Blogg: Hva i alle dager er det som skjer i amerikansk politikk?

Jan K Eckbo

Fordi USAs politikk påvirker både Norge og resten av verden, er det ikke likegyldig hvilken politikk de følger – og hvilken president de velger. Det er derfor det som skjer i de amerikanske valgkampene, vekker så stor interesse hos oss – både nominasjonsprosessene og selve valgkampen for å bli neste president. Nominasjonsprosessene som nå foregår, vekker særlig undring – og bekymring og frustrasjon – blant mange her i Europa. Det er ikke uten grunn, for det er lenge siden kandidatene som kjemper om seieren, særlig blant republikanerne, har vært så fargerike og kontroversielle.

Den som skiller seg klarest ut som både fargerik og kontroversiell, er selvfølgelig Donald Trump. Og han oppleves ikke bare som fargerik og kontroversiell av oss, men også av svært mange amerikanere. At han ikke er favoritten til demokratene sier seg selv, men en betydelig andel av de republikanske velgerne – kanskje så mange som 60-70 % av dem – er også forundret og bekymret. For sjelden har republikanerne hatt en kandidat som har ledet i nominasjonsprosessen og vært SÅ kontroversiell. Ikke bare fremstår han som en bombastisk bajas som skjeller ut sine motstandere etter forgodtbefinnende – både med utgangspunkt i deres etniske opphav, religion og kjønn – men han serverer regelrette løgner mens han ser deg rett inn i øynene og påstår det er sannheter han kommer med! Nøytrale «sannhetskommisjoner» som sjekker alle kandidatenes uttalelser, påpeker at rundt 70% av «sannhetene» til Trump er regelrette løgner.

I likhet med de fleste europeerne, får i dag rundt 60-70% av amerikanerne frysninger på ryggen ved tanken på hva han kan finne på hvis han faktisk blir valgt til president.

Heldigvis er det svært små sjanser for at det skal skje, og store deler av det republikanske partiet gjør hva de kan for å hindre at han blir partiets kandidat. Men alternativet Ted Cruz synes heller ikke å være en forlokkende løsning – lite folkelig og usjarmerende som han fremstår. I tillegg er han en meget konservativ kristen som vil fjerne sivile goder (som retten til abort og likekjønnet ekteskap) som samfunnets liberalere har oppnådd i løpet av de siste ti-årene. Noe som ville gitt nordeuropeiske liberalere svettetokter hvis lignende var blitt foreslått her. I tillegg vil også Cruz «rive opp» frihandelsavtaler som USA har inngått med EU (NAFTA) og en rekke land i Asia land (TPP) – noe som får internasjonalister i begge partiene til å skjelve – og han vil sperre ulovlige innvandrere ute (særlig fra Mexico).

Så kan man spørre seg hvorledes republikanerne i det hele tatt kan vurdere å nominere slike kandidater?

For å forstå det, må man kjenne til den amerikanske historien – både den eldre og den nære.

Det amerikanske samfunnet ble etablert av europeere som flyktet fra diktatoriske, europeiske kongehus og maktelitens – inkludert Kirkens – privilegier og overgrep for 3-400 år siden. Hungersnød og fattigdom fortsatte å drive flyktningestrømmen godt inn i det 20. århundre. Så statsmakt og statskirker har de fleste amerikanere langt opp halsen (derfor er også amerikansk offentlig sektor kun omtrent halvparten av hva vi har i Nord-Europa).

Amerika er tuftet på hardt arbeidende folk som stort sett har greid seg selv – og tatt ansvar for egne liv. Og det har vært et land uten klasseskiller og adel – og med muligheter for alle som vil «brette opp ermene» og jobbe. Folket er – sammenlignet med de fleste europeerne – svært individualistiske, og de liker ikke «gratispassasjerer»: personer som høster av andres arbeidsinnsats uten å bidra tilstrekkelig selv. Og den jevne amerikaner – de typiske arbeiderne som utgjør samfunnets ryggrad – liker ikke den nye makteliten som har utviklet seg de siste tiårene: finansfolkene og «pengevekslerne» som de ironisk omtales som. Disse «Wall Street» folkene ansees av mange som forkledte kjeltringer som lurer vanlige, arbeidende folk – og de tjener penger, ofte «ufattelige» summer, uansett om økonomien går opp eller ned. Utviklingen de siste 10-15 årene bekrefter for mange dette synet: enorme summer fra vanlige skattebetalere er sprøytet inn i økonomien og gitt Wall Street-folkene gylne tider – mens den vanlige amerikaner ikke har opplevet annet enn stagnasjon eller lønnsnedgang og tapte arbeidsplasser. Dette skaper frustrasjon – og raseri blant mange. Særlig når overklassen boltrer seg i luksus og politikerne fortsetter å dele ut goder til «gratispassasjerer», og inngår handelsavtaler som den økonomiske eliten har stor glede av, men som flytter arbeidsplasser ut av landet og skaper arbeidsløshet i USA. Når så arbeidernes frustrasjonen ikke tas hensyn til av politikerne, utvikler det seg ikke bare en motvilje mot «Wall Street»-folkene – som er hovedsakelig er republikanere – men en betydelig politikerforakt. Politikerne blir sett på som glatte løgnhalser som danser med pengemakten og lurer vanlige folk, mens de meler sin egen kake.

Og dette er stemningen som både Trump (en «antipolitiker») og Cruz (en «antistat-person») nå utnytter med stort hell. Hver på sin måte skal de kneble «Washington», fjerne maktelitens handelsavtaler og privilegier, hente hjem alle arbeidsplassene som USA har mistet, slutte å gi milde gaver til «hele verden» og være verdens-politi.

De vil også stenge porten mot «verden» som misbruker og utnytter amerikanernes velvilje, og «trekke seg hjem». Og de vil ruste opp for å forsvare amerikanske interesser – og «gjøre Amerika storslagent igjen». Og Cruz vil i tillegg gjeninnføre god, gammeldags moral og bringe den opprinnelige, strenge gudstroen frem i rampelyset igjen.

Slike holdninger vekker stormende applaus hos mange (de hardt prøvde arbeiderne i Midtvesten og de religiøse Sydstatene), mens de vekker raseri hos liberalistene som har vunnet kampen om samfunnsnormene de siste tiårene – og frustrasjon blant Wall Street-folk og i den politiske eliten.
For mange virker imidlertid ikke demokratenes kandidat, Bernie Sanders, som vil øke statsmakten og skape enda flere «gratispassasjerer» gjennom milde gaver og romslige velferdsgoder, særlig forlokkende. Dette minner for meget om Europa som i stor grad nettopp har ødelagt sin økonomi gjennom slike velferdsordninger og gratispassasjerer (Sanders ville passe godt i Arbeiderpartiet).

Særlig forlokkende virker heller ikke Hillary Clinton som ansees som en videreføring av det korrupte, politiske miljøet i Washington.

Men hun er vel den som til syvende og sist vil få størst oppslutning til høsten – samtidig som betydelige folkegrupper til å rive seg i håret!

— Jan Kerr Eckbo

Les Jans tidligere blogg-innlegg

Hør «Verbal ulydighet» 09:00 fredager, reprise klokken 15:00.
Også tilgjengelig som podkast.

Lesere og lyttere kan kommentere under, eller skrive inn med egne meninger og motsvar til studio@ordentligradio.no. Merk mailen «verbal ulydighet» i emnefeltet. Send gjerne også med lydopptak; disse vil kunne bli spilt av under programmet.