Blogg: Universitetene er blitt yrkesskoler – og de tradisjonelle yrkesskolene er fjernet!

Jan K Eckbo

Det norske utdannelsesnivået har lenge vært fallende på de anerkjente, internasjonale rangeringslistene. Ikke bare gjelder dette universitetene, men også ungdoms- og videregående skole. I sin iver etter å sørge for at alle fikk den samme utdannelsen, ble nivået på utdannelsen bevisst senket av en venstreideologisk elite, slik at stort sett alle kom seg gjennom den. Denne utviklingen ble påbegynt for 40-50 år siden og nådde sitt bunnivå (i kompetanse) på 1990-tallet. Da det var mulig å oppnå studiekompetanse i løpet av en videregående skole som ikke ga noen reell kompetanse i klassiske kunnskapsfag som norsk, tysk og fransk eller naturfag og matematikk. Snarere ble videregående skole fylt med «selvrealiserende lekefag» som omfattet alt fra teater og musikk til ballspill og fotografering. Litt senere ble bunn-nivået i norsk skolevesen fanget opp i PISA-undersøkelsene som viste at norske elever knapt slo sine jevnaldrende i Uganda og Tanzania. Lektor Jon Hustad skrev i sin bok «Skolen som forsvann» at norsk skole utdannet kanskje verdens mest fornøyde elever – som ikke kunne noe som helst. Boken er verdt å lese.

Etter at det lave kompetanse-nivået endelig ble erkjent av norske myndigheter, forsøkte de (særlig utdanningsminister Gudmund Hernes) å rette opp det hele ved å gjøre stort sett alle fag til akademiske gjennom Reform 94.

Dermed ble de tradisjonelle yrkesskolene etter hvert avviklet, og fag som snekker – og tømmerlære, elektrikere, rørleggere og mekanikere, osv. ble omgjort til en form for akademisk utdannelse. Det ble opprettet Folkehøyskoler (som forsøkte å sole seg i glansen fra vår reelle høyskole, den gangen NTH) «på hvert nes» og i hver bygd. Og etter hvert ble det utdelt Bachelor og Mastergrader i alt fra hårklipp og søm, til matlaging, sminke og barnepass. Og i bygnings- og anleggsarbeid og i elektro og mekaniske konstruksjoner (som omfattet de gamle tømrer- og elektriker-fagene) osv. Alle fikk en såkalt akademisk vinkling – og de ble fratatt det yrkesfaglige innholdet og den yrkesfaglige stoltheten som de tradisjonelle yrkesskolene tidligere hadde gitt dem. I samme prosess ble lærlingeplassene i næringslivet borte.

Vår anseelse som kunnskapsnasjon i det internasjonale samfunn fortsatte imidlertid å synke – og derfor ble et nytt initiativ igangsatt – Kunnskapsløftet fra 2006.

Heller ikke dette har hjulpet – i stor grad fordi myndighetene ikke har villet gi opp sin ideologiske overbevisning om at all utdannelse er likeverdig og fortjener betegnelsene Bachelor, Master og PhD – uansett hvor lite man kan. Og det er ikke til å undres over at kompetansenivået har forblitt lavt i videregående skole når lærerne selv er «utdannet» i et stort sett kunnskapsløst skolesamfunn. Dagens lærere består ikke eksamener baser på oppgaver som 10-klassinger løste for 30-40 år siden!

Det lave kompetansenivået i skolen – som hverken var utfordrende akademisk eller solid yrkesfaglig forankret, medførte både at omtrent 30% av elevene i videregående skole ikke gjennomførte utdannelsen (selv etter utvidet tid til fem år), og at industrien etterlyste kvalifiserte, yrkesfaglige personer – personer som faktisk kunne sine yrkesfag.

Næringslivet mente det var universitetenes oppgave å utdanne slike personer: personer som kunne gå direkte fra ferdig utdannelse og inn i yrkesstillinger. Og NHO var enig og la press på både universitetene og myndighetene.

Universitetene logret med halen og sa de skulle selvfølgelig ta denne utfordringen – og håpet på økte bevilgninger.

Samtidig økte antallet yrkesinteresserte personer som ikke fant seg til rette i de kvasi-akademiske yrkesfagene på skolen, men som ønsket seg reell yrkesopplæring og med god tilgang på lærlingetid og praksisplasser i næringslivet.

Slik skolene var bygget opp for 40-50 år siden.

Det hele har vært en merkverdig – egentlig forferdelig – runddans. Forferdelig fordi den har rammet så mange unge som har satt sin lit til skolene og myndighetene. Runddansen har vært drevet av personlig ideologi i forvaltningsapparatet og skolesektoren. Og tusenvis av unge og unge voksne står i dag uten reell kompetanse fordi «systemenes yppersteprester» har sviktet dem i tiår etter tiår.

At universitetene så raskt plukker opp utfordringen fra næringslivet (og NHO) om å utdanne elever som kan gå rett inn i forskjellige yrker, er også en tankevekker og står i grell kontrast til ambisjonsnivåene som de fremste utenlandske universitetene har.

Der er det for eksempel ikke mulig for studenter å vie all sin studietid til et smalsporet yrkesløp, – fordi de gode universitetene erkjenner at de ikke bare skal gi kunnskap innen enkelte fagområder, men også bidra til en bredere og mer reflektert «dannelses-utvikling» av morgendagens verdensborgere. Derfor kreves det for eksempel at vitenskapelig basert utdannelser får et betydelig innslag av «humaniora» – humanistiske fag.
Presidenten på Stanford Universitet formulerte universitetets oppgave på følgende måte:

«Jeg minner våre studenter stadig på at det viktige spørsmålet ikke er hva de skal gjøre rett etter at college-utdannelsen er ferdig – det er snarere hvorledes de vil reagere og tilpasse seg over de neste 10, 20 eller 50 årene. I løpet av deres bachelor år ønsker vi at studentene skal utvikle et bredt spekter av kompetanse for å utruste dem for livet, ikke bare å tilegne seg ekspertise innen et område. De må også ha muligheter til å utforske nye ideer og forfølge ukjente stier i livet.»

Det er på tide at norske universitetet slutter å være yrkesskoler, men påtar seg ansvaret de har for å utvikle fremtidens verdensborgere. Samtidig må godt kvalifiserte yrkesskoler – sammen med næringslivet – få ansvaret for å utvikle den faglærte arbeidskraften bedriftene har behov for. Det er alltid behov for både yrkesfaglig og akademisk arbeidskraft, men de må ikke blandes i en kvasi-utdannelse som hverken er reflektert akademisk eller høyverdig yrkesfaglig!

Les Jans tidligere blogg-innlegg

Hør «Verbal ulydighet» 09:00 fredager, reprise klokken 15:00.
Også tilgjengelig som podkast.

Lesere og lyttere kan kommentere under, eller skrive inn med egne meninger og motsvar til studio@ordentligradio.no. Merk mailen «verbal ulydighet» i emnefeltet. Send gjerne også med lydopptak; disse vil kunne bli spilt av under programmet.

0 replies

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar