Blogg: Hva skjer hvis journalister og redaktører erstattes av datamaskiner?

Jan K Eckbo

Utbredelsen av internet og datamaskiner påvirker stort sett alle deler av våre samfunn – også hvorledes vi tilegner oss informasjon. Og det viser seg at måten vi får informasjon på, påvirker også hva slags informasjon vi får, og hva vi gjør med denne informasjonen.

La oss se litt på utviklingen de siste 20 årene.

Den gangen, på midten av 1990-tallet, var Norge det mest avislesende landet i verden. De aller fleste av oss – 90% – leste en papiravis hver dag, og i gjennomsnitt leste hver av oss 2 aviser om dagen! I dag er situasjonen annerledes. Internet og sosiale medier har skjøvet papiravisene til side, slik at nå er det bare 53% av oss som leser en papiravis daglig. Og i snitt leser vi mindre enn en avis hver dag – tallet i 2015 var 0,8.

Avislesingen er faktisk blitt så lav at den truer hele avisdistribusjonen. For de store avisene distribueres samlet rundt omkring i samfunnet, til abonnenter og til løssalg i butikker, kiosker og hoteller, osv. Slik samdistribusjon gjøres for å spare penger. Men når antall aviser synker, koster distribusjonen mer pr. avis – og til slutt, når avisantallet er lavt nok, blir slik distribusjon for dyr. Da kollapser hele systemet, for det omfattende løssalget blir borte.

Vi er i dag nær dette punktet for kollaps, for dagsopplaget til Dagbladet har falt med 200.000 og for VG med 300.000 eksemplarer. Disse gamle og ærverdige mediehusene knaker i sammenføyningene pga. sviktende økonomi. For fallende avissalg gir selvfølgelig dårlig inntjening – og dårlig økonomi. Fortsetter dette, forsvinner egenkapitalen i selskapene og de går til slutt konkurs fordi eierne ikke lenger vil bidra med kapital.
I et forsøk på å unngå et slikt utfall, reduserer mediehusene sine omkostninger. De reduserer staben sin. Og antall ansatte er i dag omtrent halvparten av hva den var i de gode gamle dagene. Dette har gått hardt ut over journalistene – nettopp de personene som er selve bærebjelken i avisene. For det er jo journalistene som samler inn eller «graver opp» informasjon og nyheter, som så bearbeides før det hele presenteres i avisene for at du og jeg skal kunne lese om det. Når disse reduseres i avisenes desperat kamp for å overleve, reduseres også tilfanget av kvalitetsinformasjon som er helt avgjørende for at aviser skal være det de er: sannferdige kilder til informasjon om viktige hendelser i samfunnet. Uten slik informasjon, vil avisene bli mer som blader med «eventyr og underholdning». Og da er de jo ikke lenger opplysende – eller kilder til viktig og sannferdig samfunnsinformasjon.
Som sagt, det er internet og de sosiale mediene som har skjøvet avisene tilbake – og mange av dem ned i avgrunnen. For mens avisene har tapt terreng, har internet økt. For 20 år siden var internet-bruken 0, i dag er den 88% – og stigende. Og det er internetselskaper som Google og Facebook som stikker av med reklamekronene, mens avisene mister dem. Bare i Norge forventes det at de to mediegigantene i år vil trekke til seg rundt NOK 4 milliarder. Og disse er ikke alene – i tillegg kommer selskaper som Twitter og Snapchat, osv. Og da har jeg ikke nevnt underholdningskanaler som Netflix og HBO, og strømmetjenester. Alle skal finansieres og tiltrekke seg stadig mer kapital for å vokse, slik at eiere og finansmarkeder fortsetter å støtte dem – og kursen drives opp.

Hvorfor lykkes disse internetselskapene så godt i konkurransen med avishusene?

Det skjer hovedsakelig fordi befolkningen – du og jeg – ønsker informasjonen stadig raskere. Vi ønsker den mer eller mindre med en gang! Øyeblikkelig – mens det skjer. Og det får vi gjennom Facebook, Twitter og Google.

Avisene derimot, kommer jo bare ut en gang om dagen. Og det synes vi er forhistorisk – som i «dinosaurer-tiden». Ting skjer jo hele tiden og vi må være «oppdaterte» – da kan vi ikke vente på avisen i morgen.

Den informasjonen vi får via Google og Facebook, kan ikke sammenlignes med informasjonen via aviser. For internetselskapene og de sosiale mediene formidler informasjon, informasjon som noen andre har produsert. På samme måten som Postevesenet formidler – eller distribuerer – brev og pakker. Postvesenet er ikke ansvarlige for informasjonen som formidles, så lenge det hele følger norsk lov. Ansvarlige for informasjonen er heller ikke internetselskapene – de bare distribuerer. Og hvorledes velger de ut den informasjonen som blir distribuert? Jo, de har utviklet hemmelige «algoritmer» – hemmelige, matematiske formler som beskriver hvilken informasjon som skal velges ut blant alle de millioner av sidene og historiene som florerer rundt omkring i «eteren» over hele verden. Og disse formlene for hvorledes informasjon skal velges ut av datamaskinene, må være hemmelige – for ellers blir de misbrukt av konkurrenter eller fylt med spam: søppel du ikke vil ha.

Den informasjonen som velges ut, har ett eneste formål: å være mest mulig interessant for mottakeren, slik at stadig mer informasjon innhentes.
Jo mer vi bruker Google og Facebook og de andre internetselskapene, jo mer penger tjener de. Og jo mer fornøyde blir eierne.

Den informasjonen vi etterspør stadig mer av, er underholdning og dramatikk, rykter og sladder – enten det er hverdagstrivielle ting eller de serveres fra det store utlandet. Og vi utveksler synspunkter og meninger om det meste – uansett hvor lite begrunnete og velfunderte de er. For det er ikke sannhetsgehalten – eller kvaliteten – på informasjonen, vi søker. Det er hurtigheten, at vi hele tiden er oppdaterte.

Derfor er det underholdning, trivialiteter, rykter og sensasjoner som vinner. Og der er internet suverent.

Avisene har ikke en sjanse i denne konkurransen.

Denne dyrkingen av trivialiteter, underholdning, rykter og sladder som formidles lynraskt, gjør noe med oss. For det hele er overfladisk – det er som kosmetikk som kun gjør noe med overflaten.

Vi dyrker kosmetikkinformasjon – og blir selv kosmetikkmennesker.

Det interessante er at vi synes ikke selv at informasjonen og kunnskapen vår er overfladisk. Vi synes den er dyp.

For vi har mistet evnen til å vite hva dyp kunnskap faktisk er. Og derved har vi mistet evnen til dyp refleksjon og ettertanke.

For oss fremstår en vannpytt på fortauet som dyp – for vi sammenligner den med dampen på speilet vi speiler oss i. Og da blir vannpytten ganske dyp.
Men spiller det noen rolle hvilken informasjon vi får.

De skal jeg skrive mer om i neste uke!

— Jan Kerr Eckbo

Les Jans tidligere blogg-innlegg

Hør «Verbal ulydighet» 09:00 fredager, reprise klokken 15:00.
Også tilgjengelig som podkast.

Lesere og lyttere kan kommentere under, eller skrive inn med egne meninger og motsvar til studio@ordentligradio.no. Merk mailen «verbal ulydighet» i emnefeltet. Send gjerne også med lydopptak; disse vil kunne bli spilt av under programmet.