Blogg: Er det tilstrekkelig å be om unnskyldning?

Jan K Eckbo

Under krigen var det et stort antall norske kvinner – kanskje så mange som 100.000 – som hadde kjærlighetsforhold til tyske soldater. Og i mange tilfeller resulterte forholdet i at barn ble født – såkalte «tyskerbarn». Etter krigen ble de norske mødrene, det var kanskje 2-3000 av dem, kalt «tyskertøser» av resten av den norske befolkningen. De ble utskjelt, mishandlet (gjerne snauklippet), sett på som forrædere, fratatt sitt norske statsborgerskap og sendt til Tyskland.

Hele vår nasjon skammet seg over disse kvinnene som hadde «gått over til fienden», og de er blitt sett på med forakt helt opp til vår tid.

I dag, mer enn 70 år etter krigen, mener mange at disse kvinnene har lidt nok og bør bli tilgitt. Andre mener at behandlingen de fikk etter krigen, var urettferdig og at det norske samfunn derfor bør be dem om unnskyldning.

Opp gjennom tiden har vi nordmenn behandlet mange mennesker i vårt eget land på måter som har vært dypt urettferdig. Og vi har påført dem smerter og lidelser som ikke bare har preget deres liv, men som har gjort livene deres til en eneste lang, smertefull lidelsesprosess.

Men det tar lang tid før vi erkjenner dette – og er villige til å la en av våre folkevalgte representanter be om unnskyldning. Og for liksom å gjøre det hele godt igjen overfor disse menneskene, betaler vi ut en liten økonomisk kompensasjon for lidelsene og uretten de er blitt påført av oss.

Og så er vi ferdige med saken.

La meg gi noen eksempler.

Under krigen hjalp det norske folk, med politiet i spissen, med å samle tusenvis av våre jødiske borgere for å deportere dem til Tyskland – til konsentrasjonsleire hvor de fleste ble drept. Disse menneskene ble fratatt hjem, eiendeler og virksomheter som ble plyndret, stjålet eller beslaglagt av nordmennene som ble igjen og fortsatte samarbeidet med tyskerne. Det var ikke bare okkupasjonsmyndighetene – som var godt bemannet av tyskervennlige nordmenn – som gjorde dette. Plyndring og stjeling av eiendelene til jødene som ble sendt bort, ble også utført deres tidligere naboer og venner som nå snudde dem ryggen – og utnyttet situasjonen for å berike seg selv. Det var mange som gjorde dette – alt i alt ble over tusen jødiske hjem og bedrifter plyndret på denne måten.

I ettertid erkjente vi at dette ikke hadde vært en riktig behandling av jødene.

Men det tok lang tid, 55 år fra krigen var slutt, før vi kom til denne erkjennelsen!

Og hva gjorde vi da?

Jo, i 1999 ba vi de få som fremdeles var i live, og de etterlatte, om unnskyldning. Og ga dem NOK 200.000 for tort og svie – eller «restitusjon» som det ble kalt. Dermed var vi ferdige med den saken – og fortsatte våre liv som før, uten å vie de jødiske familiene noen ytterligere tanker – i den grad vi noen gang tidligere hadde gjort det.

Behandlingen av de norske jødene var ikke noe enkeltstående tilfelle av dårlige behandling av svake grupper her i landet.

Jeg kan i fleng ramse opp krigsseilere, tatere, romafolket, barnehjemsbarn, krigsbarn, samer, krigsveteraner, uvitende pasienter som ble prøvekaniner på Rikshospitalet og Nordsjødykkere.

Tatere og romafolket ble fratatt sine barn og steriliserte på Svanevigen misjonsstasjon helt frem til 1989 – med myndighetenes og Kirkens velsignelse. Myndighetene drev eksperimentering med strålebehandling på uvitende kreftpasienter i 10 år, fra 1971 til 1981 – og lemlestet og skadet mange.

Krigsseilerne var en helt spesiell gruppe nordmenn. Det var rundt 35.000 av dem som seilte vår utenlandske handelsflåte og sikret forsyninger og krigsmateriell til de allierte – under intense kamphandlinger og psykiske påkjenninger. Halve flåten ble senket og 4.500 sjøfolk omkom. Gunnar Sønsterby, Norges høyest dekorerte borger, omtalte dem som de eneste nordmenn som gjorde en innsats av betydning for å vinne krigen. Disse krigsseilerne fikk først 27 år etter krigen, i 1972, en hederlig omtale fra myndighetene – og utbetalt et gratiale på NOK 180 (!!) for hver måned de hadde vært i krigsfart. Til sammen rundt NOK 2000 pr. år – og det på en tid da gjennomsnittlig årslønn var NOK 40.000. Krigsseilerne fikk mao. rundt en månedslønn eller to i kompensasjon for det helvete de hadde vært i gjennom i krigsårene.

Og vi andre syntes vi hadde gjort vårt: vi hadde bedt om unnskyldning og gitt dem en slant. Så var vi ferdige med den saken.

Først i år 2000 fikk krigsbarna en unnskyldning fra Staten for den overlast de var blitt utsatte for i oppveksten. Og for vel ti år siden samlet vi like godt stort sett alle gjenværende gruppene som var blitt mishandlete og lidt som følge av våre handlinger, i en stor unnskyldningskunngjøring og ga dem NOK 20.000 i billighetserstatninger.

Da syntes vi disse gruppene hadde fått tilstrekkelig.

Dette skulle kompensere for overgrep på barnevernsinstitusjoner, tapt skolegang og livslang mobbing, kroniske smerter og psykiske lidelser, ødelagte familier og tapte hjem som det norske samfunnet – VI – hadde påført dem!

Og det er da jeg undrer meg over disse unnskyldningene som vi fremsetter med jevne mellomrom – og det har vært mange av dem, som vi har sett: hvor alvorlige ment er de egentlig?

En ekte unnskyldning innebærer en dyp selvransakelse av oss selv og det vi har stått for, et oppgjør med våre verdier og den skade vi har påført andre – og en dyptfølt anger for det vi har gjort. Gjennom unnskyldningen lover vi aldri å gjøre slikt igjen.

Men når vi så fortsetter å gjøre det samme – å plage, mishandle og trakassere utsatte grupper – om og om igjen, hvor ekte er da denne unnskyldningene vi gir?

Og vi overlater jo hele «botsøvelsen» til noen av våre frontfigurer – som strør rundt seg med noen av våre vekslepenger for synsskyld – og soler oss i selvgodhet. Uten at vi egentlig har hverken ofret mer enn noen smuler fra våre bord – eller tatt et oppgjør med oss selv og våre holdninger og verdier.
Og vi har slett ingen dyptfølt anger for det vi som folk har gjort.

Unnskyldningene minner mer om en jevnlig tur gjennom svingdøren for å skrifte, for så å komme ut igjen og fortsette våre liv – som før.
Slikt er ikke anger. Der er avlat.

Og det er svikefullt.

— Jan Kerr Eckbo

Les Jans tidligere blogg-innlegg

Hør «Verbal ulydighet» 09:00 fredager, reprise klokken 15:00.
Også tilgjengelig som podkast.

Lesere og lyttere kan kommentere under, eller skrive inn med egne meninger og motsvar til studio@ordentligradio.no. Merk mailen «verbal ulydighet» i emnefeltet. Send gjerne også med lydopptak; disse vil kunne bli spilt av under programmet.

0 replies

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar