter og sladder – enten det er hverdagstrivielle ting eller de serveres fra det store utlandet. Og vi utveksler synspunkter og meninger om det meste – uansett hvor lite begrunnete og velfunderte de er. For det er ikke sannhetsgehalten – eller kvaliteten – på informasjonen, vi søker. Det er hurtigheten, at vi hele tiden er oppdaterte.

Derfor er det underholdning, trivialiteter, rykter og sensasjoner som vinner. Og der er internet suverent.

Avisene har ikke en sjanse i denne konkurransen.

Denne dyrkingen av trivialiteter, underholdning, rykter og sladder som formidles lynraskt, gjør noe med oss. For det hele er overfladisk – det er som kosmetikk som kun gjør noe med overflaten.

Vi dyrker kosmetikkinformasjon – og blir selv kosmetikkmennesker.

Det interessante er at vi synes ikke selv at informasjonen og kunnskapen vår er overfladisk. Vi synes den er dyp.

For vi har mistet evnen til å vite hva dyp kunnskap faktisk er. Og derved har vi mistet evnen til dyp refleksjon og ettertanke.

For oss fremstår en vannpytt på fortauet som dyp – for vi sammenligner den med dampen på speilet vi speiler oss i. Og da blir vannpytten ganske dyp.
Men spiller det noen rolle hvilken informasjon vi får.

De skal jeg skrive mer om i neste uke!

— Jan Kerr Eckbo

Les Jans tidligere blogg-innlegg

Hør «Verbal ulydighet» 09:00 fredager, reprise klokken 15:00.
Også tilgjengelig som podkast.

Lesere og lyttere kan kommentere under, eller skrive inn med egne meninger og motsvar til studio@ordentligradio.no. Merk mailen «verbal ulydighet» i emnefeltet. Send gjerne også med lydopptak; disse vil kunne bli spilt av under programmet.

Blogg: Kunstig intelligens og arbeidsledighet – Blir det noe arbeide igjen for oss?

Jan K Eckbo

Som jeg beskrev forrige uke, så har den vestlige verden de siste 500 årene gjennomgått en formidable teknologisk og kunnskapsmessig utvikling som har bragt våre samfunn fra en jordbruksbasert husholdning, via en industribasert til en serviceorientert som vi har i dag. Arbeidsplassene i primærnæringen (jordbruk, skogbruk, fiske og minneralutvinning) utgjør i dag rundt 4% av totalen, mens servicenæringen utgjør 75%. For hundre år siden utgjorde primærnæringen 40% og servicenæringen var liten.

Det bemerkelsesverdige med denne teknologiske utviklingen hvor maskiner, utstyr og prosesser har erstattet arbeidskraft, er at den ikke har medført omfattende arbeidsledighet. Snarer tvert i mot: den har skapt muligheter og oppgaver som har gitt arbeide for en stadig voksende befolkning – og den har gitt stort sett alle en voldsom velstandsøkning.

I korte perioder ble det selvfølgelig arbeidsledighet der hvor arbeidsplassene ble nedlagt, men etter en omstilling ble den frigjorte arbeidskraften hurtig kanalisert til nye næringsgrener og nye oppgaver.

Og i dag har vi flere i arbeide enn noen gang.

Men nå står vi overfor en ny bølge av teknologisk utvikling hvor såkalte intelligente datamaskiner overtar stadig flere av de mer rutinepregete oppgavene i samfunnet, både innen primærnæringen, industrien og serviceindustrien. Og serviceindustrien vil ble særlig rammet, for det er der de fleste arbeider.

Det er anslått at 40-50% av arbeidsplassene vil bli rammet de neste 10-15 årene – på lengre sikt kan det bli langt flere. Utviklingen avhenger av hvor gode programmene som styrer datamaskinene blir.

Vil det bli arbeidsløshet?

Absolutt ikke – hvis vi er villige til å omstille oss!

For der er et vell av samfunnsoppgaver som selv morgendagens maskiner ikke vil være egnete til å utføre – skreddersydde og spesialtilpassete oppgaver. Disse omfatter for eksempel vedlikehold av bygninger, veier og anlegg; omsorg og pleie av syke og eldre; opplæring av og bistand til alle som har behov for personlig assistanse; pleie og pass av frilufts- og naturområder, vakt- og sikkerhetstjenester, osv.

I mange år fremover vil slike arbeidsoppgaver trekke til seg arbeidskraft – fordi vi alle ønsker at stadige flere slike oppgaver blir utført.

Men en gang i fremtiden vil programmene vil bli langt mer avanserte og maskinene vil fremstå som «intelligente» – selv om de alltid vil være «dumme som spiker». Det er vi som innbiller oss at de er intelligente – fordi de tilsynelatende kan snakke med oss og gjøre det vi ber om. I dag skjer dette gjennom skrevne eller muntlige instruksjoner, men i fremtiden vil det være tilstrekkelig å tenke på det vi ønsker maskinene skal utføre. De vil være i stand til å fange opp våre «tankesignaler», våre ønsker – og så utføre dem. Slike forsøk er allerede utført – og de virker!

Men er maskinene ikke da blitt intelligente?

Nei – absolutt ikke!

Vi glemmer helt at alt er programmert – slik animerte figurer og Avitar er. Vi kan tilsynelatende gi dem egenskaper som ligner våre, men det hele er bare animert. De er programmerte og har ingenting med intelligens å gjøre.

Men en gang, når sensorene som registrerer og gir signaler, og robotene som utfører, og programmene – eller instruksjonene – som styrer det hele, er blitt tilstrekkelig avanserte, vil de aller fleste av dagens fysiske arbeidsoppgaver sannsynligvis kunne utføres av maskiner.

Vil det skape arbeidsløshet?

Nei selvfølgelig ikke!

Ikke hvis vi er villige til å omstille oss, for der er fremdeles uendelig mange oppgaver som skal utføres og behov som skal tilfredsstilles – oppgaver og behov som bare mennesker kan utføre og tilfredsstille: omgang med og omsorg av våre medmennesker i alle aldre, – i lek, i opplæring, i samtaler, diskusjoner og filosofering, i kreativ, samarbeide og opplevelser for å berike våre tanker og vår sjel. Tenk bare på hva kunsten – billedlig og formgivende, skreven og verbal, toner og rytmer – representerer av skatter og muligheter! Og tenk på hva våre kreative tanker og innfall har gitt oss av oppdagelser og innsikt – og som kan viderføres i det uendelige.

Hvem er det som ikke har ønsket seg mer tid til å være sammen med familie, venner og medmennesker? Mer tid til å oppleve og utforske? Mer tid til å reflektere og filosofere? Mer tid til å nyte og sette pris på både naturen og tilværelsen?

Og alt dette – som har med tanker, hensyn og omsorg å gjøre, med bevissthet, refleksjon og et indre sjeleliv å gjøre – kan bare utføres av mennesker.

Maskinene kan hjelpe oss til å frigjøre oss – til å legge fra oss alle bindingene vi har latt oss veve inn i – slik at vi virkelig kan realisere oss selv.

Realisere vårt fulle potensial som mennesker.

Det kan ikke datamaskinene.

For de er dumme som spiker!

Men der er likevel en mulighet for at datamaskiner og mennesker en gang i fremtiden vil ligne på hverandre.

Larry Page og Sergey Brin, grunnlegerne og de viktigste eierne av Google, har uttalte at selskapets mål er å utvikle programmer som kan gjøre datamaskiner raskere og mer intelligente enn mennesker – og de er sikre på å nå målet. For dem er mennesket en avansert datamaskin som lever sitt liv på grunnlag av elektriske signaler i hjernen. Disse kan kopieres – og overgås – av datamaskiner gjennom avanserte programmer. Når det skjer, vil maskinene være mer intelligente enn mennesker og kunstig intelligens vil være en realitet. Hevder Google.

— Jan Kerr Eckbo

Les Jans tidligere blogg-innlegg

Hør «Verbal ulydighet» 09:00 fredager, reprise klokken 15:00.
Også tilgjengelig som podkast.

Lesere og lyttere kan kommentere under, eller skrive inn med egne meninger og motsvar til studio@ordentligradio.no. Merk mailen «verbal ulydighet» i emnefeltet. Send gjerne også med lydopptak; disse vil kunne bli spilt av under programmet.

Blogg: Teknologi og arbeidsledighet – gjør teknologien oss arbeidsløse?

Jan K Eckbo

Så lenge menneskene har eksistert har vi forsøkt å finne på måter å gjøre arbeidsoppgaver og livet enklere. Og den største utviklingen i denne retningen skjedde som følge av kunnskapsutviklingen etter Galileo og Newton for 4-500 år siden. Særlig sterk var utviklingen på 17- og 1800 tallet, da utviklingen ble kalt for en revolusjon: Den industrielle revolusjonen. Man lærte seg å forstå naturen og hvorledes den fungerte, og man lærte å benytte denne kunnskapen til å utvikle bedre metoder for dyrking av mat, og bedre maskiner og utstyr som gjorde både arbeidsoppgaver lettere å utføre og livet lettere å leve. Viktig i denne utviklingen var dampmaskinen som begynte å bli praktisk anvendelig på 1700-tallet,og ble tatt i bruk både innen landbruk og fiske, industrien, bygg og anlegg, grubevirksomhet og skipsfarten. Dampmaskinen hadde vi med oss opp mot midten av de 20. århundret, selv om forbrenningsmotoren kom på banen rundt 1875 og begynte å erstatte dampmaskinen. Fordi den var langt letter, mer pålitelig – og kunne produsere mer kraft.

Men det tok altså omtrent 75 år før dampmaskiner ble en anakronisme, og mest seiglivet var kanskje bruken av dampmaskiner i skip og lokomotiv.

Gjennom kunnskap om planter, jordsmonn og gjødsling, og gjennom krysning av arter fikk man bedre avlinger, og friskere og større dyr som produserte mer melk og kjøtt.

Det var munken Gregor Mendel ved St. Thomasklosteret i Tsjekkia som satte gang denne utviklingen med å forbedre artene gjennom planlagt krysning. Han oppdaget på 1850-tallet at erteplantene i klosterets grønnsakshage ble kraftigere og ga bedre avlinger hvis han kontinuerlig krysset de beste plantene med hverandre – og holdt de andre unna. Og ideen om bevist å krysse de gode artseksemplarene med hverandre, spredte seg etter hvert også til dyreriket.

Det man den gang anså som moderne teknologi – dampmaskiner og utstyr, så vel som nye landbruksmetoder – skapte store økninger i produksjonsvolum, men også, rett som det var, arbeidsløshet når oppgaver ble bedre utført av maskiner enn av mennesker.

Men skapte dette arbeidsløshet på sikt?

Nei, overhode ikke – da samfunn og mennesker etter hvert skjønte at det ikke nyttet å tviholde på gamle arbeidsplasser som teknologien kunne erstatte – og som utførte oppgavene både raskere, bedre og billigere enn manuell arbeidskraft.

Omstilling til nye oppgaver var nøkkelordet.

Da frykten for det nye var overvunnet, ble den frigjorte arbeidskraften i landbruket og den tidlige industrien, hurtig kanalisert til nye oppgaver innen industrien, bygg og anlegg, kraftproduksjon, kommunikasjon, maritim virksomhet og luftfarten som alle var i kraftig vekst – takket være teknologiutviklingen.

Og denne utviklingen medførte etterhvert en volsom velstandsutvikling for stort sett alle!

Denne teknologiutviklingen fortsatte også etter 2. verdenskrigen da landbruk og industri ble stadig mer automatiserte. Arbeidsplasser innen alle næringsgrener ble erstattet av stadig bedre maskiner og utstyr – og da ikke bare ved at gamle maskiner ble bedre, men ved at de første, datastyrte maskinene – såkalte CNC-maskiner – og etter hvert roboter ble innført. Disse var både raskere, mer pålitelige og mer nøyaktige enn den tradisjonelle arbeidskraften – og både produktiviteten og produksjonsvolumet økte voldsomt.

Velstanden fortsatte å øke – og mye arbeidskraft ble frigjort.

Ble det arbeidsløshet?

Absolutt ikke, for den frigjorte arbeidskraften ble i økende grad «sluset inn» i serviceindustrien og tjenester som nå kunne utvikles for fullt. Og i dag omgir denne serviceindustrien oss så fullstendig at vi tar den som en selvfølge: som kaffebarer og restauranter, shoppingsentre, kommunikasjon og sosiale nettverk, hoteller og turistvirksomhet, kurs og opplæring, treningssentre og finans, terapeuter, pedagoger, helsepersonell, konsulenter og rådgivere, osv., osv.

Og vi glemmer at for hundre år siden var ca. 40% av arbeidsplassene i primærnæringene mens servicesektoren var svært liten. I dag er mer enn 75% av arbeidsplassene innen servicesektoren mens 4% arbeider i primærnæringen!

Den teknologiske utvikling og automatisering har skapt store omveltninger – men få av oss ønsker å gå tilbake til den tiden da arbeidsplassene var tunge, manuelle oppgaver innen landbruk og industri.

I dag, med dataalderen og stadig mer avansert, programmerbare maskiner rundt oss – og såkalte «intelligente maskiner» i horisonten – opplever vi igjen at en rekke tradisjonelle arbeidsplasser blir «overtatt av slike maskiner». Og det skjer – og vil fortsette å skje –hovedsakelig innen serviceindustrien. For det er der de fleste er ansatt, og det er der det er mest å hente gjennom rasjonalisering og reduserte omkostninger. Men det vil selvfølgelig også fortsette å skje innen industri, bygg/anlegg, transport og landbruk, osv.

Vår høye levestandard, – som først og fremst industrien og servicenæringen har gitt oss- har gjort arbeidskraften så kostbar at det er lønnsomt å erstatte den med maskiner – avanserte datamaskiner. Og det vil skje stort sett over alt: i varehandelen og finansnæringen, på private kontorer og i offentlig byråkrati, innen kontroll, overvåking og rapportering, osv. Alt som kan nøyaktig beskrives i dataprogrammer, vil kunne bli overtatt av datamaskiner.

Tusener på tusener av arbeidsplasser vil på nytt forsvinne – erstatte av «intelligente maskiner». Det er anslått at kanskje 40-50% av dagens arbeidsplasser er utsatte. På lengre sikt vil det bli langt flere.

Vil det skape arbeidsløshet?

Nei selvfølgelig ikke – hvis vi igjen er villige til å omstille oss.

For der er nesten uendelig med oppgaver rundt oss og behov vi har som ikke blir ivaretatt – og som maskiner ikke kan utføre.

I første omgang skyldes dette at oppgavene ikke er tilstrekkelig ensrettete og like til å bli beskrevet av dataprogrammer – som vedlikehold av bygninger, veier og anlegg; omsorg og pleie av syke og eldre; opplæring av og bistand til alle som har behov for personlig assistanse; pleie og pass av frilufts- og naturområder, vakt- og sikkerhetstjenester, osv.

I mange år fremover vil slike arbeidsoppgver trekke til seg arbeidskraft – for vi alle ønsker mer av dem.

Men en gang i fremtiden vil dataprogrammene bli så utviklete at maskiner også kan utføre spesialtilpassete oppgaver – oppgaver som er skreddersydd for det enkelte tilfellet, den enkelte person.

Hva skjer da?

Vil det bli massearbeidsløshet fordi maskinene kan gjøre alt?

Dette skal jeg skrive mer om i neste uke!

— Jan Kerr Eckbo

Les Jans tidligere blogg-innlegg

Hør «Verbal ulydighet» 09:00 fredager, reprise klokken 15:00.
Også tilgjengelig som podkast.

Lesere og lyttere kan kommentere under, eller skrive inn med egne meninger og motsvar til studio@ordentligradio.no. Merk mailen «verbal ulydighet» i emnefeltet. Send gjerne også med lydopptak; disse vil kunne bli spilt av under programmet.