Blogg: Samfunnets ledere – bør vi følge dem?

Jan K Eckbo

Det er mange samfunnsleder blant oss. For eksempel bedriftsledere, organisasjonsledere, partiledere, møteledere, gruppeledere, gjengledere, osv. Og noen leder store bedrifter og organisasjoner mens andre leder i det små. Kanskje helt nede på ungdomsklubben i nabolaget.

Men vanligvis forbinder vi en leder med en som har ansvar for noe ganske stort – for eksempel en større bedrift eller en større organisasjon. Og jo større oppgaven er – og ansvaret – jo mer synlig er lederen. Både blant kolleger og i media – og i befolkningen.

All ledere påvirker personer de omgås – og de mer synlige påvirker ikke bare i bedriftene og organisasjonene de leder, men i hele samfunnet. Og jo mer synlige de er, jo mer påvirker de andre. Og de blir raskt forbilder for oss. For vi liker mennesker som lykkes – mennesker som får til det vi andre ønsker å få til, – mennesker som når mål som vi andre også har, men uten å nå dem.

I våre samfunn forbindes en leder med det å lykkes, som igjen innebærer status og anseelse, penger og forbruk – innflytelse og makt.

Status og anseelse innebærer at andre, både i din omgangskrets og ellers i samfunnet, ser opp til deg. Beundrer deg. Og forsøker å ligne på deg. De blir dine «disipler». Og de fleste av oss liker å ha personer som ser opp til oss – og ønsker å ligne oss. For det gjør at vår status og innflytelse, vår stolthet og ære øker enda mer.

Det hele blir som en sneball som ruller og blir større: jo mer innflytelse og anseelse vi får, jo mer påvirker det andre til å bli med i tilhengerskaren, – som fortsetter å vokse.

Mye penger og stort forbruk gjør at glansen vi omgir oss med, øker både i styrke og omfang. Vi skinner kraftigere og blender – og forfører – andre. For alle ønsker mye penger og stort forbruk. Da kan de kjøpe «alt som er nytt», alt som gir prestisje og status i andres øyne. Og da øker også vår anseelse.

Innflytelse og makt i bedrifter og organisasjoner, er den raskeste veien til penger og forbruk, status og anseelse. Derfor søker alle de beste lederne etter slike stillinger.

Du kan dele ledertypene inn i tre hovedgrupper: Profitørene, Opportunistene og De ekte lederne.

Profitørene kjenner de færreste av oss personlig – heldigvis. De gjør stort sett hva som helst for å oppnå makt og innflytelse – og de bryr seg ikke om det de gjør, er ulovlig eller ikke. For de er kun etter makten – og pengene. Med disse midlene, vil de kjøpe seg innflytelse – og anseelse. Under veis kan de smigre og forføre, lure og bedra, og – om nødvendig – benytte vold for å oppnå sine mål. Vi finner slike ledere i organiserte og kriminelle gjenger og i mafia organisasjonene.

Heldigvis driver de så åpenbart på tvers av våre samfunnsnormer at de færreste av oss lar oss imponere. Så vi følger ikke etter dem.

Verre er det med den andre gruppen: Opportunistene. De er Profitørenes slektninger, men det de gjør, er på innsiden av loven. Opportunistenes liv og virksomhet er imidlertid ensporet, og drivkraften og målet er, til syvende og sist, egen vinning. Hensynet til omgivelsene teller lite. Når anledningen byr seg, og de kan velge mellom å berike seg selv og sin organisasjon eller gjøre det samfunnet er mest tjent med, seirer egeninteressen. Forutsatt at handlingen kan fremstå som lovlydig og i tråd med det ”mange andre” med lederansvar gjør. Behovet for å fremstå som en ansvarlig samfunnsborger, er stort. De ønsker jo at vi skal like dem og la dem fortsette å ha lederansvar. Slik at deres stolthet og ego kan fortsette å vokse.

Slike ledere dominerer i vårt samfunn, og sporene deres finnes over alt. De er lettest å se når de kan påvirke sin egen belønning. Da er grådigheten stor og belønningen tilsvarende. De gir inntrykk av å være opptatt av andre – av å være rimelige og anstendighet, men anstendighet og måtehold er begreper de ikke forstår.

De liker å kle seg i kapper av omsorg og ansvar, men er i virkeligheten ulver i fåreklær.

Den tredje gruppen ledere, omfatter De ekte lederne. De er ikke ulver i fåreklær, men vier oppriktig sine liv til å bistå andre, til å utvikle samfunnet for fellesskapets beste. Og de legger egeninteressen til side. For de søker hverken status eller makt og innflytelse. De er «ærerike» i den egentlige betydningen, slik Antikkens filosofer beskrev dem: ærlige og omsorgsfulle personer uten tanke for egen vinning.

Dessverre finnes det få slike ledere blant oss.

Dette er svært uheldig, for den selvsentrerte og grådige holdningen til Opportunistene som dominere våre bedrifter og organisasjoner, «smitter» og sprer seg til alle deler av samfunnet. Vi følger våre ledere.

Men det er særlig uheldig for den oppvoksende slekt som har tillit til den eldre generasjonen – og følger i deres fotspor. Det er jo den eldre generasjonens oppgave å vise veien for den yngre – veien til Det gode liv. Og de unge har tillit til at vi gjør det.

De fleste av oss eldre har erfart at det gode liv ikke finnes hverken i penger og forbruk eller i anseelse og makt. Slike opplevelser skaper kun illusjoner som kan gi en kortvarig beruselse og glede, men etterlater en følelse av tomhet, meningsløshet og frustrasjon. Og igangsetter i oss en enda mer frustrert søken etter makt og anseelse.

Men de yngre har ikke opplevd eller forstått dette, for de følger tillitsfullt i våre fotspor – trygge på at vi vil det beste for dem og viser den riktige veien til Det gode liv. Og når vi lar de opportunistiske lederne få dominere vårt samfunn, følger de unge etter. For våre ledere vet jo best, gjør de ikke? Vi har jo valgt dem nettopp for at de skal lede vei – være våre leder.

Derved ledes de unge inn i en verden preget av ego og selvopptatthet, grådighet og begjær. En verden hvor korrupsjon og maktspill råder. Og de unge blir enda bedre i dette spillet enn generasjonene før dem.

Er det virkelig en slik vei vi ønsker de skal følge? Bør de følge våre ledere?

— Jan Kerr Eckbo

Les Jans tidligere blogg-innlegg

Hør «Verbal ulydighet» 09:00 fredager, reprise klokken 15:00.
Også tilgjengelig som podkast.

Lesere og lyttere kan kommentere under, eller skrive inn med egne meninger og motsvar til studio@ordentligradio.no. Merk mailen «verbal ulydighet» i emnefeltet. Send gjerne også med lydopptak; disse vil kunne bli spilt av under programmet.