Blogg: Universitetene er blitt yrkesskoler – og de tradisjonelle yrkesskolene er fjernet!

Jan K Eckbo

Det norske utdannelsesnivået har lenge vært fallende på de anerkjente, internasjonale rangeringslistene. Ikke bare gjelder dette universitetene, men også ungdoms- og videregående skole. I sin iver etter å sørge for at alle fikk den samme utdannelsen, ble nivået på utdannelsen bevisst senket av en venstreideologisk elite, slik at stort sett alle kom seg gjennom den. Denne utviklingen ble påbegynt for 40-50 år siden og nådde sitt bunnivå (i kompetanse) på 1990-tallet. Da det var mulig å oppnå studiekompetanse i løpet av en videregående skole som ikke ga noen reell kompetanse i klassiske kunnskapsfag som norsk, tysk og fransk eller naturfag og matematikk. Snarere ble videregående skole fylt med «selvrealiserende lekefag» som omfattet alt fra teater og musikk til ballspill og fotografering. Litt senere ble bunn-nivået i norsk skolevesen fanget opp i PISA-undersøkelsene som viste at norske elever knapt slo sine jevnaldrende i Uganda og Tanzania. Lektor Jon Hustad skrev i sin bok «Skolen som forsvann» at norsk skole utdannet kanskje verdens mest fornøyde elever – som ikke kunne noe som helst. Boken er verdt å lese.

Etter at det lave kompetanse-nivået endelig ble erkjent av norske myndigheter, forsøkte de (særlig utdanningsminister Gudmund Hernes) å rette opp det hele ved å gjøre stort sett alle fag til akademiske gjennom Reform 94.

Dermed ble de tradisjonelle yrkesskolene etter hvert avviklet, og fag som snekker – og tømmerlære, elektrikere, rørleggere og mekanikere, osv. ble omgjort til en form for akademisk utdannelse. Det ble opprettet Folkehøyskoler (som forsøkte å sole seg i glansen fra vår reelle høyskole, den gangen NTH) «på hvert nes» og i hver bygd. Og etter hvert ble det utdelt Bachelor og Mastergrader i alt fra hårklipp og søm, til matlaging, sminke og barnepass. Og i bygnings- og anleggsarbeid og i elektro og mekaniske konstruksjoner (som omfattet de gamle tømrer- og elektriker-fagene) osv. Alle fikk en såkalt akademisk vinkling – og de ble fratatt det yrkesfaglige innholdet og den yrkesfaglige stoltheten som de tradisjonelle yrkesskolene tidligere hadde gitt dem. I samme prosess ble lærlingeplassene i næringslivet borte.

Vår anseelse som kunnskapsnasjon i det internasjonale samfunn fortsatte imidlertid å synke – og derfor ble et nytt initiativ igangsatt – Kunnskapsløftet fra 2006.

Heller ikke dette har hjulpet – i stor grad fordi myndighetene ikke har villet gi opp sin ideologiske overbevisning om at all utdannelse er likeverdig og fortjener betegnelsene Bachelor, Master og PhD – uansett hvor lite man kan. Og det er ikke til å undres over at kompetansenivået har forblitt lavt i videregående skole når lærerne selv er «utdannet» i et stort sett kunnskapsløst skolesamfunn. Dagens lærere består ikke eksamener baser på oppgaver som 10-klassinger løste for 30-40 år siden!

Det lave kompetansenivået i skolen – som hverken var utfordrende akademisk eller solid yrkesfaglig forankret, medførte både at omtrent 30% av elevene i videregående skole ikke gjennomførte utdannelsen (selv etter utvidet tid til fem år), og at industrien etterlyste kvalifiserte, yrkesfaglige personer – personer som faktisk kunne sine yrkesfag.

Næringslivet mente det var universitetenes oppgave å utdanne slike personer: personer som kunne gå direkte fra ferdig utdannelse og inn i yrkesstillinger. Og NHO var enig og la press på både universitetene og myndighetene.

Universitetene logret med halen og sa de skulle selvfølgelig ta denne utfordringen – og håpet på økte bevilgninger.

Samtidig økte antallet yrkesinteresserte personer som ikke fant seg til rette i de kvasi-akademiske yrkesfagene på skolen, men som ønsket seg reell yrkesopplæring og med god tilgang på lærlingetid og praksisplasser i næringslivet.

Slik skolene var bygget opp for 40-50 år siden.

Det hele har vært en merkverdig – egentlig forferdelig – runddans. Forferdelig fordi den har rammet så mange unge som har satt sin lit til skolene og myndighetene. Runddansen har vært drevet av personlig ideologi i forvaltningsapparatet og skolesektoren. Og tusenvis av unge og unge voksne står i dag uten reell kompetanse fordi «systemenes yppersteprester» har sviktet dem i tiår etter tiår.

At universitetene så raskt plukker opp utfordringen fra næringslivet (og NHO) om å utdanne elever som kan gå rett inn i forskjellige yrker, er også en tankevekker og står i grell kontrast til ambisjonsnivåene som de fremste utenlandske universitetene har.

Der er det for eksempel ikke mulig for studenter å vie all sin studietid til et smalsporet yrkesløp, – fordi de gode universitetene erkjenner at de ikke bare skal gi kunnskap innen enkelte fagområder, men også bidra til en bredere og mer reflektert «dannelses-utvikling» av morgendagens verdensborgere. Derfor kreves det for eksempel at vitenskapelig basert utdannelser får et betydelig innslag av «humaniora» – humanistiske fag.
Presidenten på Stanford Universitet formulerte universitetets oppgave på følgende måte:

«Jeg minner våre studenter stadig på at det viktige spørsmålet ikke er hva de skal gjøre rett etter at college-utdannelsen er ferdig – det er snarere hvorledes de vil reagere og tilpasse seg over de neste 10, 20 eller 50 årene. I løpet av deres bachelor år ønsker vi at studentene skal utvikle et bredt spekter av kompetanse for å utruste dem for livet, ikke bare å tilegne seg ekspertise innen et område. De må også ha muligheter til å utforske nye ideer og forfølge ukjente stier i livet.»

Det er på tide at norske universitetet slutter å være yrkesskoler, men påtar seg ansvaret de har for å utvikle fremtidens verdensborgere. Samtidig må godt kvalifiserte yrkesskoler – sammen med næringslivet – få ansvaret for å utvikle den faglærte arbeidskraften bedriftene har behov for. Det er alltid behov for både yrkesfaglig og akademisk arbeidskraft, men de må ikke blandes i en kvasi-utdannelse som hverken er reflektert akademisk eller høyverdig yrkesfaglig!

Les Jans tidligere blogg-innlegg

Hør «Verbal ulydighet» 09:00 fredager, reprise klokken 15:00.
Også tilgjengelig som podkast.

Lesere og lyttere kan kommentere under, eller skrive inn med egne meninger og motsvar til studio@ordentligradio.no. Merk mailen «verbal ulydighet» i emnefeltet. Send gjerne også med lydopptak; disse vil kunne bli spilt av under programmet.

Blogg: Er klimadebatten et feilspor?

Jan K Eckbo

De fleste vel fått med seg at det globale samfunn har – gjennom FN og Paris-avtalen – satt seg som mål å begrense fremtidige CO2 utslipp slik at den globale temperaturstigning blir maks 2 grader – men helst ikke mer enn 1,5.
Evnen til å gjennomføre beslutninger er ikke imponerende – hverken her hjemme på berget eller i verdenssamfunnet. Politikerne liker best å strø om seg med fagre løfter for å bli gjenvalgt, – men å faktisk GJENNOMFØRE dem, er de ikke opptatte av. Derfor gir de sjeldent noen konkret beskrivelse, noe målbart, av hvilke resultater som skal oppnås. Snarere snakker de om høyere ambisjoner, om «større fokusering», økte bevilgninger, osv.
Slikt snakk gir aldri løfter om fremtidige resultater som er målbare – og kontrollerbare.
Men en sjelden gang setter politikerne konkrete og målbare mål – slik de gjorde i Paris i 2015.
2-graders målet kan kontrolleres i ettertid for å slå fast om politikerne faktisk gjorde jobben sin.
Betyr det at politikerne har forandret seg?
Nei, slett ikke – for når de til slutt setter noen mål, ligger disse så langt inn i fremtiden at politikerne for lengst er pensjonerte og kanskje gått i graven, før det kan slås fast at målene ikke ble nådd.
Hvem skal man da stille til ansvar?
Men ansvar og etterrettelighet – å være til å stole på – er ikke egenskaper som preger politiker.
Og sannsynligvis preger de ikke oss andre heller, – for vi gjenvelger de samme politikerne stadig vekk.
Vi må mao. like holdningene politikerne har – og da er det alles ansvar at mål aldri blir nådd!

Realismen i 2-graders målet er ørlite, mange vil hevde ikke-eksisterende.
Det globale samfunn satte seg lignende mål for snart 30 år siden. Da ble det besluttet at hele verden skulle gå sammen om å redusere de globale CO2 -utslippene fra 5,6 milliarder tonn og ned til 3,5 milliarder innen år 2000. Alle klappet og gratulerte hverandre med et flott mål.
Hva skjedde?
Det globale CO2-utslippet økte til 9 milliarder tonn.
Så 2-graders målet kommer ikke til å bli nådd.
Ikke med de politikerne og det folket vi i dag har. Politikerne kan vi bytte ut, men ikke folket. Vi vil ikke «byttes ut» – bli annerledes.
Derfor fortsetter galskapskarusellen videre.
Men det verste med det hele, er at politikerne ikke bare har fått oss til å konsentrere oss om et mål som ikke vil bli nådd, men som sannsynligvis er et feilspor!
Hvis målet er å redde naturen fra vår ødeleggelse – og det burde det være, for naturen er alle avhengig av – så vil ikke alt arbeidet for å begrense bruken av fossile brensler og bevege oss mot et fremtidig «null-utslipp» samfunn, løse problemet.

Naturødeleggelsene skyldes ikke først og fremst en global temperaturhevning, men at selve livsgrunnlaget for alt liv ødelegges. På mange måter er Naturen en eneste stor biotop for alt liv på jorden – hvor alt henger sammen med alt. På godt og vondt.
Når biotopen ødelegges, dør livet. Og det ville ramme oss – den mest avanserte skapningen som finnes – selv med vår avanserte teknologi.
For den blender oss!
Vi er fremdeles totalt avhengig av en frisk og livskraftig natur som kan fortsette å reprodusere seg selv.
Vår naturødeleggelse skyldes i hovedsak to forhold: utbredelsen og den fortsatte veksten av våre moderne samfunn, og forgiftningen vi utsetter alt liv for gjennom måten vi produserer på.
Samfunnsveksten legger naturen under sine føtter – og dekker den med veier, parkeringsplasser og bygninger. Og enda større arealer ødelegges av vårt jord- og skogbruk som kanskje er de største miljøsynderne av alle. Gjennom sine intense og ensrettete dyrking og produksjon, blir all natur frisert og striglet slik at den naturlige artsrikdommen forsvinner. Det samme gjelder for parker og grøntarealer vi liker å omgi oss med.
Og dermed ryker livs-veven vi alle er avhengige av.
Situasjonen forverres av at stort sett all levende natur – både på landjorda og i havet – daglig forgiftes av industriutslipp, avfall og sprøytemidler av alle slag. Dette rammer over alt – fra livet i pol-områdene, via de oksygenproduserende algene i de store verdenshavene til de store grønne lungene av natur som fremdeles er igjen. Enn så lenge.
Diskusjonen om 2-gradersmål og nullutslipp berører ikke noe av dette.
Snarer får den oss til å tro at bare vi kan skaffe oss energien uten utslipp – som fra sol, vind eller kjernekraft, eller ved å «fange» alle utslipp – så er alle problemer løst!
Men det er de overhode ikke!

Med troen på at vi endelig løste «klimaproblemet» (det er fullt ut teknisk mulig), vil samfunnsutviklingen fortsette for fullt. Byer og samfunn vil vokse og spre seg utover – og legge stadig nye naturområder under asfalt og betong. Og over og rundt det hele vil vi spre våre miljøgifter.
Derfor er klimadebatten et feilspor!
Snarere skulle vi finne frem til måter å utvikle våre samfunn på slik at natur ikke ødelegges. Og slik at vi ikke produserer og benytter alle miljøgiftene som til slutt vil ta knekken på alt liv.
Hadde vi dreiet vår oppmerksomhet bort fra klima og til natur – en sterk og livskraftig natur – ville de store CO2 -utfordringene også bli løst. Nettopp fordi CO2 er en viktig bidragsyter til forsuringen av verdenshavene – noe som dreper de store korallrevene og de minste organismene i havet. Og disse små organismene er vi helt avhengige av – de produserer 53% av alt oksygenet på jorden.
Tar vi knekken på dem – gjennom giften vi slipper ut, og samtidig asfalter over regnskogene eller pløyer dem opp for å dyrke, ligger vi tynt av.
Da blir det ikke mye oksygenproduksjon igjen.
Å begrense bruken av fossilt brensel er selvfølgelig et gode.
Men det burde ikke gjøres med et enøyd blikk på global temperaturstigning.
Det er den livskraftige naturen som må berges.
Berger vi den, blir utslippsproblemene med klimagasser automatisk også løst!
Men i stedet lar vi tyngden av politisk makt få bestemme – og når den samles, går det sjeldent godt. For den er så overveldende i sitt omfang at all motstand feies til side.

Les Jans tidligere blogg-innlegg

Hør «Verbal ulydighet» 09:00 fredager, reprise klokken 15:00.
Også tilgjengelig som podkast.

Lesere og lyttere kan kommentere under, eller skrive inn med egne meninger og motsvar til studio@ordentligradio.no. Merk mailen «verbal ulydighet» i emnefeltet. Send gjerne også med lydopptak; disse vil kunne bli spilt av under programmet.

Blogg: Datamaskinen Dr. Watson overtar – og gir uendelig med nye muligheter for oss!

Jan K Eckbo

Den tredje, industrielle revolusjonen slår inn over oss: supereffektive, programmerte maskiner som IBMs Dr. Watson, får stadig flere oppgaver i våre samfunn. Og det snakkes høyt om at de snart vil overta stort sett alle arbeidsplassene og sette de fleste av oss andre på sidelinjene. Og der blir vi sittende i ensomhet og fattigdom – sultne og deprimerte. Mens de få som kontrollere det hele – kapitaleierne og myndighetene – høster alle godene og blir rike og tilfredse. På vår bekostning.
Er det virkelig en riktig beskrivelse av fremtiden?
Professor Ottar Brox insisterer i Klassekampen på at denne beskrivelsen er riktig, og at i løpet av en 10-årsperiode vil de fleste av oss være fullstendig prisgitte kapitalen og de politiske maktpersonene. Og han fnyser av dem og mener de må være komplett idioter, de som måtte mene noe annet enn ham. De som henviser til tidligere «automatiseringsbølger» for å forklare at effektive maskiner har alltid fjernet arbeidsplasser. Og de som påpeker at enormt mange nye muligheter og nye arbeidsplasser er alltid blitt skapt i kjølvannet av automatiseringsbølgene.
De som mener noe slikt, sier Brox, er altså komplette idioter!

Vi opplever nå den tredje industrielle revolusjonen.
Den første var overgangen fra manuelt arbeide til bruk av maskiner – først dampmaskiner, så drevet av petroleum og elektrisitet. Tusener på tusener av arbeidsplasser forsvant. Fordi en traktor pløyer raskere enn en mann med plog; lastebiler og tog frakter varer og personer raskere enn hest og vogn, og gravemaskiner graver bedre enn arbeidere med spade.
Den andre industrielle skjedde etter Den andre verdenskrigen da numerisk styrte maskiner gjorde sin entre – de såkalte CNC- maskinene. Disse maskinene revolusjonerte industrien på nytt og medførte en formidabel økning i produktivitet – og tap av tusenvis av arbeidsplasser. CNC- maskinene gjorde arbeidet rasker og mer nøyaktig – gjerne døgnet rundt.
Og nå kommer de superraske programmerte maskinene som gjør oppgaver så raskt og i så store mengder at det egentlig er ufattelig. De henter data fra millioner av kilder på sekunder – og analyserer, utfører og registrerer oppgaver på like kort tid: verdipapirer, aksjehandler, sykdom og diagnoser, journaler og dokumenter, regnskap, salgskampanjer, kundeoppfølging, nyhetsprogrammer, film, spill og underholdningsvirksomhet, osv.
Innen industrien vil vi oppleve mer eller mindre mennesketomme produksjonshaller hvor produkter produseres ufattelig raskt – og med mindre ressursbruk og langt høyere kvalitet enn mennesker kan gjøre. Og innen landbruket og oppdrett kan ettersyn av åkrer, planter og oppdrettsanlegg skje døgnet rundt for å optimalisere produksjonen, innhøstingen og kvaliteten på alt som leveres. Osv. Osv.!!

På nytt vil enorme mengder arbeidskraft bli «frigjort» som det kalles – eller på godt norsk: bli gjort overflødig. Slik det skjedde under de tidligere, industrielle revolusjonsbølgene.
Og det kan igjen bli utrolig smertefullt for dem som rammes.
Særlig hvis man ikke vil omstille seg, lære noe nytt og være villig til å flytte på seg. Og hvis arbeidsgivere og samfunnet for øvrig ikke er villige til aktivt å delta i opplæringen og omstillingen.
Den sikreste måten å gjøre store befolkningsgrupper permanent arbeidsløse på, er at de som berøres, gir opp; at de som er uberørte ikke engasjere seg, og at storsamfunnet lukker øynene – uten reelt å bry seg. Men lettvinte avlatstiltak gjennomføres kanskje – for da har samfunnet gjort noe. Og det gir god samvittighet – selv om disse gjerne ender med å forverre situasjonen for de berørte.

For sannheten er at der vil alltid være meningsfylte arbeidsoppgaver som skal utføres i et samfunn. Og overgangen til programmerte datamaskiner vil bare frigjøre verdifull arbeidskraft som kan utføre slike oppgaver.
Det er et paradoks at vi nå skal se det som en trussel å bli kvitt monotone, stressende og slitsomme arbeidsoppgaver som det aldri har vært hverken trivelig, inspirerende eller mentalt oppbyggende å utføre! Det er jo nettopp disse typer oppgaver vi tidligere har ønsket å komme bort fra, og som vi kjeppjaget «kapitalkreftene» fordi de lurte/lokket/tvang mennesker til å utføre!
Nå åpnes en hel verden av nye oppgaver, delvis drevet av en bred teknologi- og kompetanseutvikling, men hovedsakelig av den superavanserte datateknologien som utvikles. Og mengden vil bare øke etter hvert som samfunnet får øynene opp for disse nye mulighetene og ønsker å få dem utført.

Innen tradisjonelle næringsgrener vil bl.a. marin virksomhet (oppdrett, sjøtransport, dyrking av nye arter, osv.), fornybare energikilder (sol, vind, bølge, bio, osv.), verkstedindustrien (nye materialer, nye produksjonsmetoder, osv.), bygg og anlegg, reiseliv, osv. – bare for å nevne noen – oppleve en formidabel, fremtidig vekst.
Minst like spennende er utviklingen av mer personlige tjenester og service så vel som oppgaver og produkter. Disse vil komme innen alt fra helse – og omsorgsektoren, via hjem, fritid og velvære til reiseliv, produksjon, utdannelse, opplæring og personlig assistanse.
Mulighetene for å yte individuell service blir nesten endeløse – hvis vi griper dem.
Det er ikke mangel på arbeidsoppgaver som kommer til å begrense oss i fremtiden, men vår evne og vilje til å engasjere oss!
Flere forhold må samkjøres for sikre at datamaskiner og ny teknologi skaper enormt mange nye arbeidsplasser – i stedet for frustrasjon og stor arbeidsløshet.
Enkeltpersoner må være villige til omstilling og flytting til områder der oppgavene er. Og næringsliv og myndigheter må aktivt bidra i denne omstillings- og flytteprosessen. I tillegg må både næringsliv, myndigheter og enkeltpersoner ønske å betale for disse nye tjenestene og oppgavene. Her må gode virkemidler fra myndigheter og næringsliv settes inn – ellers vil kapitalen forbli innelåst i tradisjonell virksomhet og maktpersoner vil trenere omstillinger for å beskytte egne posisjoner.
Betydelige omstillinger må m.a.o. gjennomføres i hele samfunnet!

Gjør vi det, vil fremtiden bli lys for alle – med mange nye og spennende arbeidsplasser!
Samtidig som vi frigjør oss fra de ensformige og lite inspirerende oppgaver som hittil har preget store deler av næringslivet.
Hvorfor i alle dager skulle vi ønske å videreføre disse arbeidsplassene?
Disse arbeidsplassene som opp gjennom tiden har forårsaket så mye stress og så mange fysiske og psykiske slitasjeskader og smerter?

Les Jans tidligere blogg-innlegg

Hør «Verbal ulydighet» 09:00 fredager, reprise klokken 15:00.
Også tilgjengelig som podkast.

Lesere og lyttere kan kommentere under, eller skrive inn med egne meninger og motsvar til studio@ordentligradio.no. Merk mailen «verbal ulydighet» i emnefeltet. Send gjerne også med lydopptak; disse vil kunne bli spilt av under programmet.

Blogg: Oljeproduksjon og den norske Peer Gynt-holdningen

Jan K Eckbo

Norge er en høyverdig og moralsk nasjon – det har vi slått fast for lenge siden.

Vi er også en av verdens fremste miljønasjoner – det har vi også slått fast for lenge siden!

I tillegg trykker vi Ibsen og hans Peer Gynt til vårt bryst – for både Ibsen og Peer Gynt er jo verdensberømte.

Og de er norske.

Det liker vi – ja vi soler oss i slik berømmelse.

Så hva har dette med norsk oljeproduksjon å gjøre?

La meg fortelle deg det – og begynne med Ibsen og Peer Gynt.

På 1860-tallet skrev Ibsen dette stykke om den glade, selvbevisste og hyklerske Peer – han som skrøt av alle sine bragder som han aldri hadde utført. Og han som så unggutten som hogg av seg lillefingeren for å unnslippe soldattjenesten og utbrøt: «Ja, tenke det; ønske det; ville det med; – men gjøre det! Nei, det skjønner jeg ikke!» For Peer var bare full av drømmer og tomme ord, men en som vek unna når det virkelig gjaldt. For han var feig og svikefull.

Dette stykket, og diktet «En broder i nød», skrev Ibsen mens han var i utlandet og etter at han opplevde det norske sviket overfor broderlandet Danmark. Tidligere hadde Norge, Danmark og Sverige inngått en Broderpakt om å hjelpe hverandre hvis konflikter skulle oppstå.

Men da Danmark ble angrepet av Tyskland som ville erobre landområdene Slesvig og Holstein, satt Norge muse stille og løftet ikke en finger for å bistå sin Bror.

Akkurat som Peer Gynt: «Å tenke det, ønske det, ville det med – men å gjøre det!», så var det utenfor Norges evne å faktisk gjøre det man hadde lovet.

Og Ibsen var forferdet over den norske oppførselen og det norske sviket – og nektet å reise hjem på nesten 30 år!

Denne hyklerske og svikefulle holdningen er med oss fremdeles og gir seg jevnlige utslag – også i forbindelse med vårt arbeide som miljønasjon og utvinningen av olje. Og nå senest da regjeringen utlyste den 23. konsesjonsrunden som åpner for oljeboring i Barentshavet, og så den 24. runden som åpner for oljevirksomhet i Vesterålen og Lofoten. Alle regionene er verdifulle og sårbare naturområder.

Da Barentshavet ble utlyst, skjedde det rett etter at statsminister Solberg hadde hatt møte med president Obama og avtalt at alle krefter skulle legges i arbeidet med å beskytte naturområder og artsmangfoldet – med særlig vekt på det sårbare arktiske miljøet! Og Lofoten og Vesterålen ble utlyst ikke bare på tross av avtalen med Venstre og Kr.F. om å bevare disse enestående verdifulle områdene, men også på tross av betydningen disse har for videreføring for livet i Atlanterhavet og Nordishavet.

Men dette brydde ikke regjeringen seg om, – ytterligere oljefinansiert velstand var viktigere.

Og dette på tross av at Norge har hatt en lederrolle i FN for å begrense de globale klimautslippene og miljøskadene fra den overdrevne forbrukskulturen vi er en ledende representant for.

Allerede i 1987 hadde Norge (ved statsminister Gro Harlem Brundtland) ansvaret for den første globale miljørapporten som beskrev de enorme miljøskadene vestens forbrukerkultur medfører. Og det ble oppfordret til at de skadelige klimagass-utslippene skulle reduseres fra 5,3 milliarder tonn pr. år ned til 3,5. Siden den gang er de øket til 9,5 milliarder tonn. Og norske utslipp er økt med nesten 5% siden 1990 – til tross for løfter om å redusere dem.

I 2015 undertegnet Norge Paris-avtalen om å begrense utslipp av klimagasser slik at Jordens temperaturøkning ikke overstiger maks. 2 grader, med mål om å begrense stigningen til 1,5 grader. Og Norge lover å redusere sine utslipp med 40% sammenlignet med 1990-nivået.

Men hva gjør vi for å nå målet og holde våre løfter?

Ingenting som bidrar til at utslippene reduseres!

Vi bare snakker om det, og lover og ønsker å redusere – men gjør det slett ikke.

Akkurat som Peer Gynt.

Hans tjente penger på å selge avguder i Afrika – og deretter sende prester. Og solte seg i glansen fra pengene han hadde tjent da han kom hjem.

Vi blir styrtrike på å pumpe olje som slipper drivhusgasser ut i atmosfæren – mens vi soler oss i glansen både fra vår velstand og fra vår status som internasjonal miljønasjon.

Norsk senter for klimaforskning (Cicero) sier at det er stor avstand mellom politikernes snakk om klima – og deres evne til å gjennomføre nødvendige tiltak for å begrense utslippene!

Og internasjonale klimaforskere har lenge påpekt at det kreves dramatiske tiltak allerede før 2020 hvis det vedtatte 2-graders målet skal kunne nås!

Dette målet har altså Norge vedtatt, men vi gjør ingen ting – annet enn å fortsette våre utslipp.

Og åpner for boring i nye områder – denne gangen i de mest sårbare naturområdene. Slik at vår enorme velstand og forbruk kan videreføres.

Politikerne burde alle få sin Peer Gynt pris – prisen til hykleren.

Men kanskje der er flere som burde få den?

For det er vi, folket, – du og jeg – som velger dem, og gjenvelger dem!

Hvis vi mener at vi selv ikke er en del av hyklerne, burde vi gå ut og markere det – i gatene. Og mobilisere for å tøyle vårt eget forbruk, tøyle næringslivet som produserer det hele – og politikerne som gjør hva som helst for å bli gjenvalgt!

Les Jans tidligere blogg-innlegg

Hør «Verbal ulydighet» 09:00 fredager, reprise klokken 15:00.
Også tilgjengelig som podkast.

Lesere og lyttere kan kommentere under, eller skrive inn med egne meninger og motsvar til studio@ordentligradio.no. Merk mailen «verbal ulydighet» i emnefeltet. Send gjerne også med lydopptak; disse vil kunne bli spilt av under programmet.

Blogg: Skal myndighetene betale for vår reproduksjon?

Jan K Eckbo

Myndighetene har foreslått å sette strammere grenser for hvem som skal få hjelp til assistert befruktning. Aldersgrensen foreslås senket til under 39 år. Og dette er det blitt mye debatt om. De fleste går imot den foreslåtte innskrenkningen, først og fremst fordi det er synd på barnløse kvinner og at det er urettferdig at bare de velstående skal kunne få hjelp ved å betale selv, mens de mindre velstående ikke har råd.

Men hvorfor skal det offentlige – mao. du og jeg – betale for at andre skal få barn?

Vi mennesker er fra naturens side godt utstyrt til å reprodusere oss. Det viser utviklingen fra vi – Homo Sapiens – først gjorde vår entre her på jorden for kanskje 200.000 år siden.

Fra å være noen få tusen den gangen, ble vi rundt 200 millioner ved begynnelsen av vår tidsregning for 2000 år siden. Så rundet vi milliarden rundt år 1800, deretter 3 milliarder i 1960 og nå er vi flere enn 7 milliarder. FN beregner at vi vil runde 8 milliarder rundt 2025.

Det er åpenbart ikke noe i veien med vår evne til å reprodusere oss – frivillig og uten hjelp.

Samtidig har flere vestlige land opplevd en synkende befolkningsvekst fordi den innfødte befolkningen ikke reproduserer seg i tilstrekkelig grad. Dette er myndigheten bekymret over, de hevder at utviklingen undergraver vår fremtidige velstand: vi blir for mange gamle som ikke jobber og for få unge som må dra lasset alene – med de gamle som passasjerer.

Men det er ikke bekymringen for velferdsstaten som nå får kvinnene til å gå på barrikadene for å sikre at staten fortsetter å betale for vår reproduksjon hvis vi ikke får det til på egenhånd. Det er noe langt mindre altruistisk.

Flere hensyn ligger bak protestene, og for de aller fleste kan disse samles i et EGOET som ikke synes å ha noen grenser. Hele samfunnsutviklingen er formet for å tilfredsstille våre lyster, begjær og stolthet. Vi er blitt et «se på meg» samfunn hvor alt kan ofres, bare det bidrar til et større og mer synlig ego.

Vi arbeider oss syke for å få råd til å kjøpe alt det vi slett ikke trenger – bortsett fra for å polere våre ego. Vi stresser, møter veggen, sender småbarn og unge på oppbevaringsinstitusjoner – på kennel – for at de ikke skal være i veien og hindre oss i vår egen karriere og lønnsutvikling. Og over alt omgir vi oss med speil, både tradisjonelle så vel som andre mennesker og sosiale medier, som vi kan speile oss i for å skinne i vår egen glans.

I dette kjøret etter gullkalven, ryker både ekteskap og helse. Og fordi årene går, også ofte evnen til reproduksjon. Kvinnene lar karriere, inntekt og selvrealisering gå foran familie og barn.

Menn er forresten ikke det døyt bedre – de dyrker sine ego på samme måten som kvinnene. Og de har gjort det mye lenger. Men de mister altså ikke i samme grad evnen til å reprodusere pga. høy alder.

Barnløshet er – for de aller fleste – selvforskylt.

Ego har gått foran kjærligheten til familie og barn.

Det hevdes at det er en menneskerett å få barn – men det er det selvfølgelig ikke! Det er et privilegium – som de fleste får del i. Hvis de skikker sine liv som naturen opprinnelig planla.

Det er også et paradoks at vi i dag i det hele tatt vurderer assistert befruktning – i en verden hvor millioner av barn er foreldreløse og på flukt. Drevet av sult, fattigdom og krig – på søken etter noen som kan ta vare på dem.

Noen som kan gi dem trygghet og kjærlighet – og et hjem.

Og så går vi – som har overflod av det meste – hen og planlegger kunstig produksjon av mennesker!

Fordi da reproduserer vi våre egne gener.

Egoismens omfang og dybde synes å være uten grenser.

Hadde vi virkelig vært omsorgsfulle og gode mennesker, hadde vi – både de barnløse og andre – grepet muligheten til å gi hjemløse barn en ny familie. Det ville berike våre liv som bare barn kan. Og det ville kunne løse befolkningsnedgangen og det mange oppfatter som en trussel mot velferdssamfunnet

Men de fleste tenker ikke slik. Ganske enkelt fordi andres barn ikke er like gode som ens egne. De har ikke våre gener! Som om det overhode har noen betydning for omsorg og kjærlighet.

Det har imidlertid betydning for ens EGO – for «meg, mitt og mine» – holdningen i vårt samfunn.

Det hele vitner om et menneskesyn som burde vekke skam tvers i gjennom sjelen.

En liten gruppe kvinner er motstandere av offentlig finansiert barneproduksjon ut i fra et miljøperspektiv. Vi er allerede alt for mange mennesker på Jorden, hevder de, og det store antallet er i ferd med å fullstendig ødelegge Naturen – selve livsgrunnlaget som vi alle er avhengige av. Også våre barn.

Men det er ikke det store antallet mennesker som er selve drivkraften i de enorme naturødeleggelsene vi er vitne til. Der er helt andre drivkrefter ute og går: en enorm skjevhet i fordelingen av godene, en enorm fråtsing og overforbruk – og et tilsynelatende ubegrenset ønske om alltid å skaffe seg mer.

Og bak det hele ligger den neste uimotståelige fristelsen til alltid å ville dyrke sitt ego, – til å utvikle «meg, mitt og mine» – samfunnet.

Hadde vi tøylet vårt ego og rettet blikket bort fra oss selv, ville vi omfavnet foreldreløse barn og gitt dem nye hjem. Vi ville vist omsorg for fremmede og fordelt, og tøylet, vår overflod.

Og gjennom en slik livsførsel ville Naturen blomstre – til glede for oss selv og fremtidige generasjoner.

Det at vi i det hele tatt mener at myndighetene skal finansiere en barneproduksjon, reflekterer en uforstand, en kynisme og et egoistisk menneskesyn som synes å være grenseløst.

— Jan Kerr Eckbo

Les Jans tidligere blogg-innlegg

Hør «Verbal ulydighet» 09:00 fredager, reprise klokken 15:00.
Også tilgjengelig som podkast.

Lesere og lyttere kan kommentere under, eller skrive inn med egne meninger og motsvar til studio@ordentligradio.no. Merk mailen «verbal ulydighet» i emnefeltet. Send gjerne også med lydopptak; disse vil kunne bli spilt av under programmet.

Blogg: Om Tesla og Einstein

Jan K Eckbo

De fleste av oss har hørt om Tesla og Einstein, men hva vet vi om dem – disse to personene som kom til å prege ikke bare verden på sin egen tid, men hele verden i overskuelig fremtid?

Hva gjorde de – og hvorfor ble de så berømte?

La meg begynne med å fortelle litt om Nicola Tesla, mannen som virkelig utviklet elektrisitetsteknologien vi i dag er omgitt av, og som mange mener «oppfant det 20. århundret».

Han ble født i 1856 i Øst-Europa (i dagens Croatia) hvor han også fikk sin utdannelse. I 1884 flyttet han til USA og ble ansatt av oppfinneren og industrimannen Thomas Edison. Hos Edison var oppgaven hans å forbedre Edisons likestrømbaserte elektromotorer og generatorer – og Tesla ble lovet en bonus på $50.000 hvis han lyktes (Teslas lønn var da $18 i uken). Og det gjorde han – men Edison gikk tilbake på sitt ord og nektet å utbetale bonusen, noe som medførte at Tesla sluttet og begynte i stedet å arbeide med industrialisten George Westinghouse som ønsket å konkurrere med Edison, men som manglet strømkompetanse. Den fikk han til de grader med Tesla!

Tesla var overbevist om at Edison var på feilspor når han la hele sin prestisje – og sin formue – i å utvikle elektriske kraftforsyningsnett basert på likestrøm – m.a.o. den type strøm vi får fra batterier. Slik strøm har lave spenninger og er upraktisk for distribusjon over lengre avstander. Med Edisons konsept ville det derfor være nødvendig med nye kraftstasjoner omtrent hver 1,5 – 2 km., noe som passet Edison godt, for han tjente penger på å selge kraftstasjoner!

Tesla, derimot, utviklet vekselstrømkonseptet – og dette var likestrømmen suverent overlegent: vekselstrøm kan produseres med svært høye spenninger og distribueres over store avstander med minimale tap av energi. Og denne vekselstrømmen kunne omformes til hvilken som helst spenning brukeren ønsket, i motsetning til Edisons likestrøm hvor brukeren måtte ha egne kraftverk for hvert spenningsnivå.

Det brøt ut en «strøm-krig» mellom Edison på den ene siden, og Tesla og Westinghouse på den annen. Edison satset all prestisje og nesten hele sin formue for å vinne denne krigen og overbevise verden om at likestrøm representerte fremtiden, ikke vekselstrømmen til Tesla og Westinghouse. Krigen som ble både blodig og brutal, varte i ti år!

Heldigvis vant Tesla/Westinghouse og Edison tapte.

For med Edisons likestrøm hadde vi ikke fått den nesten ufattelige og mirakuløse utviklingen av elektrisitetsteknologi som fant sted med vekselstrømmen til Tesla. Han utviklet elektriske motorer og generatorer, radioteknologi og trådløs overføring av elektrisk kraft, fjernstyrte roboter, turbiner og fly som kunne ta av vertikalt (VTO-fly), og mye mer. Og hans motorer og generatorer brukes fremdeles!

I hvilken grad han ruvet innen utviklingen av elektrisitetsteknologien vi i dag omgir oss med, gir utsagnet til en av næringstoppene på den tiden, inntrykk av:

«Hvis vi skulle fjerne fra den industrielle verden alle resultatene fra Teslas arbeide, ville industriens hjul slutte å gå rundt, de elektriske bilene og togene ville stanse, byene ville bli mørklagte og møllene ville spinne kraftløse og dø. Hans navn markerer en epoke i utviklingens vitenskap.»

Nicola Tesla levde i mange år i sus og dus i sin suite på luksushotellet Waldorf Astoria i New York, omgitt at samfunnets mest prominente skikkelser, men han døde til slutt ensom og i fattigdom!

Albert Einstein derimot, var hverken prangende eller levde i sus og dus – men han hadde minst like stor påvirkning på utviklingen av våre moderne samfunn. For det var han som skjøv Isaac Newton ned fra tronen for dem som best forsto den fysiske verden. Den posisjonen hadde Newton hatt i to hundre år – gjennom hele den industrielle revolusjonen og frem til mirakelåret 1905 da Einstein, bare 26 år gammel, publiserte sine korte, vitenskapelige artikler som skulle forandre verden. Det han i ettertid huskes best for, er hans forklaringer på hvorledes universet egentlig fungerer – de forklaringene vi gjerne omtaler som Einsteins relativitetsteorier, for det var to av dem. Men det vi har mest glede av i det daglige, er oppdagelsene han gjorde omkring lys og mulighetene for å produsere elektriske impulser ved hjelp av sollys – den såkalte fotoelektriske effekten. Uten disse oppdagelsene ville vi ikke hatt vår moderne teknologi dag – teknologi som TV, video, datamaskiner, mobiltelefoner, internet, osv. At disse er resultater av Einsteins fotoelektriske effekt, tenker vi ikke så mye på, men uten dem hadde mange av oss blitt ganske frustrerte!

Pussig nok er det han er mest kjent for, relativitetsteoriene (den første ble publisert i mirakelåret 1905, den andre i 1916) – og ligningen E=mC2 – denne ligningen som viser at det er sammenheng mellom masse og energi, noe av det folk skjønner aller minst av! For relativitetsteoriene viser at gravitasjonskraften til Newton – den som Newton mente hadde umiddelbar virkning selv på de fjerneste delene av universet(!), og den som skulle holde galakser og solsystemer på plass – og Jorden i bane rundt solen og få legemer til å falle, – den eksisterer ikke!

Der finnes ikke noen tiltrekningskraft mellom legemer, sier Einstein. At ting faller, er en illusjon, for de faller ikke, de beveger seg bare med forskjellige hastigheter i forhold til hverandre. Og det er dette relativitetsteoriene forklarer – at massene til alle himmellegemene omkring, som stjerner og planeter og sorte hull, krummer verdensrommet og påvirker retningen de beveger seg i. De tiltrekkes ikke av noe, men følger det «kuperte terrenget» som verdensrommet blir når massene påvirker det.

Og disse teoriene viser at alt faktisk beveger seg i rette linjer i en «rom-tid sammenheng»!

Forstå det den som kan!

Alt dette kom Einstein frem til, etter å ha fundert over lyset i 16-års alderen, og etter å ha grublet i et trekkfylt, lite rom mens han studerte fysikk i Bern i Sveits.

Ble han umiddelbart berømt – og rik?

Nei, andre vitenskapsfolk trodde ikke noe på ham og hans teorier om lys og gravitasjon. For de «visste» at Newton hadde rett.
Men til slutt – etter nesten 20 år – fikk Einstein den anerkjennelsen han fortjente. Men rik ble han ikke – han brydde seg ikke om penger. Han var mest opptatt av å tenke – å filosofere omkring naturens mysterier.

— Jan Kerr Eckbo

Les Jans tidligere blogg-innlegg

Hør «Verbal ulydighet» 09:00 fredager, reprise klokken 15:00.
Også tilgjengelig som podkast.

Lesere og lyttere kan kommentere under, eller skrive inn med egne meninger og motsvar til studio@ordentligradio.no. Merk mailen «verbal ulydighet» i emnefeltet. Send gjerne også med lydopptak; disse vil kunne bli spilt av under programmet.

Blogg: Strikkverdier og strikkmoral

Jan K Eckbo

Våre grunnleggende verdier er elastiske som en strikk – men skal de være det?

A-magasinet beskrev for en tid tilbake hvorledes vi moderne mennesker har forandret våre grunnleggende verdier – sammenlignet med de verdiene våre forfedre hadde opp gjennom historien og frem til for noen generasjoner siden. Inntil for omtrent femti år siden, hadde vi en offentlig og akseptert liste over våre dårligste egenskaper, de såkalte «Bibelens syv dødssyndene». Altså en samlet oversikt over de verste egenskapene vi mennesker kunne ha. Og egenskapene som ble nevnt, fungerte som varsellamper og røde lys for hvorledes vi IKKE skulle oppføre oss og leve våre liv.

De fleste av oss i dag aner vel knapt at der noen gang har vært en slik liste, men det har det altså vært. Og for mange av våre medborgere i dag eksisterer den fremdeles og benyttes for å skille mellom gode og dårlig egenskaper.

For den som lurer på hvilke egenskaper denne listen over «dødssynder» omfatter, så er de: stolthet (hovmod), grådighet, begjær, misunnelse, fråtseri, vrede og latskap.

Men hvem var det som fant på å lage en slik liste – og er den i det hele tatt noe å bry seg om?

Det første spørsmålet er enkelt å besvare. Det var pave Gregor den store som for 600 år siden fikk denne listen over våre dårligste egenskaper utarbeidet, – og han hentet informasjonen fra Bibelen. Hvorvidt denne listen så er noe å bry seg om, er et vanskeligere spørsmål – for det går rett inn i problemstillingen rundt Utviklingslæren og hvorvidt livet på Jorden – inkludert du og jeg – er blitt til ved en ren tilfeldighet (som evolusjonstilhengerne hevder) eller om vi er skapt av Gud (som de religiøse hevder).

Det enkleste – på kort sikt – er selvfølgelig å ikke bry seg om gamle leveregler og advarsler mot et syndig liv, for da kan du stort sett gjøre hva du vil og leve ut alle dine lyster og begjær. Og det var nettopp det som sto sentralt i hele Hippierevolusjonen på 1960-tallet. Hippiene bestemte seg for å snu ryggen til Vestens etablerte samfunnsmoral og normer, og gjøre akkurat det som til enhver tid passet dem. Og det gjorde de til gangs – og uten hemninger. Den fullstendig frie livsstilen ble en norm, med fri og uhemmet narkotikabruk og sex med stort sett hvem som helst og når som helst. Arbeide og samfunnsbidrag, ansvar og etterrettelighet ble gjort narr av, og det ble en livsoppgave for hippiene å få alle andre i befolkningen til å følge deres eksempel. Og det greide de faktisk: for første gang i historien fikk den oppvoksende generasjonen de eldre til å følge deres eksempel. De eldre la egen, nedarvet etikk og moral til side og fulgte Hippiebevegelsens marsordre! Og våre vestlige samfunn ble forandret for alltid.

I kjølvannet fra denne samfunnsrevolusjonen som hippiebevegelsen utgjorde, fulgte både kvinnenes høyst berettigete frigjøringsbevegelse hvor de kastet åket som mannssamfunnet hadde lagt på dem, og den vidtfavnende såkalte selvrealiseringsbølgen som fremdeles preger vårt samfunn.

Å realisere oss selv er blitt livsmål for både unge og gamle, kvinner og menn – og hele vår kultur er blitt en «se-på-meg»-kultur. Våre verdier og vår livslykke er nå forankret i å dyrke oss selv og bli akseptert og sett opp til av våre omgivelser. Og med den stadig mer omfattende og intense reklame- og markedsføringsvirksomheten som internet og sosiale medier gir oss muligheter til, blir vi avhengige av nesten løpende tilbakemeldinger fra vår omgivelser for å få bekreftelse på vår egen suksess og det vi tror er livslykke. Og får vi ikke de ønskete tilbakemeldingene, går våre liv og vår lykke i grus.

I en slik tilværelse blir nedarvet etikk og moral – og advarsler om livets dødssynder – både uinteressante og meningsløse. For livet – og livslykke – dreier seg om her og nå. Fremtiden og langsiktige konsekvenser for både liv og sjel, skyves bort som noe ikke-eksisterende.
Som skrullete tåkeprat.

Men vi liker alle å omgi oss med et skjær av anstendighet og tilsynelatende hensynsfullhet og altruisme. Og gamle dyder som ære og kjærlighet lyder fremdeles godt i våre omgivelser, mens grådighet, begjær, misunnelse og egoisme fremdeles kjennetegner skamfulle egenskaper.

Problemet oppstår når dydene kommer i veien for den livsførselen vi ønsker å leve, mens de skamfulle egenskapene lar oss gjøre nettopp det vi ønsker.

Hva gjør vi da?

Jo, vi tøyer, vrir og omdøper!

Vi beholder navn på dyder vi gjerne vil kle oss med, men gir dem nytt innhold. Likeledes omdøper vi syndige egenskaper vi ikke ønsker å vedkjenne oss – og gjør dem til hedersbetegnelser.

Det hele for å kunne realisere oss selv.

Således er det gamle begrepet «ære», som opprinnelig innebar indre kvaliteter som oppofrelse, sannferdighet og altruisme, nå blitt betegnelsen på en livsførsel som i realiteten er selvsentrert og egoistisk. Og kjærlighet, som opprinnelig var en omsorgsfull livsførsel som ikke søkte seg selv, blitt betegnelsen på det som egentlig er begjær. Samtidig har vi pyntet på de dårlige egenskapene misunnelse og grådighet, og kaller dem rettferdighet når andre får mer enn en selv.

Og den verste av alle de gamle dødssyndene, stolthet, som er samlebegrepet for alle de dårlige egenskaper forbundet med egoisme og selvopptatthet, er blitt løftet opp til å bli en hedersbetegnelse!

På denne måten kan vi leve våre liv som vi vil, drevet av lyster og begjær – og uhemmet av gamle moralbegreper som tidligere søkte å tøyle vår forfedres liv. I stedet kler vi oss i disse tidligere tiders hedersbetegnelser og dyder, samtidig som vi lar, uten hemninger, våre sletteste egenskaper styre vår liv. Og dette får vi til ved å la våre verdier og vår moral være fleksible og elastiske som strikk.

Rett og galt er ikke lenger noen absolutte begreper, men er situasjonsbetingete.

Det som tjener min sak og mine behov, er riktig, mens det som ikke gjør det, er galt.

Og slik kan vi fortsette inn i fremtiden og la våre sletteste egenskaper styre våre liv, men vi fremstår som rene og uskyldige. Det får vi til ved å være fleksible og la den hvite kappen få drapere alt vi gjør, uansett hvor grumsete og skittent det er.

Spørsmålet blir likevel om Fanden blir god og snill selv om han ikler seg prestekappen?

— Jan Kerr Eckbo

Les Jans tidligere blogg-innlegg

Hør «Verbal ulydighet» 09:00 fredager, reprise klokken 15:00.
Også tilgjengelig som podkast.

Lesere og lyttere kan kommentere under, eller skrive inn med egne meninger og motsvar til studio@ordentligradio.no. Merk mailen «verbal ulydighet» i emnefeltet. Send gjerne også med lydopptak; disse vil kunne bli spilt av under programmet.