Blogg: De eldre var en gang veivisere, nå har de yngre overtatt – og de eldre tilpasser seg! Hvor ble det av foreldrerollen?

Jan K Eckbo

Vi mennesker har utviklet oss opp gjennom historien ved at den eldre generasjonen gikk foran den yngre og veiledet. Den viste hvorledes livets muligheter og utfordringer kunne håndteres og hvorledes gode liv kunne skapes. Og i denne lederrollen for de yngre sto særlig foreldre helt sentralt: det var deres oppgave å oppdra og utvikle sine barn – med støtte fra andre i familien og samfunnet for øvrig.
Men det har skjedd noe de siste femti årene – og særlig de siste 20-30 årene. Foreldre og den øvrige eldregenerasjonen har gitt opp sitt lederansvar og de facto overlatt samfunnsutviklingen til de yngre – som gladelig tar den uten overhode å vite hverken hva gode samfunn egentlig innebærer eller hvorledes de utvikles.
De siste ti-årene har de unge stort sett satt takt og tone for hvorledes samfunnet skal være i alt fra oppførsel, kunnskap og skikk og bruk (i den grad et slikt begrep i det hele tatt lenger gir mening), til livsform, påkledning og samfunnsdeltagelse.

Mens vårt samfunn er utviklet på basis av at alle i voksen alder (for tre-fire generasjoner siden var dette gjerne etter fylte 15-16 år!) skulle bidra til samfunnets utvikling, opplever vi i dag at samfunnsbidrag nesten er et ukjent begrep. Og i den grad man mener å vite hva det er, har man helt mistet av synet at et reelt samfunnsbidrag innebærer at du gir mer til fellesskapet enn du tar ut av det.
Hadde man forstått det, ville man ikke akseptert at så mange lever av og i offentlig sektor. For offentlig sektor er en samfunnsomkostning – den bidrar ikke i seg selv med mer til fellesskapet enn den tar ut. For den er betalt av fellesskapet.
Men forstå meg rett: alle moderne samfunn MÅ ha en betydelig offentlig sektor for å kunne fungere på en god måte. Det ville være både meningsløst og kostbart hvis ikke offentlig sektor hadde, for eksempel, ansvar for forsvar, sikkerhet og kommunikasjon; og utdannelse, helse og omsorg for de svakeste. Men når en tredjedel av befolkningen i arbeidsdyktig alder lever direkte eller indirekte av offentlig sektor, har det gått alt for langt.
Vi har nå fått en samfunnsform som ikke kan opprettholdes på lengre sikt, men vil klappe sammen. Slik den svenske velferdsstaten (Det svenske folkehemmet) gjorde det for snart 30 år siden. Når det skjer, ville det ramme alle hardt og brutalt – og særlig de svakeste i samfunnet.
Hovedproblemet ligger i at vi ikke lenger har en bred kultur for å BIDRA. For å gjøre mer for felleskapet enn felleskapet gjør for oss.
Den eldre generasjonen lærer ikke lenger dette til den yngre – at de må delta i samfunnsoppgavene og yte, hver på sin måte.
En slik opplæring begynner i hjemmet hvor det burde være en selvfølge at barn bidrar i hjemmets oppgaver og gjøremål fra de er 10-12 år gamle (og gjerne før).
Men denne oppdragelsesrollen tar ikke de eldre – for de er for opptatte av å følge i kjølvannet til den yngre generasjonen og bli som dem – nesten ensidig opptatt av seg selv. Alt er blitt «meg, mitt og mine».
Samfunnsansvar og plikt til å bidra er blitt helt fremmed – både for unge og eldre.
En dag sprekker «idyllen» – og det kan bli forferdelig vondt.
Og skylden har de eldre som har forsømt sitt lederansvar.

Les Jans tidligere blogg-innlegg

Hør «Verbal ulydighet» 09:00 fredager, reprise klokken 15:00.
Også tilgjengelig som podkast.

Lesere og lyttere kan kommentere under, eller skrive inn med egne meninger og motsvar til studio@ordentligradio.no. Merk mailen «verbal ulydighet» i emnefeltet. Send gjerne også med lydopptak; disse vil kunne bli spilt av under programmet.

0 replies

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar