Blogg: Svikefulle Norge

Jan K Eckbo

Da Erna Solberg, Norges statsminister, nylig var i Washington D.C. sammen med de andre nordiske landene og møtte President Obama, ble partene enige om at næringsvirksomheten i Arktis i større grad må tilpasses klimaet og en føre-var tankegang. Og Obama fremhevet at partene har en moralsk plikt – både til denne og kommende generasjoner – til å møte klimaendringene og beskytte kloden vår, inkludert vårt vakre Arktis.

Dette var Erna Solberg helt enig i, der hun solte seg i glansen fra det Hvite Hus.

Men hun var ikke mer enn kommet ut av møtet og forlatt Washington, før hennes olje – og energiminister opplyste at regjerningen nå åpner for boring og petroleumsutvinning i Arktis. Gjennom 23. konsesjonsrunde igangsetter Norge nå, for første gang på 20 år, oljeleting i helt nye områder – og disse ligger i Barentshavet, tett opptil iskanten i Nordishavet.

Ja nettopp: i Arktis.

Og Erna Solberg forklarer at Norge benytter den beste teknologien som finnes, og er den nasjonen som er best skikket til å utvinne olje og gass der oppe i nord.

I tillegg slår hun fast at Norge følger en null-utslipp filosofi, og derved blir alle miljøhensyn ivaretatt.

Slik fortsetter hun og regjeringen å fargelegge landet i miljøvennlig grønt og pakker utviklingen inn i vakre markblomster, mens våre fotspor er satt i den sorteste oljen og vårt kjølvann damper av stadig nye klimagasser.

Var det igangsettelse av oljeleting i Arktis Obama mente de var blitt enige om under toppmøtet? Nei, slett ikke – for han vet hva avtalens intensjon var! Å dreie blikket bort fra Arktis, legge alle krefter i å utvikle bærekraftige samfunn – og utvikle varige samfunnskulturer som sikrer en livskraftig natur. Og da særlig i de mest verdifulle og sårbare naturområdene vi har igjen: vårt vakre Arktis.

Men Erna Solberg – og Norge – var «bondefule» igjen.

For avtalens ordlyd sier ikke presist det som var intensjonen – ordlyden er rund og vennlig i sin retningsbeskrivelse. Og det benytter det opportunistiske og svikefulle Norge seg av – igjen.

For det er ikke første gang vi inngår vidløftige avtaler og proklamerer våre gode hensikter – og gjør det stikk motsatte.

Vi var tidlig ute med å fremheve oss som en miljønasjon. Enhver måtte jo kunne se det, så mye vakker natur vi har i vårt land. Men vi fortalte aldri at vi forurenset og ødela mer natur enn de fleste. For vi slapp våre kommunale avløp mer eller mindre urenset ut i elver og fjorder, vi slapp gift fra industrien rett ut i naturen og vi skamferte våre naturskoger – mens vi vernet snaufjellet hvor det nesten ikke er hverken dyr eller planteliv.

Vi var omgitt av så meget natur at den lenge absorberte alt vårt søppel og avfall, og all vår hensynsløse fremferd. Men til slutt var det åpenbart for alle at noe var riktig galt i samfunnet, for elver, vann og fjordarmer døde, dyrelivet forsvant og luften gjorde befolkningen syk.

Først da begynte vi å rense opp – men ikke mer enn at bare de mest synlige problemene ble borte. Alle de andre, som fortsetter å medføre skader, lot vi være som før.

Og slik har vi gjort med vår oljeutvinning.

Vi proklamerte oss som naturens beste venn, – og pumpet olje så raskt vi bare kunne. Denne oljen gjorde oss rike, ufattelig rike – mens den bidro til store miljøproblemer i andre land, der den ble brent. Men det brydde ikke vi oss om, for de miljøproblemene var forårsaket av landene som brukte oljen vår. Ikke av oss som produserte den – og ble rike av at andre kjøpte den.

Og slik har vi fortsatt å være miljøvennlige med den ene hånden – og kynisk miljøødeleggende med den andre. For vårt miljøengasjement har aldri stukket dypere enn at det er blitt lagt til side hver gang det kom i konflikt med våre kortsiktige egeninteresser. Med vårt enorme – og stadig voksende -materielle forbruk. Et forbruk som plasserer oss blant miljøverstingene.

Denne tosidigheten – denne svikefull oppførselen – er ikke ny av dato.

Den ligger i en kultur som har vært med oss lenge.

Vi så denne legningen til svik og unnfallenhet da vi ledet Hitlers soldater oppover Karl Johan – eskortert av seks norske politifolk – og lot dem overta hovedstaden den vårdagen i april. Og ble den første hovedstaden som noen gang er blitt overtatt av fremmede makter uten at et eneste skudd ble avfyrt!

Deretter, bare noen få dager senere, sto vi i kø for å arbeide for tyskerne – for å bygge flyplasser i Oslo og Trondhjem, og produsere krigsmateriell i Horten og på Kongsberg. Flyplasser og krigsmateriell som tyskerne trengte for å bekjempe norske og allierte styrker rundt Narvik.

Ja, vi sto i kø for å hjelpe tyskerne sloss mot våre landsmenn – for vi tjente på det!

Og det tok ikke mer enn to måneder fra invasjonen, før vi kapitulerte og innordnet oss fullstendig det tyske regimet. Ikke rart at Terboven rapporterte til Hitler at han var strålende fornøyd med det norske folk. De kunne ikke være mer samarbeidsvillige!

Og under krigen var det ti ganger flere nordmenn i tysk uniform enn det var nordmenn som kjempet med de allierte mot naziregimet.

Men vår svikefulle kultur har enda lengre røtter.

Ibsen skrev et sviende dikt – En Broder i Nød – om vår svikefulle natur som vi til fulle viste da vi unnlot å hjelpe Danmark, vårt broderfolk, i kampen mot Tyskland den gangen på 1860-tallet. På tross av at vi tidligere høytidelig hadde lovet å hjelpe hvis det ble krig.

Og han forlot Norge i forargelse og skam over den norske folkesjelen, og bosatte seg i utlandet i nesten 30 år. Det var i utlandet han skrev Peer Gynt- om denne svikefulle opportunisten som var seg selv nok. Diktet er en eneste lang beskrivelse av den norske folkesjelen.

Vi trykker både historien – og dikteren – til våre bryst, for de gir oss heder og berømmelse. Uten å være klar over at de begge håner og gjør narr av oss.

Av vår selvgodhet, vår opportunisme og av vår svikefulle karakter.

Vi har aldri tatt et oppgjør med denne kulturen – og det vises.

For vi forsetter å leve på samme måten.

— Jan Kerr Eckbo

Les Jans tidligere blogg-innlegg

Hør «Verbal ulydighet» 09:00 fredager, reprise klokken 15:00.
Også tilgjengelig som podkast.

Lesere og lyttere kan kommentere under, eller skrive inn med egne meninger og motsvar til studio@ordentligradio.no. Merk mailen «verbal ulydighet» i emnefeltet. Send gjerne også med lydopptak; disse vil kunne bli spilt av under programmet.