Blogg: Hvorfor protesterer vi ikke?

Jan K Eckbo bloggbilde 1

Det er ikke mye vi opplever av protester lenger, her hjemme i lille Norge. Alt synes å gå så stille og rolig for seg, mens vi overlater det meste til våre folkevalgte og deres byråkrati – til deres eksperter som vet så meget bedre enn oss andre. Og vi følger dem i flokk, stiller oss i kø og tar i mot beskjeder og nye regler – og innordner oss. Lydige og stille.

Samtidig er det mye som skjer rundt oss som vi ikke liker. Men vi protesterer ikke! I hvert fall ikke veldig høylytt. Vi synes å akseptere det meste – særlig hvis det ikke berører oss direkte, ikke forstyrrer vår hverdag. Uansett hvor uakseptabelt det er, det som skjer.

Så hvorfor er det slik? Og har det alltid vært slik – at vi overlater det hele til våre myndigheter, til dem som passer på oss, mens vi konsentrerer oss om våre daglige gjøremål?

Svaret på det siste er NEI! – det har ikke alltid vært slik. Tvert om, det var tider da vi som folk protesterte ofte og kraftig.

Det skjedde for eksempel i mellomkrigstiden – i løpet av 1930-tallet – da arbeidskonflikter og voldsomme opprør dominerte nyhetsbildet. Bakgrunnen var all urimeligheten som arbeiderne på den tiden ble utsatt for av mektige industrieiere.

Og det skjedde på 1960-tallet da flere store samfunnsopprør fant sted – som hippiebevegelsen som var et opprør mot de etablerte samfunnsordningene hvor mennesker med makt og innflytelse stort sett dikterte hvorledes resten av samfunnet skulle leve; som de store borgerrettighetsbevegelsene til forsvar minoritetenes rettigheter og som frigjøringen da kvinnene virkelig sto opp, kastet åket som mannssamfunnet hadde lagt på dem, og forlangte deres rett og likestilling. Og kort etter fulgte de langvarige og voldsomme protestene mot Vietnamkrigen som av mange ble sett på som vestlig imperialisme.

Men også nærmere vår tid har det vært omfattende og til dels voldsomme protester. Særlig minnes miljøbevegelsens mobilisering av både unge og eldre på 1970- og 80-tallet da «lenkegjenger» ble dannet for å stanse de planlagte utbyggingene av Mardøla og Alta-vassdraget.

Er nå alle de store konfliktene ryddet av veien – løst til alles fordragelighet? Er det derfor vi ikke lenger protesterer? Igjen er svaret NEI! Fortsatt er miljøproblemene rundt oss – og de tiltar i styrke og omfang og truer vårt livsgrunnlag. Og denne naturødeleggelsen er i stor grad drevet frem av vestens materielle forbruksgalskap – en galskap som vi forsøker å eksportere til alle andre land for å øke vår egen velstand. De underliggende ulikehetene som denne utviklingen forårsaker, bare vokser. Den franske økonomen Piketty anslår at 99% av verdens verdier nå kontrolleres av 1% av verdens befolkningen, og denne katastrofale skjevheten er i ferd med å undergrave hele vår samfunnsstruktur. Den store folkevandringen og flyktningsstrømmene vi nå opplever, er i stor grad resultater av denne skjevheten – i tillegg til å være drevet av vold og krig. Det synes ikke å være noen grense for hva mennesker med makt og våpen tillater seg å gjøre mot sine medborgere. I tillegg er vi inne i en samfunnsutvikling hvor familier oppløses og familiebegrepet omdefineres for å tilpasses våre moderne livssyn. Ekteskapsbegrepet og får nytt innhold og foreldre er ikke lenger hva de var, det er heller ikke Kirken som nå mer og mer ligner alminnelige klubblokaler hvor man stort sett kan gjøre hva man vil – og gjør det.

For å kunne gjennomføre denne reisen på første klasse, hvor vi velter oss i stadig mere velstand, bygger vi opp driftunderskudd og forsyner oss av oljeformuen i en takt som en dag vil få det hele til å sprekke. Slik trollet sprakk da solen skinte på det. Og det er den yngste generasjonen som vil oppleve de største smertene ved denne utviklingen.

Rundt det hele har vi bygget et offentlig apparat – et finmasket nettverk av regler og påbud som vi må følge for å unngå å bli fanget i garnet – som passer på oss fra vugge til grav. Og som hevder at «de vet best». Vi – ja, du og jeg og alle oss andre – lar dette skje fordi det er så utrolig behagelig å ikke ha ansvar, men i stedet kunne klage på «myndighetene» når det svikter.

Å joda, der er mange ting vi kunne gått i demonstrasjonstog og skapt en voldsom protestbølge mot – hvis vi hadde villet. Hvis vi hadde brydd oss om alt det negative skjer rundt oss. Men det gjør vi altså ikke. Mangel på sterke protester viser det.

Hvorfor er det blitt slik?

Jeg er ikke i tvil.

Den samfunnsutviklingen som har funnet sted de siste omtrent 30-40 årene, drevet frem av en eldregenerasjon (min) som har forført og lokket de yngre generasjonene etter seg – helt de ble sittende fast i fellen og var overbeviste om at det skulle være slik (for vi voksne skal jo være et forbilde!) – har gjort oss alle mer eller mindre likegyldige. Vi er kun opptatte av oss selv og vårt: vår inntekt, vårt utseende og image, vår status og vår anseelse blant dem vi omgås. Vi er blitt «se på meg mennesker» og illusjoner og shopping er blitt en livsstil – en livsoppgave. Det ytre – vår eget ytre – er blitt alt. Vi lever en illusjon, i en boble, og innordner oss andre – flokken vi omgås. Og myndighetene.

I denne boblen har ikke personlig ansvar noen plass og i særdeleshet ikke vårt ansvar for fremmede – dem utenfor boblen vår.

Derfor bryr vi oss ikke lenger. Ansvar er noe som andre har. Vi er oss selv nok, som Peer Gynt – hykleren som Henrik Ibsen skapte for å beskrive den norske folkesjelen som nå så tydelig skrider frem. Og derfor lar vi en 13-årig skolejente bli mobbet i hjel på skolen sin.

Arnulf Øverland sier i sitt dikt «Du må ikke sove»:

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!

Kanskje dette er ord som vi burde ta til oss? Vi alle – også du og jeg?

– Jan Kerr Eckbo

Hør «Verbal ulydighet» 09:00 fredager, reprise klokken 15:00. Også tilgjengelig som podkast.