Blogg: Strikkverdier og strikkmoral

Jan K Eckbo

Våre grunnleggende verdier er elastiske som en strikk – men skal de være det?

A-magasinet beskrev for en tid tilbake hvorledes vi moderne mennesker har forandret våre grunnleggende verdier – sammenlignet med de verdiene våre forfedre hadde opp gjennom historien og frem til for noen generasjoner siden. Inntil for omtrent femti år siden, hadde vi en offentlig og akseptert liste over våre dårligste egenskaper, de såkalte «Bibelens syv dødssyndene». Altså en samlet oversikt over de verste egenskapene vi mennesker kunne ha. Og egenskapene som ble nevnt, fungerte som varsellamper og røde lys for hvorledes vi IKKE skulle oppføre oss og leve våre liv.

De fleste av oss i dag aner vel knapt at der noen gang har vært en slik liste, men det har det altså vært. Og for mange av våre medborgere i dag eksisterer den fremdeles og benyttes for å skille mellom gode og dårlig egenskaper.

For den som lurer på hvilke egenskaper denne listen over «dødssynder» omfatter, så er de: stolthet (hovmod), grådighet, begjær, misunnelse, fråtseri, vrede og latskap.

Men hvem var det som fant på å lage en slik liste – og er den i det hele tatt noe å bry seg om?

Det første spørsmålet er enkelt å besvare. Det var pave Gregor den store som for 600 år siden fikk denne listen over våre dårligste egenskaper utarbeidet, – og han hentet informasjonen fra Bibelen. Hvorvidt denne listen så er noe å bry seg om, er et vanskeligere spørsmål – for det går rett inn i problemstillingen rundt Utviklingslæren og hvorvidt livet på Jorden – inkludert du og jeg – er blitt til ved en ren tilfeldighet (som evolusjonstilhengerne hevder) eller om vi er skapt av Gud (som de religiøse hevder).

Det enkleste – på kort sikt – er selvfølgelig å ikke bry seg om gamle leveregler og advarsler mot et syndig liv, for da kan du stort sett gjøre hva du vil og leve ut alle dine lyster og begjær. Og det var nettopp det som sto sentralt i hele Hippierevolusjonen på 1960-tallet. Hippiene bestemte seg for å snu ryggen til Vestens etablerte samfunnsmoral og normer, og gjøre akkurat det som til enhver tid passet dem. Og det gjorde de til gangs – og uten hemninger. Den fullstendig frie livsstilen ble en norm, med fri og uhemmet narkotikabruk og sex med stort sett hvem som helst og når som helst. Arbeide og samfunnsbidrag, ansvar og etterrettelighet ble gjort narr av, og det ble en livsoppgave for hippiene å få alle andre i befolkningen til å følge deres eksempel. Og det greide de faktisk: for første gang i historien fikk den oppvoksende generasjonen de eldre til å følge deres eksempel. De eldre la egen, nedarvet etikk og moral til side og fulgte Hippiebevegelsens marsordre! Og våre vestlige samfunn ble forandret for alltid.

I kjølvannet fra denne samfunnsrevolusjonen som hippiebevegelsen utgjorde, fulgte både kvinnenes høyst berettigete frigjøringsbevegelse hvor de kastet åket som mannssamfunnet hadde lagt på dem, og den vidtfavnende såkalte selvrealiseringsbølgen som fremdeles preger vårt samfunn.

Å realisere oss selv er blitt livsmål for både unge og gamle, kvinner og menn – og hele vår kultur er blitt en «se-på-meg»-kultur. Våre verdier og vår livslykke er nå forankret i å dyrke oss selv og bli akseptert og sett opp til av våre omgivelser. Og med den stadig mer omfattende og intense reklame- og markedsføringsvirksomheten som internet og sosiale medier gir oss muligheter til, blir vi avhengige av nesten løpende tilbakemeldinger fra vår omgivelser for å få bekreftelse på vår egen suksess og det vi tror er livslykke. Og får vi ikke de ønskete tilbakemeldingene, går våre liv og vår lykke i grus.

I en slik tilværelse blir nedarvet etikk og moral – og advarsler om livets dødssynder – både uinteressante og meningsløse. For livet – og livslykke – dreier seg om her og nå. Fremtiden og langsiktige konsekvenser for både liv og sjel, skyves bort som noe ikke-eksisterende.
Som skrullete tåkeprat.

Men vi liker alle å omgi oss med et skjær av anstendighet og tilsynelatende hensynsfullhet og altruisme. Og gamle dyder som ære og kjærlighet lyder fremdeles godt i våre omgivelser, mens grådighet, begjær, misunnelse og egoisme fremdeles kjennetegner skamfulle egenskaper.

Problemet oppstår når dydene kommer i veien for den livsførselen vi ønsker å leve, mens de skamfulle egenskapene lar oss gjøre nettopp det vi ønsker.

Hva gjør vi da?

Jo, vi tøyer, vrir og omdøper!

Vi beholder navn på dyder vi gjerne vil kle oss med, men gir dem nytt innhold. Likeledes omdøper vi syndige egenskaper vi ikke ønsker å vedkjenne oss – og gjør dem til hedersbetegnelser.

Det hele for å kunne realisere oss selv.

Således er det gamle begrepet «ære», som opprinnelig innebar indre kvaliteter som oppofrelse, sannferdighet og altruisme, nå blitt betegnelsen på en livsførsel som i realiteten er selvsentrert og egoistisk. Og kjærlighet, som opprinnelig var en omsorgsfull livsførsel som ikke søkte seg selv, blitt betegnelsen på det som egentlig er begjær. Samtidig har vi pyntet på de dårlige egenskapene misunnelse og grådighet, og kaller dem rettferdighet når andre får mer enn en selv.

Og den verste av alle de gamle dødssyndene, stolthet, som er samlebegrepet for alle de dårlige egenskaper forbundet med egoisme og selvopptatthet, er blitt løftet opp til å bli en hedersbetegnelse!

På denne måten kan vi leve våre liv som vi vil, drevet av lyster og begjær – og uhemmet av gamle moralbegreper som tidligere søkte å tøyle vår forfedres liv. I stedet kler vi oss i disse tidligere tiders hedersbetegnelser og dyder, samtidig som vi lar, uten hemninger, våre sletteste egenskaper styre vår liv. Og dette får vi til ved å la våre verdier og vår moral være fleksible og elastiske som strikk.

Rett og galt er ikke lenger noen absolutte begreper, men er situasjonsbetingete.

Det som tjener min sak og mine behov, er riktig, mens det som ikke gjør det, er galt.

Og slik kan vi fortsette inn i fremtiden og la våre sletteste egenskaper styre våre liv, men vi fremstår som rene og uskyldige. Det får vi til ved å være fleksible og la den hvite kappen få drapere alt vi gjør, uansett hvor grumsete og skittent det er.

Spørsmålet blir likevel om Fanden blir god og snill selv om han ikler seg prestekappen?

— Jan Kerr Eckbo

Les Jans tidligere blogg-innlegg

Hør «Verbal ulydighet» 09:00 fredager, reprise klokken 15:00.
Også tilgjengelig som podkast.

Lesere og lyttere kan kommentere under, eller skrive inn med egne meninger og motsvar til studio@ordentligradio.no. Merk mailen «verbal ulydighet» i emnefeltet. Send gjerne også med lydopptak; disse vil kunne bli spilt av under programmet.