Blogg: Er journalister og redaktører viktige for demokratiet?

Jan K Eckbo

Som jeg beskrev i forrige ukes innlegg, så overtar datamaskiner og såkalte algoritmer – m.a.o. matematiske formler som internetselskapene benytter for å velge ut informasjon – informasjonsstrømmen i samfunnet. Og den informasjonen som velges ut, er den som er mest populær. Den som du og jeg, og stort sett alle de andre, liker best – og derfor ønsker oss stadig mer av. Det er derfor denne informasjonen som internetselskaper som Google og Facebook formidler til oss og tjener mest penger på. For slike selskaper har kun en oppgave – å tjene mest mulig penger, slik at eierne og aksjemarkedene blir tilfredse.

Og som jeg beskrev, så etterspør vi først og fremst underholdning i en eller annen form. Og det er derfor det vi får levert. Algoritmene velger ut slik informasjon for oss – og den formidles av de store internetselskapene. Lynraskt og effektivt.

Men disse selskapene produserer ikke selv denne informasjonen – det gjøres helt andre steder i verden. Og ofte vet vi slett ikke hvem det er som står bak – vi bare mottar den. Internetselskapene har heller ikke noe ansvar for informasjonen som leveres til oss, for de er bare formidlere – som posttjenesten er av brev og pakker.

Men spiller det egentlig noen rolle hvilken informasjon vi mottar – så lenge vi er «blide og fornøyde»?

De gamle, tradisjonelle mediene – de gamle avishusene – som Aftenposten, Dagbladet, New York Times og Washington Post og alle de andre, hadde slett ikke som oppgave å underholde – å servere den informasjonen leserne til enhver tid ønsket. Deres oppgave var å informere om viktige hendelser, å belyse samfunnsforhold fra alle sider, å avdekke maktmisbruk og korrupsjon – og å drive frem den «åpne og opplyste offentlige samtalen» slik det står nedfelt i Grunnlovens paragraf 100. Dette samfunnsoppdraget hadde mediene fått gjennom en stilltiende pakt med myndighetete: dere tar dere av samfunnets politiske kommunikasjon, og vi gir dere trykkefrihet og lovbeskyttelse og økonomisk støtte.

Derved ble pressen og media, representert ved journalistene og redaktørene, den fjerde statsmakten. Og Journalistene og redaktørene var selv ansvarlige for kvaliteten og sannferdigheten til den informasjonen som ble presentert. Nettopp denne troverdigheten ble de ledende avisenes emblem – og gjorde at folk ville lese dem. For avisenes informasjon ga innsyn i hva som skjedde i samfunnet – også bak lukkede dører og i hemmelige rom.
Denne pressefriheten har vært en grunnleggende forutsetning for å utvikle og forsvare vårt demokrati. Det er den som avdekker korrupsjon, maktmisbruk, overgrep og vold. Og det er den som avdekker hemmelige agendaer, graver i skjulte arkiver, river i maktapparatet og beskytter de svake mot overgrep fra de sterke – for å få frem sannheten.

Men når journalistene og redaktører erstattes av matematiske formler som styrer datamaskiner, er dette samfunnsoppdraget borte. For datamaskiner har ikke noe ansvar – de gjør kun det de er programmert til å gjøre. Og Google og Facebook har slett ikke noe ansvar, for de ser på sin oppgave som Postens: å formidle annen manns informasjon.

Så hvem har da – når journalistene blir borte – ansvar for å grave og undersøke, spore opp og avdekke?

Ingen!

Og våre utfordringer stanser ikke der.

For i takt med den økende bruken av sosiale medier, blir stadig flere av oss hektet på våre datamaskiner og mobiltelefoner – og de stadig nye «appene» som serveres oss. Vi sjonglerer mellom stadig flere maskiner og utstyr – gjerne mange på en gang. Og jo raskere vi gjør dette, jo mer «informerte» tror vi at vi blir – og jo mer anerkjennelse får vi fra våre omgivelser.

Internet hjelper oss ikke bare til å utvikle vårt ego og våre selvsentrerte egenskaper ved å formidle «kosmetikkinformasjon» – til å bli «meg, mitt og mine» mennesker. Internet medvirker også til at hjernen omformes. Vi sløver den, og vi mister etter hvert evnen til å reflektere og filosofere, til ettertanke og grubling. Derved mister vi også evnen til å forstå hva dyp informasjon er, og hva dybdetenking innebærer.

Da vet vi ikke lenger hva dyp, grundig og etterrettelig informasjon og synspunkter er. Og vi tror at dybde er det vi finner i en vannpytt på fortauet, fordi den er dyp sammenlignet med dampen på speilet vi stadig bruker. Og denne livsformen – rastløst opptatt av oss selv og vår egen image, av underholdning og kosmetikkinformasjon – preger oss stadig sterkere. Og vi tror at det skal være slik – og at vi faktisk er opplyste.

Hvis vi lar denne selvsentrert og overfladiske livsformen få utvikle seg – for det er ikke noen naturlov at den skal det, det vi som har valgt den – hvem viderefører da samfunnsoppdraget som pressen og journalistene en gang fikk? Og som dannet grunnlaget for vårt moderne demokrati? Hvem vil ha evne til å grave frem og avdekke og hindre at makten og de korrupte får sterkere fortfeste og til slutt overtar samfunnet – og gjøre slutt på demokratiet?

Hvem vil avdekke morgendagens Watergate-skandaler og hemmelig avlytting av folkevalgte? Hvem vil avdekke morgendagens Panama-papirer og korrupsjon i næringsliv og offentlig forvaltning? Hvem vil avdekke miljøskandaler og overgrep mot barn og samfunnets utsatte?
Algoritmene og datamaskinene gjør det i hvert fall ikke, men gode journalister og redaktører kan – hvis vi beholder dem.

Den teknologiske utviklingen som nå skjer, er ikke bare en ny teknologiutvikling – slik overgangen fra fjærpenn til kulepenn, og fra manuell trykking til skrivemaskiner og databehandling en gang var.

Den som når skjer, er i ferd med å fjerne de uavhengige journalistene og redaktørene – og gjøre pressefriheten illusorisk. For det vil ikke lenger være noen som graver frem informasjon og virkelig mener noe om viktige tema. I stedet presenteres vi underholdning og kosmetikkinformasjon.

Derved undergraves en av demokratiets viktigste bærebjelker.

Hvorvidt denne utviklingen skal fortsette, avgjør, til syvende og sist, du og jeg – hvis vi vil.

Men da må vi ha evnen til å forstå hva solid og sannferdig dybdeinformasjon er – og være interesserte i å motta den fra kvalifiserte journalister og redaktører som tar ansvar. Og vi må også gi dem rammebetingelser som gjør det mulig å fortsette å ivareta dette grunnleggende samfunnsoppdraget som bærer hele vår kultur og vår frihet.

Vi må snu oss bort fra våre egne speilbilder og igjen begynne å engasjere oss i de viktige problemstillingene i livet.

For også vi har et samfunnsansvar.

— Jan Kerr Eckbo

Les Jans tidligere blogg-innlegg

Hør «Verbal ulydighet» 09:00 fredager, reprise klokken 15:00.
Også tilgjengelig som podkast.

Lesere og lyttere kan kommentere under, eller skrive inn med egne meninger og motsvar til studio@ordentligradio.no. Merk mailen «verbal ulydighet» i emnefeltet. Send gjerne også med lydopptak; disse vil kunne bli spilt av under programmet.