Blogg: Vi lar oss forføre av liksom-vitenskap!

Jan K Eckbo bloggbilde 1

Nesten alt vi er omgitt av i vårt moderne samfunn, kan vi takke vitenskapen for. Og det er i dag nesten umulig å gjøre noe som helst i vestlige samfunn uten at vi på en eller annen måte trekker på vitenskapens kunnskap og resultater.

Dette gjelder uansett hva vi holder på med.

Vitenskapens utrolige utvikling begynte for omtrent 500 år siden da bl.a. Galileo la grunnlaget for vitenskapelig arbeidet med sine rullende kuler og astronomiske observasjoner. Og arbeidet ble videreført av utallige andre personer; mange er fremdeles godt kjente, men de fleste er gått i glemmeboken. Disse kunnskapssøkende personene utviklet de klassiske fagområdene fysikk, kjemi og biologi for å forstå Naturen og hvorledes den fungerer – både i universet, i våre synlige omgivelser her på Jorden, og nede på atomnivå. Og deres nesten spektakulære oppdagelser og kunnskapen de utviklet, ga oss en innsikt som gjør at vi forstår svært mye (men på langt nær alt) av det som skjer i verden. Og det er denne kunnskapen vi har tatt i bruk for å skape dagens samfunn.

Etter hvert som vitenskapen marsjerte fremover og presenterte sine oppdagelser – som for de fleste ble oppfattet som nesten mirakuløse – fikk personene bak utviklingen en nesten opphøyet posisjon. De ble sett på som forvaltere av endelige sannheter, – både Naturens og livets. Dette skyltes i stor grad at vitenskapen var i stand til å presentere teorier og lover som både beskrev – og kunne forutsi – naturens fenomener. Det, at disse lovene faktisk kunne beskrive naturens fenomener og hendelser gang etter gang, og med stor nøyaktighet, ga vitenskapen en enorm tillit. Og status.

Vitenskapens opphøyde posisjonen ble kraftig forsterket av at den også kunne forklare Naturen bedre enn Bibelen. Gang på gang viste vitenskapen at Kirkens forklaringer på hvorledes verden og livet var skapt og fungerte, var feil. Når dette skjedde, protesterte Kirken voldsomt – men måtte gi vitenskapen rett. Dette svekket selvfølgelig Kirken anseelse – og forsterket vitenskapens.

Denne utviklingen skjedde over tid, men ga som sluttresultat at et flertall i Vesten snudde ryggen til Kirken og betrakter nå Vitenskap som sannhet. Kirken er for mange blitt en anakronisme, et sted vi kan feire spesielle anledninger – men som er uten betydning for livet forøvrig.

Vitenskapens «sannheter» er blitt vår nye religion.

En slik posisjon, å bli ansett som forvaltere av «sannhet», ønsket selvfølgelig alle profesjoner. Og utdannete mennesker innen nær sagt alle typer fagområder – inkludert humaniora og samfunnsfagene – stormet frem og erklærte seg som «vitenskapsfolk».

Og vi har latt oss blende – og forlede til å tro at informasjon og påstander blir vitenskap bare de får betegnelsen «vitenskap» og «forskning».

Denne utviklingen er kraftig forsterket gjennom årene – særlig innen samfunnsfagene, men også innen de klassiske fagområdene fysikk, kjemi og biologi.

Man synes fullstendig å ha glemt – eller oversett – at vitenskap er en prosess for å avklare reell innsikt og overordnete sammenhenger. Og at vitenskap er en prosess under kontinuerlig utvikling, hvor ny og bedre innsikt erstatter gammel – fordi den beviselig er bedre.

Evnen til å beskrive sammenhenger og hendelser med teorier som eventuelt lar seg motbevise, er selve grunnlaget for, og utfordringen i, vitenskapelig arbeide. Virkelige vitenskapsfolk er særlig interesserte i å snakke med personer som kan underbygge hvorfor deres teoriene og påstandene er feil. For da kan kunnskapsnivået forbedres og nye teorier erstatte gamle.

Det er mye kunnskap og mange teorier som opp gjennom tidene er blitt kassert – fra teorien om flogiston (Lavoisier beviste at brennende materialer slett ikke avgav et stoff, flogiston, når det brant. Snarere kombinerte det seg med et stoff, oksygen), via den første atommodellen (plumpudding-modellen) til Newtons forklaring på gravitasjon (som Einstein viste var feil, gravitasjon er slett ingen tiltrekningskraft mellom legemer) og kjernepartiklene som endelige og udelelige (materie forklares nå – enn så lenge – med vibrerende energi som man slett ikke forstår, noe kvantemekanikken og usikkerhetsprinsippet så klart viser).

Dagens såkalte vitenskapsfolk soler seg i stor grad i suksessen fra sine forgjengere og tror at de har funnet endelige forklaringer. Om nødvendig manipulerer de egne forskningsresultater for å oppnå ønskete resultater. Og er overhode ikke interesserte i å tilegne seg kunnskap som viser at viktige teorier er mangelfulle eller feil – som Evolusjonsteorien, Klimateorien og Gen-teorien om vår helse og våre egenskaper. Og de er slett ikke interesserte i å forstå helt nye fagområder, som bevissthetsforståelse og parapsykologi, som viser at selve grunnlaget for den klassiske vitenskapen også kan være mangelfullt – eller direkte feil.

De fleste er blitt arrogante og sneversynte og har mistet de grunnleggende egenskapene for utvikling av vitenskapen: nysgjerrighet og kreativitet.

Snarere er de mest opptatte av å beskytte sine posisjoner og sin anseelse. De kler seg i vitenskapens kappe, men er i realiteten demagoger og sjarlataner.

Enda verre er det med alle dem, særlig innen samfunnsfagene, som tror de utvikler vitenskapelig kunnskap ved å håndplukke informasjon og data som er tilpasset egne meninger, og deretter anvende disse data i sammenlignbare analyser.

Ikke vet de hva objektiv informasjon er; ikke vet de hvorledes man utvikler representative modeller av en større virkelighet – de vet knapt hva modeller er; ikke kan de modellanalyse og ikke forstår de betydningen av å utvikle teorier som kan testes og eventuelt motbevises. De forstår ikke at modeller av en virkelighet som omfatter store antall personer, i seg selv forutsetter tusenvis av deltagere for å kunne oppnå tilnærmet riktige resultater. Man kan ikke lage en modell av en stor befolkningsgruppe ved å håndplukke 30 – 50 personer som analyseres. Slike analyser har ingenting med vitenskap å gjøre – uansett hvor mange ganger man anvender begrepene «vitenskap» og «forskning» for å beskrive dem. Resultatene er meningsløse i den store sammenhengen. Personer som driver med slik «kunnskapsutvikling» er ikke bare demagoger og sjarlataner – de er mer lik klovner.

Men vi lar oss forføre og fortsetter å dyrke vår nye religion – det vi er blinde nok til å tro er vitenskap, men som er liksomvitenskap.

Vi har sluttet å tenke selv, men følger blindt folkeforførerne – de falske profetene for vitenskapen – som soler seg i sin opphøyde status.

Både vi og vitenskapens representanter er på ville veier!

— Jan Kerr Eckbo

Les Jans tidligere blogg-innlegg

Hør «Verbal ulydighet» 09:00 fredager, reprise klokken 15:00.
Også tilgjengelig som podkast.

Lesere og lyttere kan kommentere under, eller skrive inn med egne meninger og motsvar til studio@ordentligradio.no. Merk mailen «verbal ulydighet» i emnefeltet. Send gjerne også med lydopptak; disse vil kunne bli spilt av under programmet.