Blogg: Skal myndighetene betale for vår reproduksjon?

Jan K Eckbo

Myndighetene har foreslått å sette strammere grenser for hvem som skal få hjelp til assistert befruktning. Aldersgrensen foreslås senket til under 39 år. Og dette er det blitt mye debatt om. De fleste går imot den foreslåtte innskrenkningen, først og fremst fordi det er synd på barnløse kvinner og at det er urettferdig at bare de velstående skal kunne få hjelp ved å betale selv, mens de mindre velstående ikke har råd.

Men hvorfor skal det offentlige – mao. du og jeg – betale for at andre skal få barn?

Vi mennesker er fra naturens side godt utstyrt til å reprodusere oss. Det viser utviklingen fra vi – Homo Sapiens – først gjorde vår entre her på jorden for kanskje 200.000 år siden.

Fra å være noen få tusen den gangen, ble vi rundt 200 millioner ved begynnelsen av vår tidsregning for 2000 år siden. Så rundet vi milliarden rundt år 1800, deretter 3 milliarder i 1960 og nå er vi flere enn 7 milliarder. FN beregner at vi vil runde 8 milliarder rundt 2025.

Det er åpenbart ikke noe i veien med vår evne til å reprodusere oss – frivillig og uten hjelp.

Samtidig har flere vestlige land opplevd en synkende befolkningsvekst fordi den innfødte befolkningen ikke reproduserer seg i tilstrekkelig grad. Dette er myndigheten bekymret over, de hevder at utviklingen undergraver vår fremtidige velstand: vi blir for mange gamle som ikke jobber og for få unge som må dra lasset alene – med de gamle som passasjerer.

Men det er ikke bekymringen for velferdsstaten som nå får kvinnene til å gå på barrikadene for å sikre at staten fortsetter å betale for vår reproduksjon hvis vi ikke får det til på egenhånd. Det er noe langt mindre altruistisk.

Flere hensyn ligger bak protestene, og for de aller fleste kan disse samles i et EGOET som ikke synes å ha noen grenser. Hele samfunnsutviklingen er formet for å tilfredsstille våre lyster, begjær og stolthet. Vi er blitt et «se på meg» samfunn hvor alt kan ofres, bare det bidrar til et større og mer synlig ego.

Vi arbeider oss syke for å få råd til å kjøpe alt det vi slett ikke trenger – bortsett fra for å polere våre ego. Vi stresser, møter veggen, sender småbarn og unge på oppbevaringsinstitusjoner – på kennel – for at de ikke skal være i veien og hindre oss i vår egen karriere og lønnsutvikling. Og over alt omgir vi oss med speil, både tradisjonelle så vel som andre mennesker og sosiale medier, som vi kan speile oss i for å skinne i vår egen glans.

I dette kjøret etter gullkalven, ryker både ekteskap og helse. Og fordi årene går, også ofte evnen til reproduksjon. Kvinnene lar karriere, inntekt og selvrealisering gå foran familie og barn.

Menn er forresten ikke det døyt bedre – de dyrker sine ego på samme måten som kvinnene. Og de har gjort det mye lenger. Men de mister altså ikke i samme grad evnen til å reprodusere pga. høy alder.

Barnløshet er – for de aller fleste – selvforskylt.

Ego har gått foran kjærligheten til familie og barn.

Det hevdes at det er en menneskerett å få barn – men det er det selvfølgelig ikke! Det er et privilegium – som de fleste får del i. Hvis de skikker sine liv som naturen opprinnelig planla.

Det er også et paradoks at vi i dag i det hele tatt vurderer assistert befruktning – i en verden hvor millioner av barn er foreldreløse og på flukt. Drevet av sult, fattigdom og krig – på søken etter noen som kan ta vare på dem.

Noen som kan gi dem trygghet og kjærlighet – og et hjem.

Og så går vi – som har overflod av det meste – hen og planlegger kunstig produksjon av mennesker!

Fordi da reproduserer vi våre egne gener.

Egoismens omfang og dybde synes å være uten grenser.

Hadde vi virkelig vært omsorgsfulle og gode mennesker, hadde vi – både de barnløse og andre – grepet muligheten til å gi hjemløse barn en ny familie. Det ville berike våre liv som bare barn kan. Og det ville kunne løse befolkningsnedgangen og det mange oppfatter som en trussel mot velferdssamfunnet

Men de fleste tenker ikke slik. Ganske enkelt fordi andres barn ikke er like gode som ens egne. De har ikke våre gener! Som om det overhode har noen betydning for omsorg og kjærlighet.

Det har imidlertid betydning for ens EGO – for «meg, mitt og mine» – holdningen i vårt samfunn.

Det hele vitner om et menneskesyn som burde vekke skam tvers i gjennom sjelen.

En liten gruppe kvinner er motstandere av offentlig finansiert barneproduksjon ut i fra et miljøperspektiv. Vi er allerede alt for mange mennesker på Jorden, hevder de, og det store antallet er i ferd med å fullstendig ødelegge Naturen – selve livsgrunnlaget som vi alle er avhengige av. Også våre barn.

Men det er ikke det store antallet mennesker som er selve drivkraften i de enorme naturødeleggelsene vi er vitne til. Der er helt andre drivkrefter ute og går: en enorm skjevhet i fordelingen av godene, en enorm fråtsing og overforbruk – og et tilsynelatende ubegrenset ønske om alltid å skaffe seg mer.

Og bak det hele ligger den neste uimotståelige fristelsen til alltid å ville dyrke sitt ego, – til å utvikle «meg, mitt og mine» – samfunnet.

Hadde vi tøylet vårt ego og rettet blikket bort fra oss selv, ville vi omfavnet foreldreløse barn og gitt dem nye hjem. Vi ville vist omsorg for fremmede og fordelt, og tøylet, vår overflod.

Og gjennom en slik livsførsel ville Naturen blomstre – til glede for oss selv og fremtidige generasjoner.

Det at vi i det hele tatt mener at myndighetene skal finansiere en barneproduksjon, reflekterer en uforstand, en kynisme og et egoistisk menneskesyn som synes å være grenseløst.

— Jan Kerr Eckbo

Les Jans tidligere blogg-innlegg

Hør «Verbal ulydighet» 09:00 fredager, reprise klokken 15:00.
Også tilgjengelig som podkast.

Lesere og lyttere kan kommentere under, eller skrive inn med egne meninger og motsvar til studio@ordentligradio.no. Merk mailen «verbal ulydighet» i emnefeltet. Send gjerne også med lydopptak; disse vil kunne bli spilt av under programmet.