Blogg: Gjør vi oss selv og våre barn dysfunksjonelle?

Jan K Eckbo

Den elektroniske kommunikasjonsteknologien – internet – er en fantastisk oppfinnelse. Det er også datamaskinene, mobiltelefonene og programvarene som lar oss utfolde oss både privat og i arbeidssituasjoner. Denne teknologien og utstyret som anvender den, er blitt en integrert del av våre liv – og våre samfunn ville ikke fungere uten dem. De har også medført enorme forbedringer i hvorledes vi utfører arbeidsoppgaver og kommuniserer med hverandre. Alt skjer raskere og mer effektivt, og vi kan være i kontakt med mennesker og innhente informasjon fra alle steder på kloden – med lysets hastighet.
Men for oss som privatpersoner har det hele fått en utvikling som minner om hva som skjer når en flokk unger slippes inn i en godteributikk med selvbetjening uten kontroll: de fråtser seg syke. Og hvis ingen stopper dem, risikerer noen å spise seg i hjel. Hvis det skjedde, ville vi skylde på betjeningen – de voksne – for de skulle ha grepet inn og stanset galskapen.
Vår bruk av sosiale medier har nådd et omfang og fått en karakter som er nær beslektet med spillegalskap. Vi har latt oss bli «hekta» fordi vi har kastet selvkontroll og begrensningenes fornuft over bord. Og vi fråtser i teknologiens muligheter og løper omkring med propper i ørene, maskiner i hendene og skjermbilder foran øynene, mens blikket er fjernt og tankene helt andre steder enn der vi er fysisk. «Multitasking» kalles det, og vi tror det er flott. Men det er en besettelse – og det synes på oss.
Vi er sammen med andre – familie, venner og bekjente – i hjemmet eller på tur, på kafè eller restaurant, i bilen, på toget eller i bussen, ja hvor som helst, men vi er slett ikke sammen med dem. Våre tanker, ideer og meninger deles slett ikke – for vi er ikke lenger sammen med vår familie, våre venner og bekjente. Vi er sammen med maskinene og utstyret vårt – og vi innretter våre liv etter disse og tilpasser oss selv, slik at vi hele tiden er tilgjengelig og «online». Og informasjonen vi mottar og formidler, er av typen vi finner i tabloider, «snakkebobler» i tegneserier eller på etiketter og i kjappe reklamebudskap. Det hele er overfladisk og uten refleksjoner, innholdsløst og uten dybde – som vannpytter på fortauet. Men vi ser det ikke, for alle gjør det samme – og alle tror det er både dybde og viktige refleksjoner i informasjonen vi omgir oss med og er blitt en del av. Vi tror det, for vi vet ikke lenger hva refleksjoner og dybde egentlig er.
Lever vi på overflaten, blir vi som overflaten – overfladiske og grunne.
Det preger oss også på andre måter.
Vi mister evnen til å føre lengre samtaler om samme tema – og fremlegge begrunnete og reflekterte synspunkter. Og vi snakker i en-stavelsesord og skriver tre-ords setninger med amputert bokstavbruk – som om vi sender SMS-meldinger.
Vi mister vår håndskrift og vi mister vår evne til å omgå mennesker og være når dem – i dybden. I sinn og sjel.
De unge driver denne utviklingen. De vet ikke bedre. Men de voksne, foreldrene, er også med – i høyt tempo. De burde visst bedre, men gjør det ikke. Også de er blitt hekta. Dermed har de abdisert sin foreldrerolle: de griper ikke inn og stanser galskapen. Alle er i ferd med å bli sosialt dysfunksjonelle – på datamaskinenes premisser!

Les Jans tidligere blogg-innlegg

Hør «Verbal ulydighet» 09:00 fredager, reprise klokken 15:00.
Også tilgjengelig som podkast.

Lesere og lyttere kan kommentere under, eller skrive inn med egne meninger og motsvar til studio@ordentligradio.no. Merk mailen «verbal ulydighet» i emnefeltet. Send gjerne også med lydopptak; disse vil kunne bli spilt av under programmet.

0 replies

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar