Blogg: Da den yngre generasjonen overtok lederrollen og viste den eldre veien til en selvsentrert tilværelse

Jan K Eckbo

Den vestlige kulturrevolusjonen på 1960-tallet («Hippie-revolusjonen») forandret våre samfunn radikalt. Nedarvete verdier, regler og normer for hvorledes gode samfunn skulle formes, ble kastet ut av vinduet og stort sett alle rettet blikket mot seg selv. Og siden er de fleste av oss blitt stadig mer selvsentrerte – opptatte av «meg, mitt og mine».
Nå har unge mennesker alltid protestert mot de eldre – og selv Platon klaget over «den håpløse ungdommen» for 2300 år siden – men etter noen år i opposisjon, fant de unge tilbake til de samfunnets grunnleggende, tradisjonelle verdier og videreførte disse.
Men altså ikke etter samfunnsrevolusjonen i 1966-67, – da var det de eldre som valgte å følge de unge. Og noen år senere – på fra 1970-tallet og utover – begynte stort sett alle å «realisere seg selv». Eller snarere, de trodde de gjorde det da livet ble dreiet for å realisere alle sine lyster og behov. Hele vår kultur ble forandret fra å være indreorientert til å bli ytreorientert.
Stanford Research International og mange andre har gjennomført omfattende studier som beskriver hva som skjedde
Den indreorienterte kulturen, som preget storparten av befolkningen, var preget av ønske om å realisere oppgaver og mål som i stor grad var nedarvete. De ble indre drivkrefter som styrte livet – i stor grad uavhengig av hva andre mente. Individuell selvstendighet var typisk, og plikten til å ta ansvar og bidra til fellesskapet var stor. Likeledes ønske om å utforske, lære og forstå.
Så snudde det rundt, slik at omtrent to tredjedeler av oss ble ytreorienterte i løpet av en tiårsperiode. Vi ble ikke bare selvsentrerte og primært opptatte av egen lykke og egne behov, men vi ble også stadig mer opptatte av hva andre mente om oss. Vi ble avhengige av tilbakemeldinger fra våre omgivelser – fra gruppen vi til enhver tid valgte å omgås. Som om vi levde i en verden full av speil. Og disse tilbakemeldingene styrte våre behov og vår lykkefølelse, for målet var å alltid få gode tilbakemeldinger. Det viste at vi passet inn, at vi var en del av «gjengen».
Det ble ikke lenger noen fast retning i livet eller noen faste verdier som ble lagt til grunn for vår livsførsel. Alt dreiet seg om våre omgivelser og tilbakemeldingene vi fikk. Og når disse forandret seg, noe de stadig gjorde, så forandret også vi oss.
Den yngre generasjonen var særlig god til å dyrke sitt ego og være opptatt av seg og sitt – slik den alltid har vært. Men den fortsatte med dette da den ble eldre – og ble fulgte ikke bare av de enda eldre som oppga sine nedarvete verdier, men også av de yngre som hadde tillit til sine foreldre og fulgte dem. Derved ble utviklingen selvforsterkende – alltid drevet frem av de yngre som i begynnelsen fulgte fotsporene til de eldre, men ble raskt bedre og overtok snart lederrollen selv.
Der var ingen korreksjoner underveis. For de eldre som tidligere korrigerte og overførte tradisjonelle verdier, var nå mest opptatte av å passe inn blant de unge – og selv bli oppfattet som ung og moderne.
Og slik er de fleste av oss i dag.
Vi er blitt et samfunn hvor valpene viser flokken veien inn i fremtiden – og tror de vet hva visdom er.

Les Jans tidligere blogg-innlegg

Hør «Verbal ulydighet» 09:00 fredager, reprise klokken 15:00.
Også tilgjengelig som podkast.

Lesere og lyttere kan kommentere under, eller skrive inn med egne meninger og motsvar til studio@ordentligradio.no. Merk mailen «verbal ulydighet» i emnefeltet. Send gjerne også med lydopptak; disse vil kunne bli spilt av under programmet.

0 replies

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar