Blogg: Næringslivet – ulven i fåreklær?

Jan K Eckbo bloggbilde 1

Vi trenger næringslivet. Næringslivet skaper arbeidsplasser og gir oss alle produktene vi gleder oss over! Og som vi tilbringer timer – og dager – i butikkene og shopping-sentrer for, for å få tak i.

Så hva er galt med næringslivet?

Mye – og først og fremst med personene som utvikler det. Og dernest med oss selv som lar oss forlede.
Det var en gang da næringslivet stort sett utviklet produkter som gjorde tilværelsen lettere for oss. Og da næringslivet undersøkte hvorledes dette best kunne gjøres: hvilke behov vi hadde og hvilke produkter vi derfor trengte. Hele spekteret av produkter – både forbrukerprodukter og industriprodukter ble opprinnelig utviklet på denne måten: reelle behov sto i sentrum fro utviklingen.

Men så skjedde det noe – for omtrent femti år siden.

Næringslivet med sine nye maskiner og nye teknologi kunne produsere langt flere produkter enn det var behov for – hvis de fortsatt la våre grunnleggende behov for å få en enklere tilværelse til grunn. Men da utviklet næringslivets ledere en snedig plan: de bestemte seg for å overbevise oss om at vi egentlig ikke visste vårt eget beste. Vi hadde langt flere behov enn det vi var klare over, hevdet disse lederne – så vi skulle bare overlate det hele til dem og la dem fortelle oss hva vi trengte i livet! De appellerte til våre sletteste egenskaper – selvopptattheten, misunnelsen og grådigheten – og skapte innbilte behov. Og de lyktes!

Dermed begynte en helt ny utvikling – som er godt beskrevet i klassikerboken fra 1964, «Det endimensjonale mennesket» av den tyskamerikanske filosofen Herbert Marcus.

Næringslivet tok i bruk alle triks for å lokke og overbevise oss om å følge dem, til å bli deres «kjøps- og forbruksslaver» slik at de kunne fortsette å produsere stadig mer. Og tjene stadig mer penger.

Markedsføringen ble intensivert og budsjettene vokste astronomisk etter hvert som lyd, bilder og film i alle formater ble spredt i våre omgivelser verden over – med et hovedbudskap: kjøp dette så blir du tilfreds, lykkelig og populær! Og kjendiser ble betalt store summer for å prostituere seg ved å ta i bruk produkter som de egentlig ikke ønsket, men gjorde fordi de ble betalt. I TV-ens tidlige periode gikk næringslivslederne så lang at de introduserte lynraske glimt av produktreklame i vanlige programmer. Glimtene var så raske at de var nesten umerkelige, men ble registrert av seernes hjerner – og påvirket deres fremtidige valg når de var ute og handlet. Slik «hjernevaskings-reklame» ble etter hvert forbudt, men den mer tradisjonelle hjernevaskingen fortsatte med det samme reklamebudskapet: «kjøp våre produkter, så blir du lykkelig!».

Og næringslivet har til de grader lyktes med sin innsats for å gjøre forbruksslaver av oss. Vi kjøper mer enn noen sinne, og forbrukersektoren utgjør i dag mer enn 50% av nasjonaløkonomien (i USA mer enn 70%). Og vi halser av gåre og jobber stadig mer, så vi kan får mer lønn som vi bruker på å kjøpe alt det vi ikke trenger. Men som vårt ego – vår forfengelighet, vår misunnelse og vår grådighet – sier vi «trenger». Og i dette stadige jaget etter mer, skaper vi stress og tidsklemmer, vi ødelegger vår helse og vi sender barna på «heldagskennel» for at de ikke skal være i veien i vår forbruksmaraton. Men næringslivet er fornøyd. De har full kontroll. Og myndighetene er fornøyde for de påstår at det blir arbeidsløshet hvis vi ikke utvikler denne altoppslukende forbruksøkonomien. Noe som selvfølgelig er det reneste sludder, for å si det mildt. For forbruksøkonomien legger beslag på enorme ressurser – din og min arbeidskraft – som kunne vært benyttet på helt andre ting.

Der er jo et vell av nyttige arbeidsoppgaver rundt oss som ikke blir utført – fordi vi velger å bruke nesten alle ressursene på forbruk. Vi kunne tatt bedre vare på våre medmennesker som faller utenfor forbrukskarusellen og lider i det stille; vi kunne vedlikeholde bygg og tekniske anlegg (vannforsyningen, avløp, veier, osv.) som forfaller; vi kunne gjete buskapen og la våre rovdyr få utvikle seg uten å være en trussel mot noen, og vi kunne pleie naturen slik at den forblir frisk og bærekraftig, bare for å nevne noen oppgaver som ikke får ressursene de trenger – din og min arbeidskraft. Disse oppgavene vil skape nesten uendelig med arbeidsplasser, men de øker ikke inntekten til bedriftslederne innen forbrukersektoren. Og denne forbrukssektoren er jo nesten blitt hellig – til enorm skade både for oss selv, våre omgivelser og naturen.

Så hvorfor lar vi oss lede av næringslivets falske profeter, av bedriftslederne som er som ulver i fåreklær når de hevder at de vil oss vel, men som kun er på jakt etter våre penger? For det er til syvende og sist vi – du og jeg – som har ansvaret for utviklingen. Vi LAR oss lede inn i den altoppslukende forbrukskarusellen. Vi lar oss blende av image og selvbilde – av grådighetens og misunnelsens refleks. Og de eldre lokker den yngre generasjonen etter seg – og gjør dem til enda mer drevne shoppere. Til evig glede for næringslivet.

Vi har latt oss bli lydige pudler som logrer med halen hver gang et nytt produkt holdes opp foran oss – med løfte om at det skal gi oss den endelige lykken hvis vi forter oss og kjøper det. Og karusellen går stadig raskere mens vi hyler av fryd – helt til vi har frydet oss til døde og faller av.

Vi har gitt fra oss vår individuelle frihet og lar oss nå bli styrt av maktens mennesker i næringslivet. Vi er blitt som ørnen som tidligere svevet hvor den ville over landskapet, men som lot sine vinger bli klippet og nå sitter i bur og blir fôret i hjel.

Hele utviklingen ligner på historien om rottefangeren fra Hameln. Her gikk rottefangeren foran med sin fløyte og spilte forførende toner, mens rottene fulgte lystig etter. Ut i elven – hvor de druknet.

Forskjellen er at nå er det næringslivets ledere som er rottefangeren – og vi som er rottene!

Hvorfor lar vi det skje? Hvorfor protesterer vi ikke!

For det er til syvende og sist vi som har makten!

— Jan Kerr Eckbo

Les Jans tidligere blogg-innlegg

Hør «Verbal ulydighet» 09:00 fredager, reprise klokken 15:00.
Også tilgjengelig som podkast.

Lesere og lyttere kan kommentere under, eller skrive inn med egne meninger og motsvar til studio@ordentligradio.no. Merk mailen «verbal ulydighet» i emnefeltet. Send gjerne også med lydopptak; disse vil kunne bli spilt av under programmet.