Blogg: Vi ber om unnskyldning, men skammer vi oss?

Jan K Eckbo

Som jeg har beskrevet i min forrige blog, har vi bedt mange av våre medborgere om unnskyldning opp gjennom årene for smerte, urett, lidelser og trakassering vi har utsatt dem for – ofte gjennom et langt liv. Dette har vi for eksempel gjort overfor tatere, romafolket, barnehjemsbarn, krigsbarn, samer, krigsseilere, jøder som ble sent fra Norge til utryddelsesleire i Tyskland, krigsveteraner, uvitende pasienter på Rikshospitalet som ble prøvekaniner for nye behandlingsmetoder og Nordsjødykkerne.

Og nå diskuteres det blant politikerne om ikke også «tyskerjentene» også skal få en unnskyldning. Som jeg skrev tidligere, var det et stort antall norske kvinner – kanskje så mange som 100.000 – som hadde kjærlighetsforhold til tyske soldater. Og i mange tilfeller resulterte forholdet i at barn ble født – såkalte «tyskerbarn». Etter krigen ble disse norske mødrene, det var kanskje 2-3000 av dem, kalt «tyskertøser» av resten av den norske befolkningen. De ble utskjelt, mishandlet (gjerne snauklippet), sett på som forrædere, fratatt sitt norske statsborgerskap og sendt til Tyskland.

Hele vår nasjon skammet seg over disse kvinnene som hadde «gått over til fienden», og de er blitt sett på med forakt helt opp til vår tid.
Nå mener mange at de er blitt straffet nok, andre mener de ble urettmessig straffet – for de «fulgte bare sine hjerter og kjærlighetens vei».
Hva er det egentlig rett?

Hvis vi beveger oss litt under overflaten og avdekker de faktiske forhold, kan vi få helt andre bilder av situasjonen for over 70 år siden. Men de færreste gjør det, for vi har slått oss til ro med den virkelighetsbeskrivelsen myndighetene har gitt oss – disse myndighetene som delvis flyktet fra landet da krigen brøt ut, delvis selv så aktivt samarbeidet med tyskerne under krigen og delvis søkte – og sikret – egen makt etter krigen.

Sannheten er ikke pen, – og det sier mye om oss som folk når vi har valgt å fordekke den i så mange år.

Norge, sier professor Hagtvet, opplevde aldri noen egentlig krig med tyskerne her til lands.

Joda, vi opplevde heltemodig innsats av grupper av nordmenn som forsøkte å forsvare nasjonen flere steder under og like etter invasjonen. Bl.a. ved Drøbak da Blücher ble senket, rundt Elverum da konge og regjering skulle beskyttes, oppover Gudbrandsdalen og i Valdres og flere andre steder. Og i Narvik hvor norsk motstand nesten lyktes å stanse den tyske fremrykkingen. Heller ikke skal vi glemme tungtvannsaksjonene i 1943 og 1944 og de mange heltemodige sabotasjeaksjonene av motstandsbevegelsen i løpet av krigens siste år.

Disse motstandsfolkene utgjorde kanskje 25-30.000 personer – men de representerte overhode ikke holdningen til det brede laget av det norske folk.

Hverken da vi ble angrepet eller etter at vi var okkuperte.

For bare noen dager etter invasjonen 9. april, sto tusenvis av nordmenn i kø for å samarbeide med tyskerne: vi hjalp dem med å bygge flyplasser i Oslo og Trondheim slik at de kunne få fly på vingene og bombe de få nordmennene som sloss mot dem; og vi hjalp tyskerne ved å produsere krigsmateriell i Horten og på Kongsberg – krigsmateriell som ble brukt mot både nordmenn og våre allierte.

Og to måneder etter invasjonen, overga vi oss fullstendig.

10. juni, 1940 undertegnet vi en kapitulasjonsavtale hvor alle krigshandlinger ble innstilt. Norge var ikke lenger i krig med Tyskland. Deretter innordnet vi oss tyskerne og drev det norske næringslivet og hele det norske samfunnsapparatet for dem. De var så tilfredse med vårt gode samarbeide at Terboven høsten 1940 rapporterte til Hitler at han var storfornøyd med den norske innsatsen for tyskerne – nordmennene kunne ikke være mer samarbeidsvillige!

I denne situasjonen, da stort sett hele det norske folk hadde forsonet seg med den nye virkeligheten og tjente til dels gode penger på tyskersamarbeidet, var det altså at kjærlighet utviklet seg mellom norske kvinner og tyske menn.

Var det uventet – og var det galt?

Var det mer galt enn at tusenvis av norske byråkrater drev statsapparatet for tyskerne – og utarbeidet lover og regler som rammet de få nordmenn som saboterte og gjorde motstand? Eller at mange hundre tusener nordmenn i bedrifter og virksomheter produserte for tyskerne? Og hva med de kanskje 350.000 nordmennene som trakk i tysk uniform og sloss sammen med tyskerne – mot egne landsmenn og våre allierte?

Trakasseringen av disse såkalte tysker-kvinnene etter krigen fortoner seg mer som en hevnakt fra folkets side, dels for å stille noen til ansvar for det som hadde skjedd – men kanskje mest for å tilsløre egen manglende motstand, og eget svik.

For disse tysker-kvinnene sto lagelig til for hugg da syndere skulle utpekes av det norske folk. Mens alle de virkelig store overløperne i næringsliv og statsapparat gikk fri – og fikk ledende samfunnsstillinger etter krigen. Og resten av folket kunne løpe ut i gatene som om de hadde vunnet krigen. Men det hadde de jo ikke!

De var blitt befridde.

Hele det norske folket hadde sviktet da det gjaldt. Og det var det norske folket som burde straffes – gjennom en erkjennelse av skam over eget svik.
Men det var enklere å la skammen gå ut over tyskerjenten.

Som igjen bare bekrefter vår svikefulle natur.

Tysklandsbrigaden – Norges kontingent i Tyskland etter krigen – illustrerer igjen falskheten og til det norske folk.

Denne brigaden på 4-5000 mann var en del av de alliertes okkupasjon av Tyskland etter at landet kapitulerte i 1945. Og den var under engelsk kommando og i engelsk uniform for vi hadde ikke lenger norsk uniform. Vårt land hadde jo selv kapitulert i 1940, og deretter hadde vi samarbeidet med tyskerne.

Mens de norske soldatene var i Tyskland som okkupasjonsstyrke i perioden 1947 – 1953, utviklet det seg – ikke uventet – igjen kjærlighetsforhold mellom nordmenn og tyskere.

Men nå var rollene snudd.

Det var vi som var okkupasjonsmakten og Tyskland den okkuperte stat. Og nå var det norske menn som erobret tyske kvinner. Hele 42% av de norske soldatene hadde kjærlighetsforhold og samleie med tyske kvinner! Og det ble barn av det også.

Ble disse norske mennene senere trakassert og vanæret – og fratatt sitt statsborgerskap?

Overhode ikke.

Tyskerjentene fortjener en dyptfølt unnskyldning fra oss alle, og vi burde rette blikket mot oss selv og skamme oss over eget svik. Men det krever mot – og det har vi ikke!

— Jan Kerr Eckbo

Les Jans tidligere blogg-innlegg

Hør «Verbal ulydighet» 09:00 fredager, reprise klokken 15:00.
Også tilgjengelig som podkast.

Lesere og lyttere kan kommentere under, eller skrive inn med egne meninger og motsvar til studio@ordentligradio.no. Merk mailen «verbal ulydighet» i emnefeltet. Send gjerne også med lydopptak; disse vil kunne bli spilt av under programmet.

0 replies

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar