Blogg: Når samfunnet sprekker og smuldrer opp, er vi alle medskyldige!

Jan K Eckbo

Det har vært en interessant opplevelse å følge valgkampen og det politiske livet i USA i høst. Det er mye vi kan lære av det som er skjedd – og av de underliggende samfunnsforholdene som skaper slike «rystelser». For vi finner tilsvarende forhold stort sett over alt i Vesten. Og de skaper frustrasjoner og kraftige reaksjoner i folkegruppene som blir oversett eller synes de blir oversett og får for lite – eller mindre enn andre. Misunnelse og selvopptatthet er drivkrefter som ikke må oversees – de kan være voldsomt sterke, og de finnes i oss alle!

Så bortsett fra at Trump er en «uspiselig» fyr (vulgær, løgnaktig, hyklersk, demagogisk, selvsentrert og egoistisk – for kun å nevne noen av hans mindre sjarmerende kvaliteter), så gjør vi en stor feil hvis vi ikke forsøker å se – og forstå – samfunnsmønstrene som ligger bak, og som sprer seg som ringer i vannet i de fleste vestlige samfunn.

Norge vil også bli berørt, men enn så lenge dekker vi over det som skjer nede i samfunnsdypet, med et voldsomt pengebruk: for de fleste blir fornøyd når de får penger kastet etter seg. Som sagt, å få tilfredsstilt egne behov – selvsentrering – driver de fleste. Den overskygger evnen til å ta et skritt tilbake for å se helheter og de store sammenhenger så vel som en bredere rettferdighet – og fornuft.

Men hva skjer når den norske pengekassen går tom og «hestene begynner å bite» også her på berget? Hvilke hester vil bite mest, og hvilket spetakkel blir da toneangivende?

Joda, det kan bli uro og bråk i lille Norge også.

Viktige forhold som påvirket den politiske «revolusjonen» i USA og vil påvirke den fremtidige utviklingen både der og i Europa, er forhold hvor de fleste av oss bidrar på en eller annen måte. De omfatter:

  • Kapitalkreftene, de som har styrt og kontrollert det meste av nasjonalt og internasjonalt næringsliv- de som har sikret seg kontrollen med 99% av verdiene – og ønsker mer

  • De sosialdemokratiske kreftene, både de politiske, fagorganisasjonen som i Norge omfatter de fleste stemmegivere (men som i andre land utgjør «venstresiden») – har påvirket hele samfunnspolitikken og fulgt Den nordiske modellen for å bygge opp en sterk statsmakt og mektige byråkratier

  • De store distriktene langt borte fra bysamfunnene, særlig i USA – de identifiserer seg ikke med «elitene» i de store byene, som «Wall Street» og de politiske «innavlsmiljøene»

  • De konservative tros-samfunnene som føler at samfunnsutviklingen de siste 50 årene har ødelagt nedarvete verdier og skapt en bred oppløsningstendens hvor egoet står i sentrum

  • Sosialdemokratenes forkjempere – særlig de venstreliberale – som mobiliserer til kamp, ofte med voldelige midler, for å hindre at godene de har oppnådd de siste 50 årene, kanskje rulles tilbake av «høyrekreftene»

  • Alle de andre, og ofte mindre, særinteressene som i stadig større grad benytter opptøyer og vold for å fremme sine egne saker, inkludert landbruksinteressene, EU-motstandere, globaliseringsmotstandere, miljøforkjempere og miljø-motstandere, innvandrermotstandere, forkjempere for segregering og styrking av «de hvites» rettigheter (White Supremacy), feministbevegelser, ytterliggående religiøse grupperinger, urbefolkninger, osv.

Hele dette omfattende problemkomplekset skal jeg reflektere litt omkring i de neste bloggene.

Så hvis du er interessert – så følg med!

Lesere og lyttere kan kommentere under, eller skrive inn med egne meninger og motsvar til studio@ordentligradio.no. Merk mailen «verbal ulydighet» i emnefeltet. Send gjerne også med lydopptak; disse vil kunne bli spilt av under programmet.

Blogg: Stolthet og ære – det er vel gode egenskaper?

Jan K Eckbo

Vi liker å være stolte og vi liker å være ærefulle – og det må jo være bra?

Vi er stolte når norske skiløpere vinner, og vi er stolte når våre barn lykkes.

Vi er også stolte når vi selv lykkes, når vi får ros på arbeidsplassen eller hederlig omtale i avisene. Vi er også stolte når vi endelig har fått de klærne, det utstyret, den bilen eller den boligen vi har «siklet etter» lenge. Og et flott landsted i et prestisjeområde, eller en stor båt med mange hestekrefter, gjør oss virkelig stolte.

Alt dette gir oss en god følelse – vi blir glade og fornøyde, og vi bretter opp ermene for å gå løs på nye oppgaver hvor vi også håper å lykkes, slik at vi får mer – og kan fortsette å være stolte.

Vi er også opptatte av vår ære: at andre omtaler og behandler oss med den respekten vi mener vi fortjener. For ære er viktig. Den sier noe om vår status blant våre medmennesker – og i samfunnet. Og vi ønsker selvfølgelig å ha høy status – og bli sett opp til. Men selvfølgelig ikke høyt og brautende, og ikke med for mye oppstyr -det gjør oss forlegne. Men vi liker å vite at respekten er der uten å måtte stå frem og bli hyllet. Vi liker å vite at vi er respektert, men samtidig kunne stå frem og være beskjedne, å kunne late som at vi mener oppmerksomheten ikke er fortjent (selv om vi egentlig mener den er det – inne i oss). For beskjedenhet er jo en dyd, og det er bra å kunne fremstå med en kledelig beskjedenhet. Det gir oss enda mer respekt hos andre. Så vi holder våre selvtilfredse tanker inne i oss.

Men blir det for stille rundt oss, liker vi ikke det heller. For det er godt å få jevnlige bekreftelser på at har respekt hos andre. Det gir oss god selvfølelse, – og en god selvfølelse er viktig. Da er det lettere å være trivelig mot andre.

Det er som på andre områder, har vi selv fått tilfredsstilt våre ønsker og behov, er det lettere å gi litt til andre.

Derfor er stolthet og ære gode personlige egenskaper – ikke sant? Og derfor oppdrar vi våre barn til å bli stolte og oppføre seg slik at de blir behandlet med ære av andre (i dag kaller man det respekt). Det gir selvtillit og anseelse, som også er viktige egenskaper hvis livet skal bli godt.

Men går vi tilbake i historien, oppdager vi at av alle menneskenes dårlige egenskaper, var stolthet den verste. For den er forankret i menneskers ego, i menneskers selvopptatthet. Og selvopptatte og selvsentrerte mennesker er det verste som finnes – mente man. Slike mennesker har alltid minst to – og kanskje flere – agendaer. Den egentlige agendaen, den som ligger i bunn og driver alt man gjør, er den selvsentrerte agendaen. Den som har som mål å sikre seg ting, posisjoner, oppmerksomhet – og ære. Alle de andre agendaene, er der for å kamuflere eller pynte på våre egentlige mål: å oppnå noe for oss selv.

For ære i vår kultur er også selvsentrert: den gir oss oppmerksomhet, et godt selvbilde. Og når andre viser oss ære, kan vi speile oss i glansen og få et enda bedre speilbilde – et enda større ego.

Men den klassiske æren – den som filosofene i Antikken snakket om, hadde med vår indre kvalitet å gjøre. Om vi var opptatte av å gjøre godt for andre – uten å få noe igjen, uten å håpe at vårt selvbilde ble polert, uten å være opptatte av å bli respektert av andre. For gjorde man ærefulle ting – drevet av altruisme og et ønske om å gjøre gode ting for våre medmennesker, og ikke et skjult ønske om å oppnå fordeler – så var man et ærefult menneske. Og det er en egenskap som vi selv kan utvikle og som ingen kan ta ifra oss.

Dagens ære – og vår stolthet – er det motsatte av hva Antikken mente var ærefult og godt.

Men vi har forlatt denne kunnskapen og denne forståelsen – for den begrenser oss. Den begrenser vårt ego.

Vi trives i et «meg, mitt og mine» – samfunn. Uten å tenke på hva slags samfunn vi er med på å utvikle.

Og undres du på om du selv egentlig er selvsentrert – en egoist, så kan du jo spørre når du gjør noe: hvem gjør du det egentlig for. Deg selv – eller noen andre (og med «noen andre», menes ikke andre i familien – for de er en del av deg selv)?

Les Jans tidligere blogg-innlegg

Hør «Verbal ulydighet» 09:00 fredager, reprise klokken 15:00.
Også tilgjengelig som podkast.

Lesere og lyttere kan kommentere under, eller skrive inn med egne meninger og motsvar til studio@ordentligradio.no. Merk mailen «verbal ulydighet» i emnefeltet. Send gjerne også med lydopptak; disse vil kunne bli spilt av under programmet.

Blogg: Gjør vi oss selv og våre barn dysfunksjonelle?

Jan K Eckbo

Den elektroniske kommunikasjonsteknologien – internet – er en fantastisk oppfinnelse. Det er også datamaskinene, mobiltelefonene og programvarene som lar oss utfolde oss både privat og i arbeidssituasjoner. Denne teknologien og utstyret som anvender den, er blitt en integrert del av våre liv – og våre samfunn ville ikke fungere uten dem. De har også medført enorme forbedringer i hvorledes vi utfører arbeidsoppgaver og kommuniserer med hverandre. Alt skjer raskere og mer effektivt, og vi kan være i kontakt med mennesker og innhente informasjon fra alle steder på kloden – med lysets hastighet.
Men for oss som privatpersoner har det hele fått en utvikling som minner om hva som skjer når en flokk unger slippes inn i en godteributikk med selvbetjening uten kontroll: de fråtser seg syke. Og hvis ingen stopper dem, risikerer noen å spise seg i hjel. Hvis det skjedde, ville vi skylde på betjeningen – de voksne – for de skulle ha grepet inn og stanset galskapen.
Vår bruk av sosiale medier har nådd et omfang og fått en karakter som er nær beslektet med spillegalskap. Vi har latt oss bli «hekta» fordi vi har kastet selvkontroll og begrensningenes fornuft over bord. Og vi fråtser i teknologiens muligheter og løper omkring med propper i ørene, maskiner i hendene og skjermbilder foran øynene, mens blikket er fjernt og tankene helt andre steder enn der vi er fysisk. «Multitasking» kalles det, og vi tror det er flott. Men det er en besettelse – og det synes på oss.
Vi er sammen med andre – familie, venner og bekjente – i hjemmet eller på tur, på kafè eller restaurant, i bilen, på toget eller i bussen, ja hvor som helst, men vi er slett ikke sammen med dem. Våre tanker, ideer og meninger deles slett ikke – for vi er ikke lenger sammen med vår familie, våre venner og bekjente. Vi er sammen med maskinene og utstyret vårt – og vi innretter våre liv etter disse og tilpasser oss selv, slik at vi hele tiden er tilgjengelig og «online». Og informasjonen vi mottar og formidler, er av typen vi finner i tabloider, «snakkebobler» i tegneserier eller på etiketter og i kjappe reklamebudskap. Det hele er overfladisk og uten refleksjoner, innholdsløst og uten dybde – som vannpytter på fortauet. Men vi ser det ikke, for alle gjør det samme – og alle tror det er både dybde og viktige refleksjoner i informasjonen vi omgir oss med og er blitt en del av. Vi tror det, for vi vet ikke lenger hva refleksjoner og dybde egentlig er.
Lever vi på overflaten, blir vi som overflaten – overfladiske og grunne.
Det preger oss også på andre måter.
Vi mister evnen til å føre lengre samtaler om samme tema – og fremlegge begrunnete og reflekterte synspunkter. Og vi snakker i en-stavelsesord og skriver tre-ords setninger med amputert bokstavbruk – som om vi sender SMS-meldinger.
Vi mister vår håndskrift og vi mister vår evne til å omgå mennesker og være når dem – i dybden. I sinn og sjel.
De unge driver denne utviklingen. De vet ikke bedre. Men de voksne, foreldrene, er også med – i høyt tempo. De burde visst bedre, men gjør det ikke. Også de er blitt hekta. Dermed har de abdisert sin foreldrerolle: de griper ikke inn og stanser galskapen. Alle er i ferd med å bli sosialt dysfunksjonelle – på datamaskinenes premisser!

Les Jans tidligere blogg-innlegg

Hør «Verbal ulydighet» 09:00 fredager, reprise klokken 15:00.
Også tilgjengelig som podkast.

Lesere og lyttere kan kommentere under, eller skrive inn med egne meninger og motsvar til studio@ordentligradio.no. Merk mailen «verbal ulydighet» i emnefeltet. Send gjerne også med lydopptak; disse vil kunne bli spilt av under programmet.

Blogg: Gjør vi oss dummere enn vi er? Våre synspunkter treffer oss i bakhodet – tar vi ansvaret?

Jan K Eckbo

De fleste av oss har fått med oss de mange kontroversielle, rasistiske og diskriminerende uttalelsene som Donald Trump har kommet med i løpet av valgkampen for å bli USAs neste president. Og han er, med rette, blitt kraftig kritisert for disse av de fleste som ikke stemmer på ham. Kritikken har vært særlig sterk fra den liberale delen av samfunnet – den som gjerne omtales som «venstresiden».
I to generasjoner – siden det sosiale opprøret på 1960-tallet – er vårt samfunn og vårt samfunns institusjoner blitt formet av samfunnets venstreside. Og stort sett alle toneangivende personer innen kunst og kultur, innen media og utdannelse, og inne kirken og politikken, har støttet venstresidens katekisme om personlig frigjøring og selvrealisering. Denne katekismen var særlig rettet mot seksuell frigjøring og en slags radikal, personlig uavhengighet som til og med lar deg velge om du er gutt eller pike og om du vil gifte deg med en av samme eller motsatt kjønn. Vi er blitt opplærte til ikke å være fordomsfulle, men være åpne for alt – for alle synspunkter og alle former for livsførsel er like god. Alt er relativt, og ingenting er riktig eller galt – det hele avhenger av eget ståsted og eget utgangspunkt. Og ingen kan kreve å være modell for andre.
Alt dette passer godt inn i budskapet fra og meningene til Donald Trump som benytter seg til fulle av denne «relativitetsholdningen». Han etterlever venstresidens katekisme klarere enn de fleste – både i oppførsel, meninger og uttalelser. For hans mange rasistiske, diskriminerende og ofte groteske synspunkter er jo nettopp det: en markering av at alt er relativt, alt er like bra og alle har rett til å leve og tenke som de vil.
Ingenting er rett eller galt.
Mange ser på «Trump- bølgen» som ikke bare har skylt over USA, men også Europa, som det siste stadium i en fordummende prosess som har preget våre samfunn de siste 40-50 årene. Denne prosessen har medført at samfunn kastet stort sett alle nedarvete verdier ut av vinduet, alle er blitt oppmuntret til å realisere seg selv og den eldre generasjonen har sluttet å være veiledere for den yngre. De eldre er i stedet blitt opptatte av å være mest mulig lik de unge – og la de unge bli samfunnets nye veivisere.
I kjølvannet av denne utviklingen har vi får en voldsom fragmentering av samfunnet. Felles normer og samfunnsverdier som tidligere samlet oss og ga oss mening og retning i livet, er nå erstattet av en voldsom selvsentrering – en «meg, mitt og mine»-holdning som avler egoisme, grådighet og begjær. Og samfunnsgrupper i alle avskygninger, fra ytterste venstre til ytterste høyre, har grepet mulighetene til å dyrke seg selv og sitt. Dette har igjen – ikke uventet – avlet intoleranse og rasisme, undertrykkelse, hat og vold. Som igjen gir splittelse og konflikter.
Det bemerkelsesverdige er at det er venstresiden som har gått hardest ut og kritisert Trumps synspunkter og holdninger – han som har fulgt deres katekisme til fulle og vist hva den innebærer!
Forsto ikke venstresiden hva deres eget budskap innebar, og hva som ville skje hvis budskapet ble fulgte? Slik Trump har gjort. Når skal den ta ansvaret?

Les Jans tidligere blogg-innlegg

Hør «Verbal ulydighet» 09:00 fredager, reprise klokken 15:00.
Også tilgjengelig som podkast.

Lesere og lyttere kan kommentere under, eller skrive inn med egne meninger og motsvar til studio@ordentligradio.no. Merk mailen «verbal ulydighet» i emnefeltet. Send gjerne også med lydopptak; disse vil kunne bli spilt av under programmet.

Blogg: Da den yngre generasjonen overtok lederrollen og viste den eldre veien til en selvsentrert tilværelse

Jan K Eckbo

Den vestlige kulturrevolusjonen på 1960-tallet («Hippie-revolusjonen») forandret våre samfunn radikalt. Nedarvete verdier, regler og normer for hvorledes gode samfunn skulle formes, ble kastet ut av vinduet og stort sett alle rettet blikket mot seg selv. Og siden er de fleste av oss blitt stadig mer selvsentrerte – opptatte av «meg, mitt og mine».
Nå har unge mennesker alltid protestert mot de eldre – og selv Platon klaget over «den håpløse ungdommen» for 2300 år siden – men etter noen år i opposisjon, fant de unge tilbake til de samfunnets grunnleggende, tradisjonelle verdier og videreførte disse.
Men altså ikke etter samfunnsrevolusjonen i 1966-67, – da var det de eldre som valgte å følge de unge. Og noen år senere – på fra 1970-tallet og utover – begynte stort sett alle å «realisere seg selv». Eller snarere, de trodde de gjorde det da livet ble dreiet for å realisere alle sine lyster og behov. Hele vår kultur ble forandret fra å være indreorientert til å bli ytreorientert.
Stanford Research International og mange andre har gjennomført omfattende studier som beskriver hva som skjedde
Den indreorienterte kulturen, som preget storparten av befolkningen, var preget av ønske om å realisere oppgaver og mål som i stor grad var nedarvete. De ble indre drivkrefter som styrte livet – i stor grad uavhengig av hva andre mente. Individuell selvstendighet var typisk, og plikten til å ta ansvar og bidra til fellesskapet var stor. Likeledes ønske om å utforske, lære og forstå.
Så snudde det rundt, slik at omtrent to tredjedeler av oss ble ytreorienterte i løpet av en tiårsperiode. Vi ble ikke bare selvsentrerte og primært opptatte av egen lykke og egne behov, men vi ble også stadig mer opptatte av hva andre mente om oss. Vi ble avhengige av tilbakemeldinger fra våre omgivelser – fra gruppen vi til enhver tid valgte å omgås. Som om vi levde i en verden full av speil. Og disse tilbakemeldingene styrte våre behov og vår lykkefølelse, for målet var å alltid få gode tilbakemeldinger. Det viste at vi passet inn, at vi var en del av «gjengen».
Det ble ikke lenger noen fast retning i livet eller noen faste verdier som ble lagt til grunn for vår livsførsel. Alt dreiet seg om våre omgivelser og tilbakemeldingene vi fikk. Og når disse forandret seg, noe de stadig gjorde, så forandret også vi oss.
Den yngre generasjonen var særlig god til å dyrke sitt ego og være opptatt av seg og sitt – slik den alltid har vært. Men den fortsatte med dette da den ble eldre – og ble fulgte ikke bare av de enda eldre som oppga sine nedarvete verdier, men også av de yngre som hadde tillit til sine foreldre og fulgte dem. Derved ble utviklingen selvforsterkende – alltid drevet frem av de yngre som i begynnelsen fulgte fotsporene til de eldre, men ble raskt bedre og overtok snart lederrollen selv.
Der var ingen korreksjoner underveis. For de eldre som tidligere korrigerte og overførte tradisjonelle verdier, var nå mest opptatte av å passe inn blant de unge – og selv bli oppfattet som ung og moderne.
Og slik er de fleste av oss i dag.
Vi er blitt et samfunn hvor valpene viser flokken veien inn i fremtiden – og tror de vet hva visdom er.

Les Jans tidligere blogg-innlegg

Hør «Verbal ulydighet» 09:00 fredager, reprise klokken 15:00.
Også tilgjengelig som podkast.

Lesere og lyttere kan kommentere under, eller skrive inn med egne meninger og motsvar til studio@ordentligradio.no. Merk mailen «verbal ulydighet» i emnefeltet. Send gjerne også med lydopptak; disse vil kunne bli spilt av under programmet.

Blogg: Er du blant dem som alltid skal ha informasjon om kroppen din?

Jan K Eckbo

Bærbart utstyr for å måle og overvåke puls og andre kroppsfunksjoner er blitt svært populært i de senere år. Mange av oss synes å ha et nesten umettelig behov for å hvite hvorledes kroppen fungere, hvor god form vi er i, hvor langt og hvor raskt vi beveger oss, hvor mange kalorier vi har brukt, osv. Og dingsene som kommer i mange utgaver, er små og lette slik at vi kan ha dem på oss nær sagt hele tiden hvis vi ønsker. Og få løpende informasjon om hjerteslag, forbrenning, helse, osv. Det er viktig, sier produsentene som selger millioner av disse dingsene hvert år, for det bidrar til å få deg i bedre form og gjør deg sunnere og friskere. Mer enn 20% av amerikanerne har nå slike bærbare målere som Fitbit, Basis Peak og Apple Watch, og andelen øker.
Men hvor nyttige er de egentlig?
Flere omfattende studier av effekten av slike bærbare dingser for overvåking av kroppen din, er publisert og ble nylig presentert bl.a. i avisen USA Today. Og studiene slår fast at man enda ikke har kunnet demonstrere noen alminnelig nytte av utsyret – kanskje tvert imot. Det forklarer kanskje også hvorfor det viser seg at halvparten av brukerne slutter å benytte dem etter seks måneder. Men det medfører ikke at antall brukere går ned, for nye kommer stadig til – lokket av god markedsføring og troen på at utstyret vil få dem i form.
Men det viser seg at markedsføringen er villedende eller direkte feil. Hjertemålerne måler, for eksempel, rett som det er helt feil hjerterytmer, noen ganger alt for høye og andre ganger alt for lave. Og dette har, naturlig nok, skapt både bekymring og angst hos brukerne som tror målingene er riktige. Mange har oppsøkt leger pga. dette!
Flere andre studier har vist at dette bærbare måleutstyret heller ikke får folk i bedre form. For eksempel har unge, friske personer som benytter slikt utstyr mindre sannsynlighet for å gå ned i vekt enn personer som ikke benytter målere. Og bruk av sporingsutstyr som viser hvor og hvor meget du beveger deg, bidro slett ikke til at folk beveget seg mer. Positive målinger synes å gjøre folk tilbakelente og mindre interesserte, mens negative målinger gjorde folk motløse og pessimistiske mht. å nå sine mål.
Stort sett gjør dette utstyret ikke noe nyttig for brukerne, – men de har gjort produsentene glade. For de tjener gode penger på vårt jag etter utstyr og lettvinte løsninger – og vårt behov for å følge flokken og være kledd og utstyrt som de andre.
Men igjen viser det seg at det enkle er ofte det beste.
Mosjon kan vi få så meget vi ønsker av ved å bevege oss omkring i våre omgivelser. Og det er helt gratis!
Vår helse kan vi i tillegg ta vare på ved å spise alminnelig, sunn mat – som frukt, grønnsaker, grovt brød, fisk og magert kjøtt en gang i blant. Også det er rimelig og lettvint.
Alt som trengs er en reell vilje til å ta vare på kropp og helse – og et speil som viser tingenes tilstand.
Men det er vel her det egentlig skorter- vi ønsker ikke de enkle og gode løsningene. Snarere ønsker vi at teknologien skal løse våre problemer. Men det gjør den altså ikke!

Les Jans tidligere blogg-innlegg

Hør «Verbal ulydighet» 09:00 fredager, reprise klokken 15:00.
Også tilgjengelig som podkast.

Lesere og lyttere kan kommentere under, eller skrive inn med egne meninger og motsvar til studio@ordentligradio.no. Merk mailen «verbal ulydighet» i emnefeltet. Send gjerne også med lydopptak; disse vil kunne bli spilt av under programmet.

Blogg: De eldre var en gang veivisere, nå har de yngre overtatt – og de eldre tilpasser seg! Hvor ble det av foreldrerollen?

Jan K Eckbo

Vi mennesker har utviklet oss opp gjennom historien ved at den eldre generasjonen gikk foran den yngre og veiledet. Den viste hvorledes livets muligheter og utfordringer kunne håndteres og hvorledes gode liv kunne skapes. Og i denne lederrollen for de yngre sto særlig foreldre helt sentralt: det var deres oppgave å oppdra og utvikle sine barn – med støtte fra andre i familien og samfunnet for øvrig.
Men det har skjedd noe de siste femti årene – og særlig de siste 20-30 årene. Foreldre og den øvrige eldregenerasjonen har gitt opp sitt lederansvar og de facto overlatt samfunnsutviklingen til de yngre – som gladelig tar den uten overhode å vite hverken hva gode samfunn egentlig innebærer eller hvorledes de utvikles.
De siste ti-årene har de unge stort sett satt takt og tone for hvorledes samfunnet skal være i alt fra oppførsel, kunnskap og skikk og bruk (i den grad et slikt begrep i det hele tatt lenger gir mening), til livsform, påkledning og samfunnsdeltagelse.

Mens vårt samfunn er utviklet på basis av at alle i voksen alder (for tre-fire generasjoner siden var dette gjerne etter fylte 15-16 år!) skulle bidra til samfunnets utvikling, opplever vi i dag at samfunnsbidrag nesten er et ukjent begrep. Og i den grad man mener å vite hva det er, har man helt mistet av synet at et reelt samfunnsbidrag innebærer at du gir mer til fellesskapet enn du tar ut av det.
Hadde man forstått det, ville man ikke akseptert at så mange lever av og i offentlig sektor. For offentlig sektor er en samfunnsomkostning – den bidrar ikke i seg selv med mer til fellesskapet enn den tar ut. For den er betalt av fellesskapet.
Men forstå meg rett: alle moderne samfunn MÅ ha en betydelig offentlig sektor for å kunne fungere på en god måte. Det ville være både meningsløst og kostbart hvis ikke offentlig sektor hadde, for eksempel, ansvar for forsvar, sikkerhet og kommunikasjon; og utdannelse, helse og omsorg for de svakeste. Men når en tredjedel av befolkningen i arbeidsdyktig alder lever direkte eller indirekte av offentlig sektor, har det gått alt for langt.
Vi har nå fått en samfunnsform som ikke kan opprettholdes på lengre sikt, men vil klappe sammen. Slik den svenske velferdsstaten (Det svenske folkehemmet) gjorde det for snart 30 år siden. Når det skjer, ville det ramme alle hardt og brutalt – og særlig de svakeste i samfunnet.
Hovedproblemet ligger i at vi ikke lenger har en bred kultur for å BIDRA. For å gjøre mer for felleskapet enn felleskapet gjør for oss.
Den eldre generasjonen lærer ikke lenger dette til den yngre – at de må delta i samfunnsoppgavene og yte, hver på sin måte.
En slik opplæring begynner i hjemmet hvor det burde være en selvfølge at barn bidrar i hjemmets oppgaver og gjøremål fra de er 10-12 år gamle (og gjerne før).
Men denne oppdragelsesrollen tar ikke de eldre – for de er for opptatte av å følge i kjølvannet til den yngre generasjonen og bli som dem – nesten ensidig opptatt av seg selv. Alt er blitt «meg, mitt og mine».
Samfunnsansvar og plikt til å bidra er blitt helt fremmed – både for unge og eldre.
En dag sprekker «idyllen» – og det kan bli forferdelig vondt.
Og skylden har de eldre som har forsømt sitt lederansvar.

Les Jans tidligere blogg-innlegg

Hør «Verbal ulydighet» 09:00 fredager, reprise klokken 15:00.
Også tilgjengelig som podkast.

Lesere og lyttere kan kommentere under, eller skrive inn med egne meninger og motsvar til studio@ordentligradio.no. Merk mailen «verbal ulydighet» i emnefeltet. Send gjerne også med lydopptak; disse vil kunne bli spilt av under programmet.